Fire grunner til å styrke innsatsen for barn og unge

Norge er et rikt og stabilt land hvor mye fungerer godt. Det er også et land hvor vi kan ha lett for å tro at ting fungerer godt. Velstanden vår er innskrevet i så mye av samfunnet omkring oss. Selvsagt må det være slik at vi i et rikt samfunn som dette, også er gode på det som virkelig teller.

Dessverre er det langt fra sannheten. Vår sviktende evne til å ta oss av mange barn og unge i sårbare situasjoner, trenger å være en langt større sak i offentlig debatt – og ikke bare når barn begår kriminelle handlinger eller lager støy i et klasserom. Den debatten barn og unge trenger, handler først og fremst om hvordan vi voksne kan få bukt med vår egen svikt.

Det er barna som trenger samfunnet mest, som opplever at samfunnet ikke er der når de trenger oss.

Den svikten som gjerne begynner lenge før barna blir ungdom som tråkker over grenser. Den svikten som gjør at barns liv raskt slutter å være gode liv.

Det er i dag flere grunnleggende utfordringer på tvers av helse-, omsorgs- og oppvekstsektoren som er ment å ivareta alle barn og unge i utsatte situasjoner. Vi trenger derfor å se på hvordan vi kan ruste opp på tvers av systemet. Det betyr:

 

1. Vi må ruste opp psykisk helsevern for barn og unge

I en tid som dessverre er preget av økende psykisk uhelse for barn og unge, av grunner som det stadig er sterk diskusjon om, er tilstanden for det psykiske helsevernet vårt også langt fra der vi trenger at det skal være.

Dette er hvordan Barneombudet oppsummerte situasjonen i april 2021: “lange ventetider, mangel på spesialister, men også stor variasjon i vurderinger av mangelfulle henvisninger”. Selv om det begynner å bli noen år siden pandemien, har ventetiden bare bedret seg marginalt etter dette. Selv barn med alvorlige psykiske plager kan bli stående månedsvis i kø før de får behandling.

Sist ute var Riksrevisjonen, som nå i april konkluderte med at situasjonen er “kritikkverdig”. Essensen er så enkel som dette: “Mange barn og unge får ikke hjelpen de trenger”, og “Bosted avgjør hvilket tilbud de får.”

Kort oppsummert er det alvorlige mangler i tilbudet til barn og unge på alle nivåer, fra lavterskel til spesialisthelsetjenesten. Riksrevisjonen påpeker at flere kommuner til og med mangler sentrale elementer i tilbudet, som psykolog og helsestasjon for ungdom. Riksrevisor påpeker videre: “Det er store forskjeller mellom helseforetakene i ventetider, andel avslåtte henvisninger, antall kontakter og i om helsepersonell kan treffe barna der de bor.”

Det er barna som trenger samfunnet mest, som opplever at samfunnet ikke er der når de trenger oss.

Det har vært avgjørende med politisk handlekraft for å få mobilene ut av klasserommene.

Når vi selv snakker med ungdom og unge voksne om egne erfaringer med BUP-systemet (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), er bildet nedslående. Fra eget arbeid vet vi selvsagt godt at det er mange dyktige og engasjerte medarbeidere i BUP.

Det endrer ikke på at alt for mange ungdommer forteller om et negativt møte. Mange føler seg nærmest behandlet på samlebånd, hvor de opplever at det har vært mer fokus på å gi dem en diagnose enn på å gi dem noen form for hjelp til å håndtere diagnosen. Det er ikke engang uvanlig at ungdom har opplevd at møtet med BUP har gjort vondt verre, fordi det ble enda en krevende opplevelse i en vanskelig barne- eller ungdomstid.

Mye handler om ressurser – både om å ruste opp kapasiteten i BUP, og om å ruste opp de kommunale psykiske helsetjenestene, så barn og unge kan tilbys lavterskel hjelp der de bor, og køene til spesialisthelsetjenestene avlastes. Vel så viktig er det at BUP prioriterer å lære av barn og unge hvordan man kan få til gode møter når de trenger hjelp.

