Ett av verdens verste land for arbeidere

Inneklemt mellom en firefelts motorvei, nedslitte havnelagre og en forurenset elv i utkanten av Manila, ligger en liten slumbebyggelse som huser en gruppe filippinske fiskere og deres familier. Et par haner kakler rundt utenfor husene. Her er ikke vann eller kloakk, det er ingen som henter søppel og lite som beskytter innbyggerne mot vær og vind.

Ingen andre steder på kloden bor folk like tett som de gjør i slumområdene i Manila. Det bor over 22 millioner mennesker i storbyområdet, omtrent fire millioner av dem bor i slummen. Noen livnærer seg med tilfeldige jobber og selger småvarer i veikanten, mange har ikke jobb i det hele tatt og de aller, aller fleste lever i absolutt fattigdom.

På kveldstid er det få som våger seg ut.

De som har jobb, er ute på havet i inntil seks måneder av gangen, med en årslønn helt ned mot 30.000 pesos – eller rundt 4500 kroner. Når de kommer tilbake fra jobb på havet, skal pengene strekke til resten av året, for utenom sesongen er det lite annet arbeid å få. Dette er de fattigste av de fattige. Mer enn en av tre filippinske fiskerfamilier lever under fattigdomsgrensen, og fiskerne i Navotas er blant dem.

Verste land for arbeidere

Filippinene er ett av de ti verste landene i verden for arbeidere, viser en undersøkelse gjennomført av den internasjonale fagorganisasjonen ITUC. Den økende politiske volden i landet, blant annet president Rodrigo Dutertes krig mot narkotika, er en av årsakene. Slumområdene i Navotas sies å være noen av de verste i Manila.

På kveldstid er det få som våger seg ut og de siste årene har frontlinjen i Filippinenes president Rodrigo Dutertes krig mot narkotika gått nettopp i disse nabolagene utenfor Manila. Lokalsamfunnet har levd i frykt for maskerte menn på motorsykler, som skyter det de tror er narkomane eller narkotikalangere. Så mange som 12.000 mennesker skal være drept, uten lov og dom, siden Duterte kom til makten for to år siden.

Mine ordrer til politiet og soldatene er, skyt dem.

– Det handler neppe bare om narkotika, sier Josua Mata, generalsekretær i fagforeningen Sentro, på Filippinene, og viser til at i Navotas florerer narkotikaen fortsatt, etter to år med krigføring som har hatt til hensikt å fjerne den fra det filippinske samfunnet.

Den politisk motiverte volden er en av grunnene til at Filippinene havnet på «ti på bunn-listen», sammen med land som Kambodsja, Egypt og Saudi Arabia. Det er et land hvor demokratiske institusjoner er utsatt, folks rett til å organisere seg utfordres og ytringsfriheten er under press.

 

Voldelig samfunn

På Filippinene er det særlig den ekstreme statsstøttede voldskampanjen og undertrykkelse av folks rettigheter som gjør at landet gjør seg fortjent til en plass på listen. På den sørlige øya Mindanao har en unntakstilstand på grunn av en pågående konflikt med geriljagrupper satt menneskerettighetene ytterligere under press.

I begynnelsen av oktober ble de spekulert i om kommunistpartiet forsøker å kaste Duterte i en operasjon kalt «Red October», mens andre hevder at det bare er et røykteppe fra myndighetene for å slå ned på venstreorienterte krefter. Duterte vant selv valget for to år siden gjennom utstrakt bruk av løgn og såkalt «fake news».

Nylig ble ni fagorganiserte sukkerplantasjearbeidere skutt og drept av ukjente angrepsmenn mens de protesterte mot sukkerplantasjeeierne. Landets forsvarssjef, Carlito Galvez, hevdet på sin side at sukkerarbeidernes aksjon var en del av kommunistenes plan for å destabilisere Filippinene og velte Duterte. President Duterte satte også de ni drepte aktivistene i sammenheng med den angivelige kommunistiske motstanden han møter. Overfor pressen advarte han «de som okkuperer landområder eller hus at de vil bli skutt».

– Mine ordrer til politiet og soldatene er, skyt dem. Hvis de yter voldelig motstand, skyt dem. Jeg bryr meg ikke om de dør, sa han i en tale.

