Fellesskapet, baby!

En meningsmåling gjort av Klassekampen i august 2021, viste at 54,4% av velgerne ønsker å beholde kontantstøtta for 1- til 2-åringer. Flertallet av nordmenn er altså for ordninga som de fleste partiene, og de fleste politiske kommentatorene i våre største aviser, ikke bare ønsker å fjerne, men å skrote snarest mulig. Målinga viste en gledelig, liten oppgang fra det noen av oss visste fra før; at et stabilt mindretall på omtrent 4 av 10 hadde vært for denne ordninga i over tjue år. Småbarnsforeldre har, ikke overraskende, hele tida vært den gruppa i samfunnet som er mest positivt innstilt til kontantstøtta.

I år 2000 var 27% av ett-åringene i barnehagen. Og siden da har et knapt flertall av befolkninga lyktes med å knytte ettåringens deltakelse i barnehagen, og mødrene deres sitt oppmøte på hvilken som helst anna jobb, til norskhet, til å være godt integrert og velvillig innstilt til den norske samfunnsmodellen. Ikke bare det, å starte i barnehagen som ettåring har blitt avgjørende for framtidsutsiktene til barna våre. 

Småbarnsforeldre har, ikke overraskende, hele tida vært den gruppa i samfunnet som er mest positivt innstilt til kontantstøtta.

Jeg har skrevet masteroppgave om Arbeiderpartiets argumenter mot kontantstøtta, og mener at man har gjort det lett for seg sjøl, ved å underkjenne eksisterende, utbredte forskjeller i ideer om det gode liv, gode barndommer og gode samfunnsbidrag som fins blant nordmenn.

Ved innføringa av kontantstøtta vektla Ap at de heller ville prioritere begrensa offentlige midler til utbygging av barnehager. Etter at full barnehagedekning er oppnådd, er det blitt viktig å hindre at kvinner velger feil. Arbeiderpartiets fremste talspersoner for oppvekst, utdanning og likestilling sier rett ut at alle norske barn over ett år burde gått i barnehagen. Barnehagen er ikke bare bra, den er best. Om kontantstøtta kan virke som et ønskelig alternativ for den enkelte familie, her og nå, så bør de likevel tenke lenger, og på flere enn seg sjøl.

I bunnen ligger ei tru på ei enhetlig utvikling mot framskrittet, som realiseres når alle får påfyll av kunnskap i form av riktig utdanning, og deltar i det store fellesskapet der kunnskapen kan realiseres som samfunnsutvikling og økonomisk gevinst. Gode muligheter til å oppnå høy utdanning og høy lønn, relativt til de andre konkurrentene/medborgerne, er det høyeste godet et menneske kan tildeles fra sin familie og sin velferdsstat.

Foreldre og stat må stå sammen om å maksimere barnets potensialet opp til en smalt definert utdanningstopp, så de ikke gjør seg bort, blir ubrukelige samfunnsborgere, eller, som en mellomting, må ta til takke med et lavstatusyrke. Med lite lønn og lite kontroll med egen arbeidshverdag, kanskje bare i en av de der samfunnskritiske jobbene. I verste fall sånn at det ikke får noe særlig å si for karrieren om man tar et år ekstra hjemme med barna? Det er langt kjappere sagt enn gjort, men likevel; med en mindre skarp rangering av ferdigheter og arbeidsforhold, og mindre økonomiske forskjeller, ville ikke det å regulere ettåringers hverdag, som en margin for sosial mobilitet, vært like viktig. 

Hva slags feministisk, og eksistensiell, frihet er det å måtte springe etter klokka, i alle livets faser?

Det er ikke heva over enhver rasjonelle tvil at det beste for hver eneste ettåring er å være i barnehagen, her og nå og på sikt, borte fra foreldrene sine, i enda flere timer enn foreldrenes bejublede fulltidsstillinger varer. Du må ha levd under en stein for å ikke ha fått med deg kvalifiserte begrunnelser, fra kompetente fagfolk, for det motsatte.

