Farvel til frykten for forandringer

Det er noe rituelt over august måned. Da kan boligeiere, som stadig utgjør majoriteten i boligmarkedet, lese om de elleville tilstandene studenter møter ved studiestart.

Ifølge Forbrukerrådet utgjør imidlertid studenter bare 20 prosent av den vel millionen som leier – derfor bør søkelyset på boligpolitikk være vel så sterkt resten av året. Samtidig er det kanskje enklere å vektlegge de alltid midlertidige studentene, heller enn å ta tak i de virkelige utfordringene boligmarkedet står overfor.

Andre hevder igjen at situasjonen var verre da de kjøpte sitt hjem på 1990-tallet.

Å gjøre noe drastisk med de stigende boligprisene og hanskes med leiemarkedets korte kontrakter og stigende leiepriser, krever helhetlig tilnærming og langsiktige løsninger. Men progressive forslag om å kontrollere boligmarkedet og introdusere ikke-kommersielle løsninger, møter sterk motstand fra banker og boligbransjen – og enkelte boligeiere.

Politikere frykter denne motstanden; i redsel for å gjøre seg upopulære, tilbyr de få radikale forslag for boligmarkedet. Hvis de kommer med noe interessant, er det gjerne bare som uforpliktende løfter ingen riktig tror på i forkant av Stortingsvalg. Og der Hurdalsplattformen lovet å «vurdere» Husleieloven, som ifølge Forbrukerrådet tjener utleiere mer enn leietagere, har vi sett fint lite til handling på den fronten fra regjeringa.

Det er på sett og vis forståelig, for blant boligeiere har jeg selv mange ganger møtt motvilje til forandring. Mange har spurt meg hvorfor de skal støtte byggingen av rimelige ikke-kommersielle hjem, når de selv må betale i dyre dommer for sine boliger og boliglån.

Andre hevder igjen at situasjonen var verre da de kjøpte sitt hjem på 1990-tallet, for selv om boligprisene var lavere da enn nå, var rentene langt høyere den gang, så folk i dag har ingenting å klage over.

Venstresidens makt er annerledes. Den er basert på fellesskap og folkelig støtte.

Hvis du årlig betaler renter, fradrag, eiendomsskatt og kommunale avgifter, hvorfor skal du bry deg om den millionen som leier et hjem?

«Negativ solidaritet» er begrepet de britiske forskerne Nick Srnicek og Alex Williams bruker i boken Inventing the Future (2015). Boka beskriver ikke bare fraværet av interesse for andres utfordringer, men også forestillingen om at andre fortjener vel så mye motgang som deg selv. Denne holdningen mener de har spredd seg i et nyliberalt konkurransesamfunn – den setter folk opp mot hverandre.

Barna eller vennene til dagens boligeiere risikerer å stå utenfor prisgaloppen.

Høyresiden har fått mye av sin makt gjennom slike holdninger, såvel som de økonomiske interessene som tjener på dem. Venstresidens makt er annerledes. Den er basert på fellesskap og folkelig støtte. Solidaritet er å samle de mange mot de få. I vårt tilfelle ikke en forening mot de som har det verst på boligmarkedet, leietagerne, men mot de som tjener mest på det, boligbaronene.

Solidaritet innebærer at vi finner frem til felles interesser – både samtidige og fremtidige – og at vi støtter hverandre i våre sosiale kamper heller enn å kjempe mot hverandre. Solidaritet er nødvendig for sosiale forandringer og fremskritt, det har arbeiderbevegelsens historie lært oss. Derfor haster det å introdusere slike prinsipper i boligpolitikken. Det var gjennom solidaritet velferdsstaten ble skapt, en utvikling som også preget boligpolitikken frem til den ble nyliberalisert på 1980-tallet.

Selv om enkelte boligeiere så langt har tjent på denne på avviklingen av politisk kontroll av boligprisene, vil dynamikken til syvende og sist bare tjene de aller rikeste. Barna eller vennene til dagens boligeiere risikerer å stå utenfor prisgaloppen.

Vi ender opp med at de fleste av oss blir dyttet inn i for små leiligheter for å klare å bo godt.

Nyliberalismens deregulering av både banker og boliger gjør at boligpriser stiger fortere enn inntektene. Det har vi ikke bare sett i Norge, men også i grotesk utstrekning i Storbritannia. Vår naboøy kan ikke bare lære oss problemene med en slik utvikling, men har også gitt oss gode analyser – og advarsler – av denne tilstanden.

