Når Axel Fjeldavli i Tankesmien Agenda tar til orde for at lokalpolitikere skal overstyre foreldres valg av barnehage, må det bygge på en forestilling om at barnehager først og fremst er til for kommunen – og ikke for familiene.
I en kommentar i Agenda Magasin forsvarer Fjeldavli regjeringens forslag om at kommunene skal gis verktøy til å kutte antall plasser i private barnehager, uavhengig av søkertall.
Han viser til en konkret sak fra Stjørdal, der politikerne for noen år siden ønsket å legge ned en privat barnehage for å kunne opprettholde driften av en kommunal barnehage i samme område.
Fjeldavli beklager seg over at et eventuelt politisk vedtak om å legge ned den private barnehagen, ville blitt møtt med rettslige skritt.
Det er familiene som kjenner sine barn og sin livssituasjon best.
Videre argumenterer han med at folketall og bosetningsmønster endrer seg over tid, og at det ikke må være opp til «hva konsernstyret i Espira til enhver tid måtte ønske», å bestemme barnehagestrukturen i en kommune.
Argumentasjonen til Fjeldavli bygger på flere logiske kortslutninger, men vitner også om mangel på respekt for småbarnsfamilier og de valg de tar for sine barn.
Realiteten er at det i dag er familiene som sitter med makten over hvilke barnehageplasser som skal bestå, og hvilke barnehager som må redusere aktiviteten eller legge ned. Sånn bør det også være. For det er familiene som kjenner sine barn og sin livssituasjon best.
I eksempelet fra Stjørdal gikk det frem av kommunens saksfremlegg, foran kommunestyrets behandling av nedleggingssaken, at den kommunale Husbymarka barnehage hadde hatt få søkere de siste årene før nedleggelsen. Kapasiteten var på cirka 50 barn, men i 2019 var det bare 27 barn som hadde plass der.
Bakteppet for private barnehager er at de ikke får tilskudd eller foreldrebetaling for flere plasser enn dem som til enhver tid er fylt.
En etterrettelig fremstilling av saken i Stjørdal ville vært at Husbymarka barnehage ble lagt ned fordi foreldre aktivt foretrakk å søke barna til andre barnehager i nærområdet.
Så er det en realitet at det mange steder er flere barnehageplasser enn barn til å fylle dem. Det er i dag færre barn i barnehagealder enn tidligere. Og hvor i kommunen småbarnsfamiliene bor, endrer seg over tid.
Noen synes å tro at private barnehager ikke trenger å forholde seg til denne utviklingen. Det er feil. Siden 2017 er det lagt ned minst like mange plasser i private som i kommunale barnehager.
Bakteppet for private barnehager er at de ikke får tilskudd eller foreldrebetaling for flere plasser enn dem som til enhver tid er fylt.
Denne måten å dimensjonere sektoren på, gir foreldrene en reell mulighet til å ta opplyste valg for sine barn.
Private barnehager som ikke har nok søkere, vil måtte redusere virksomheten og i ytterste konsekvens legge ned. Og selvfølgelig kan ikke en eier av en privat barnehage fatte vedtak om å fylle sin barnehage dersom familiene heller vil bruke den kommunale barnehagen i nabolaget.
Denne måten å dimensjonere sektoren på, gir foreldrene en reell mulighet til å ta opplyste valg for sine barn. Systemet gir dessuten barnehagene insentiver til å utvikle kvalitet og mangfold i tråd med familienes behov og ønsker.
Dette har vært et sentralt element i sektoren helt siden barnehageforliket, og det har gitt en sektor med høy kvalitet, mangfoldige tilbud – og svært fornøyde foreldre.
Axel Fjeldavli tar til orde for et system som gir kommunen mulighet til å legge ned en privat barnehage som familiene har valgt, for å holde liv i en kommunal barnehage som familiene har valgt bort.
Det kan høres helt vilt ut. Men det er altså denne logikken også regjeringens forslag bygger på.
Kommentarer