Barn har ulike, tildels motstridende behov, for trygghet og utfordringer, hvile og stimuli og så videre, som skal balanseres. En fulltidsstilling i barnehagen kan neppe være selve fasiten på å møte disse menneskelige behovene. Det er ikke bare et fåtall hormonelle mødre i ammetåka som føler at det hadde vært koselig å få holde ungen (på) fanget litt lenger. Til og med innvandrermødre kan ha et poeng når de går mot strømmen. Hvis målet er å inkludere flere i det norske vi-et, er det dumt å gjøre norskheten så smal at du må la det offentlige ta størstedelen av oppdragelsen fra barna er ett år, for å bli en av oss.

At vi kvinner har lavere lønn i typiske kvinneyrker, medvirker til at det oftest er mødrene som tar på seg et ekstra ansvar hjemme. Alle livets goder er dessverre ikke gjensidig utelukkende, så enkelt er det ikke å være menneske; fedre er ikke entydige vinnere i denne økonomiske strukturen. De har i mindre grad mulighet til å være den som får blir hjemme om morningen, fordi familien trenger inntekta fra jobben hans mer. Likevel; i 2018 utgjorde mannfolk ⅓ av dem som mottok kontantstøtte. For aleineforeldre flest er dagens kontantstøtteordning, med 7500 kr i måneden, en praktisk talt utilgjengelig velferdsordning.

Hvem veit, kanskje vil noen av oss angre når vi blir pensjonister – eller kanskje rekker det ikke å synke inn før på dødsleiet, at vi brukte for mye tid og krefter på våre barn da de var små. Å heve minstepensjonen hadde vel vært slags en løsning på denne fattigdomsfella. Å jobbe for likere fordeling av overskuddet i samfunnet, også til kvinner som ikke velger, eller tvinges til, om du vil, å bruke sine krefter på samme måte som menn. Hva slags feministisk, og eksistensiell, frihet er det å måtte springe etter klokka, i alle livets faser? 

Familien er også et fellesskap å delta i, bidra til og utvikles i, og det som skjer her er ikke totalt frakobla storsamfunnets fellesskap.

Og hva slags forhold har egentlig velferdsstaten til familien, sånn historisk sett? Jo, velferdsstaten gjør mange av omsorgsoppgavene som tidligere har blitt utført av storfamilien, og spesielt (arbeidslause) kvinnfolk. Det er dette vi skal betale skatt for å finansiere. At andre skal passe ungene våre mens vi er på jobb for å betale for at noen passer ungene våre. Hvorfor ser man ikke det ironiske ved at kommunene og politikere annonserer  etter flere ansatte til verdens viktigste jobb, mens det å passe sine egne barn omtales som snylting på andres arbeid og triviell lediggang?

Familien er også et fellesskap å delta i, bidra til og utvikles i, og det som skjer her er ikke totalt frakobla storsamfunnets fellesskap. Primærsosialisering, ikke sant. Nabolaget, slekta, åpen barnehage. Dette er også muligheter for felleskap, der foreldre og barn kan treffe andre folk, sammen. Det har vel noen kvaliteter, men jo mer kompetanse og kvalitet vi kan måle i barnehagen, dess viktigere blir det at alle får det med seg. Som Unge Høyre skreiv på sine nettsider i 2019; «I barnehagen får unger motoriske ferdigheter.» (Nå står det: «Det er dessverre store forskjeller mellom barnehagene[…]») Hvordan fikk unger motoriske ferdigheter før? Det er et mysterium. Dette må unger få systematisk opplæring i hos kompetente fagfolk med ansvar for maks 3 barn. I den tida på dagen at det er såpass stor voksentetthet i barnehagen. 

Det er sagt at barn tester alle sine følelser og personlighetstrekk på foreldrene. Pedagogikken og profesjonelle voksne kan ikke erstatte de sterke følelsene og de vekslende nyansene i de kompliserte, vanskelige, nære relasjonene mellom folk som bor sammen og deler livet. Jeg har vært helt og delvis, mest delvis, hjemmeværende med mine barn i fem år.