I boken All that is solid (2013) beskriver samfunnsgeografen og Labour-aktivisten Danny Dorling effekten av negativ solidaritet i det britiske boligmarkedet: «Det er når alle konsentrerer seg for mye om sine egne interesser, at akkurat de interessene blir mest undergravd: Vi ender opp med at de fleste av oss blir dyttet inn i for små leiligheter for å klare å bo godt, og at den økende formuen til de få boligbaronene og personer som eier flere eiendommer, til slutt bidrar til økt usikkerhet og finansiell ustabilitet for flertallet.»

Fra Storbritannia kan vi altså lære hva effekten av konservative boligeiere og en usosial boligbransje fører til, men også at progressive politikere og aktivister kan stå i veien for seg selv.

Venstresiden må begynne med seg selv og utfordre vår (ofte underbevisste) refleksive maktesløshet.

«Refleksiv impotens» var termen filosofen Mark Fisher i boken Capitalist Realism (2009) brukte for å forklare hvordan fravær av handling kan komme fra vårt eget tankesett. For forteller ikke den oss ofte at forandring er usannsynlig? I boligsammenheng: Vi står ikke bare mot materielle eierinteresser, men også et godt organisert PR-apparat, hva jeg kaller «eiendoms-Norge»: Høyre, Huseierne, Eiendom Norge, Norsk Eiendom, Norges eiendomsmeglingsforbund.

Eller senest: Dagens Næringsliv, som i en leder den 6. august forsøkte å latterliggjøre Rødts Tobias Drevland Lunds radikale utspill i VG om at de ukontrollerte leieprisene i Oslo bør fryses.

Markedets venner har til enhver tid en leder eller en betalt byråkrat klar i media for å tale mot sosiale forslag og for markedets sak; eiendoms-Norge opptrer selv ofte som eksperter med sine evinnelige råd om at å bygge mindre vil løse boligkrisen (og ikke føre til mer profitt for utbyggere per kvadratmeter).

Venstresiden må begynne med seg selv og utfordre vår (ofte underbevisste) refleksive maktesløshet. Og vi må problematisere bildet vi indirekte kan skape av konservative boligeiere, denne teksten inkludert. Den jobben bør vi heller overlate til det allerede nevnte eiendoms-Norge. Konservatisme er en politisk identitet som høyresiden for alltid forsøker å skape, men som ikke nødvendigvis har grobunn i virkeligheten, skal vi tro en ny britisk studie.

I kjølvannet av koronakrisen – som førte til et fall i britisk BNP og et tilsvarende hopp i boligprisene – kom organisasjonen Positive Money med en optimistisk rapport om boligeiere. Deres meningsmåling, utarbeidet i samarbeid med analyseselskapet YouGov, viste at boligeiere faktisk ikke er så konservative som vi vil ha det til.

Den kjente 1-prosenten, altså.

54 prosent av boligeiere, skriver rapportforfatterne Danisha Kazi og Laurie Macfarlane i rapporten «Banking on Property» (2022), er komfortable med en stopp av boligprisvekst de neste ti årene hvis det gjør det enklere for andre boligkjøpere. Det kanskje mest interessante funnet, var at 62 prosent av boligeierne oppga at de mener boliger først og fremst bør være et hjem, mens bare 1 prosent mener at boliger hovedsakelig bør behandles som en finansiell investering. Den kjente 1-prosenten, altså.

2/3 av de spurte var også positive til at sentralbanken bør ha et mål for hvor mye boligprisene bør stige årlig, på samme måte som er vanlig med tanke på inflasjon i dag.

Selv om vi ikke vet hva norske boligeiere mener, åpner den britiske rapporten opp for en handlekraftig refleksjon – og reaksjon. Kan ikke vi få staten og sentralbanken til å ta et større sosialt ansvar for eiendomsprisene gjennom sosiale mål og økt skattelegging av spekulering?

Det er bra for alle – bortsett fra boligbaronene.

Med det samme bør vi også kreve at staten ikke bare skal gi indirekte subsidier til boligeiere – som var på på omlag 44 milliarder i 2019 – men gi vel så mye til leietagere og nye ikke-kommersielle boligaktører.

Bør ikke regjeringen umiddelbart gjøre noe radikalt med de drastisk stigende leie-prisene som rammer dem som har minst mest? Og hva med kommunene, bør ikke de nå – som i etterkrigstiden – stille tomter til rådighet for ikke-kommersielle boligforeninger?

Solidaritet vil være bra både for eiere og leiere på lang sikt. Stigende boligpriser er usosialt, og gjeldsvekst er på lang sikt risikabelt både for den enkelte og for samfunnet. Eller som Agendas Hannah Gitmark har advart: «Gjelda di er farlig».

La oss derfor sammen lage en solidarisk allianse som istedenfor stigende leiepriser, økende belåningsgrad og mindre leiligheter, jobber for et samfunn hvor alle kan bo trygt, godt og rimelig. Det er bra for alle – bortsett fra boligbaronene.