 

Arbeidere utsatt

Landarbeidere, som de drepte sukkerarbeiderne, er blant de som står nederst på rangstigen og er ofte utsatt for vold og trusler fra arbeidsgivere. Det er en vanlig fremgangsmåte fra arbeidsgivere, som jevnlig bruker skremmetaktikker og oppsigelser for å hindre ansatte i å organisere seg og etablere lokale fagforeninger. Josua Mata i Sentro peker på at det synes å være normen mot fattige landarbeidere å bruke så mye vold som mulig mot dem.

Det er ikke et sted for barn å vokse opp, likevel bor det masse barn her.

Undertrykkelse av sivilsamfunnsorganisasjoner, som fagbevegelsen, har lange tradisjoner i landet. Under diktatoren gjennom mer enn 20 år, Ferdinand Marcos, ble organisasjoner i sivilsamfunnet rutinemessig undertrykket. De gikk under jorden, eller ble en del av den væpnede motstanden mot Marcos. Til syvende og sist var det disse organisasjonenes aktivisme som felte Marcos i den såkalte Folkemaktsrevolusjonen i 1986.

Da hadde folket fått nok av Marcos og hans medsammensvornes nepotisme, korrupsjon og maktmisbruk. Nå ser fagbevegelsen på Filippinene lignende tendenser fra den sittende presidenten. Han utfordrer demokratiske institusjoner, både media, domstolene og sivilsamfunnet, samtidig som han kjøper seg lojaliteten til forsvaret og sikkerhetsstyrkene.

 

Splitt og hersk-taktikk

For fagbevegelsen på Filippinene er oppskriften mot et autoritært samfunn å organisere flere, men det er ikke enkelt.

Under et besøk i provinsbyen Lipa, sør for Manila, traff fem fagforeningsledere fra trygge Norge et dusin tillitsvalgte og fagforeningsaktivister. En etter en fortalte de om sine utfordringer med å drive fagforeningsarbeid på Filippinene.

Det er ikke jobb til alle og de jobbene som finnes i fiskeri er få, farlige og dårlig betalt.

Det var Christine, en trebarnsmor som ble oppsagt fra sykehuset hvor hun jobbet for å ha forsøkt å organisere de ansatte. Arbeidsgiveren sa at hun skal få jobben tilbake om hun forteller mer om hvem som er organisert. Det var Grace, som mistet jobben i 2010, da hun forsøkte å organisere de ansatte ved fabrikken hvor hun jobbet. Siden den gangen har hun jobbet heltid med å organisere arbeidere i Batangas-provinsen.

Christine, Grace og deres kolleger jobber i en lang oppoverbakke. Lovene er designet for å gjøre det vanskelig å organisere seg, og ofte må fagbevegelsen gå helt til høyesterett for å få lov til å danne en klubb på arbeidsplassen. Det kan ta flere år. Fagforeningene møtes med en splitt og hersk-taktikk fra arbeidsgiverne. Får selskapene nyss om at en fagforening er i ferd med å etablere seg gjør de det de kan for å hindre at den lykkes.

 

Historisk landsby

Tilbake i Manila raser bilene og tungtransporten forbi den lille «fiskerlandsbyen» i Navotas i høy fart. I den spanske kolonitiden var Navotas hjem til en middelklasse som levde av sjøen, enten som eiere av fiskebåter eller som skipsbyggere.

Fortsatt lever mange av fiske her, men de er langt unna middelklassen. Det er ikke jobb til alle og de jobbene som finnes i fiskeri er få, farlige og dårlig betalt. Det tvinger mange ut i det filippinerne kaller den uformelle sektoren. De selger varer på gaten, tar småjobber der de kan finne dem. Laster og losser fiskebåter.

Barna leker i veikanten. Her er det ingen lekeplasser eller parker. Det er ikke et sted for barn å vokse opp, likevel bor det masse barn her. Dette er hverdagen til fiskerfamiliene som bor i slummen i Navotas.

 

Kilder:

Philippine Sugar Plantation Massacre

https://www.hrw.org/news/2018/10/22/philippine-sugar-plantation-massacre

Labor group calls for urgent inquiry on killing of sugarcane workers in Negors

www.sentro.org/?p=1768

Labor Outlook 2017, rapport fra Labor education and research network

A closer look at ‘bungkalan’, the supposedly sinister plot

https://www.philstar.com/headlines/2018/10/29/1864216/closer-look-bungkalan-supposedly-sinister-plot

PSA: Poorest of the poor still the same
www.business.inquirer.net/232405/psa-poorest-poor-still#ixzz5UfH5oRG2