Jeg er ingen supermamma, likevel, eller kanskje nettopp derfor, mener jeg at vi har noen viktige erfaringer med prøving og feiling. Jeg har aldri ropt så stygt, og aldri måttet si så ydmykt unnskyld, til mine elever som jeg har gjort til mine egne barn, og jeg tror ikke dette bare gjelder meg. Det har jeg lært av og vokst på, en personlig vekst som ikke kan skrives på CV’en. Jeg har lært av og med mine barn, og de med meg. De krangler også verre som søsken, enn med sine kompiser.

Men hvorfor skal du og alle betale for at jeg skal kunne være hjemme med en ettåring?

Det er sannelig ikke bare familieidyll her i gården, heller. Hjemme lar vi maska falle, og er oss sjøl på godt og vondt. Dette trygge rommet for eksperimentering, med noen som er glade i deg uansett, er redusert over tid. De yngste barna, som sover mer, er de som har minst tid til å utvikle seg i samspill med foreldre og søsken. 

Men hvorfor skal du og alle betale for at jeg skal kunne være hjemme med en ettåring? Fordi jeg, så snart jeg er tilbake i jobb, betaler for at andre ettåringer skal være i barnehagen, enda vi ikke benytta oss av tilbudet sjøl, og enda jeg har enkelte innvendinger mot dette opplegget. For at det ikke skal være bare rikfolk som har muligheten til å ta en større del av sine barns barndom. Sjøl om vi kanskje mistenker at de er bedre egna, mer ressurssterke på alle måter, også når det gjelder å det å være helt vanlige voksne med ansvar for barn? Dette er nok heller ikke talenter som er helt likt fordelt i alle samfunnsklasser… 

For sikkerhetsskyld legger vi til grunn at alle må berges fra foreldrene, i velferdsstatens institusjoner kan ingen skade skje. Der kan vi alltids forske mer på tiltak for «økt voksenkontakt, mer stimulering, empati og feedback» og finne ut «hva økt kvalitet i relasjon mellom voksne og barn betyr for stressnivå». Dette er ekte sitater fra forskere. Mon tro hva slags kvalitet i relasjoner som er idealet her, om ikke det nære forholdet mellom foreldre og barn.

Tenk at vi fikk disse dagene sammen, har jeg skrevet på ei av sidene.

Men en ting er vi alle enige om; i jula, i feriene, på kveldene og i helgene, da er det bra fint å endelig ha tid til å være med familien! I akkurat passe dose. Vi må holde det eksklusivt, med nye begrep som «kvalitetstid», akkurat nok til at det ikke tipper over og blir skadelig for alle som er direkte og indirekte berørt. Finansdepartementet har gitt klar beskjed i sin Perspektivmelding; alle må jobbe mer, ikke mindre, og tjene mer, for at vi skal kunne ha en velferdsstat –  det vil si, for at vi skal ha en velferdsstat samtidig som vi har vekst i privat materiell velstand. Akkurat det boden, poden og kloden vår trenger?!

Jeg er fullt klar over at jeg, etter at jeg fikk barn, har betalt tilbake mindre enn det jeg skylder velferdssamfunnet. Sånne som meg, med høyere utdanning og greier, burde visst bedre. Vi sitter igjen med litt for mange bilder i familiealbumet, av tull og vas og hverdag, enn det som godt er. Tenk at vi fikk disse dagene sammen, har jeg skrevet på ei av sidene. Vi var visst i fjæra og kasta stein, formålslaust. Tenk at staten har støtta dette!? For å rette opp i denne uretten, er det ikke på nær nok å avvikle kontantstøtta for framtidige generasjoner. Kontantstøtteunger bør få formell mulighet til å spe på uføret som venter dem, ved å saksøke foreldrene sine for et års tapt læring og integrasjon i det nasjonale fellesskapet.