 

2. Vi må ruste opp skolen

Skolen er en av Norges største arbeidsplasser, fylt med engasjerte mennesker som mange av dem står på hver dag for at alle elever skal ha det trygt og godt. Gitt hvor avgjørende skolen er for mange barns livskvalitet og utvikling, er det imidlertid behov for at man fra politisk hold høyner ambisjonsnivået i møte med de problemene som stadig ødelegger skoledagen – og ofte barndommen – for alt for mange elever.

Det gjelder spesielt barn som utsettes for mobbing eller sliter med ufrivillig skolefravær. Det må begynne med en forståelse av at å skape en inkluderende skolehverdag, og å bekjempe mobbing, ikke er et slags uløselig mysterium. Det er en jobb som må gjøres, og det er en grunnmur av konkrete tiltak i det daglige som må bygges og vedlikeholdes.

Det har vært avgjørende med politisk handlekraft for å få mobilene ut av klasserommene. Nå trenger vi den samme politiske handlekraften for å sørge for at skoleledelsen på hver eneste skole i landet, legger en solid og systematisk plan for at den grunnmuren i arbeidet for inkludering og tilhørighet, og mot mobbing, skal være på plass.

En omfattende undersøkelse gjennomført av Respons Analyse på oppdrag fra oss, viser at det store flertallet av elever som blir utsatt for mobbing, ikke opplever at skolen har hjulpet dem godt eller raskt – eller engang stanset krenkelsene.

Samtidig opplever hver femte lærer at skolen ikke har rutiner for å håndtere krenkelser raskt. Dette tallet er alvorlig nok i seg selv, men er altfor positivt når man sammenholder med elevenes langt dystrere svar. Innpå 90 prosent av lærerne opplever også at de ikke lærte nok om å håndtere krenkelser på lærerstudiet, og innpå hver tredje lærer opplever stadig at de ikke har metodene og kompetansen de trenger.

De økonomiske støttesatsene forblir for lave til engang å sikre alle barn og unge grunnleggende matsikkerhet.

Straks man går inn og ser på hvordan skolene har rigget seg for å håndtere mobbesaker, slik vi gjorde i den omtalte rapporten, blir man dessverre slått av at alt for mange skoler dessverre ikke tar nødvendige grep for å sikre grunnleggende rutiner, kompetanse og verktøy for både forebygging og håndtering av et problem som mobbing.

Det handler om kapasitet og ressurser, men vel så ofte handler det om ledelse. Konsekvensen av svikten er eksempelvis at mange elever svarer at de ikke engang vet hvordan de skal få hjelp mot mobbing, eller opplever at de ikke blir hørt om hvordan skolen skal hjelpe dem.

Vi vet i dag mye både om hvordan man kan fremme et trygt og inkluderende skolemiljø, og om hva man trenger å gjøre når mobbing oppstår. Det handler om å omsette denne kunnskapen til praksis. Dette er dermed enda et område hvor vi trenger noen solide doser handlekraft på både politisk og administrativt nivå.

 

3. Vi må ruste opp NAVs evne til å ivareta barn

I en dyrtid hvor det har vært en del oppmerksomhet rundt alle barna som vokser opp i familier preget av vedvarende lavinntekt, er vi likevel langt fra å kunne si at vi virkelig har skjerpet oss i møte med familiene som sliter mest.

De økonomiske støttesatsene forblir for lave til engang å sikre alle barn og unge grunnleggende matsikkerhet, for ikke å snakke om midler til deltagelse på fritidsarenaer som er grunnleggende for barns livskvalitet og utvikling.

Det er snakk om barn og unge som opplever en barndom preget av vedvarende fattigdom.

I tillegg svikter NAV ofte i å kartlegge barnas situasjon når foreldre som sliter, søker om støtte. På 58 av 68 kontor fant Helsetilsynet lovbrudd i sitt siste nasjonale tilsyn spesifikt når det gjaldt ivaretakelsen av barn. Det er en av grunnene til at så mange foreldre de siste årene har vært å se i Frelsesarmeens matkøer. Ja, at matutdeling har blitt en vanlig del av velferdsstaten vår, på et vis det var vanskelig å se for seg for bare noen år siden.

Vi ser tilsvarende i våre egne samtaler med ungdom og unge voksne om deres møte med NAV. Forskjellen på behandlingen de får, er ofte forskjellen på saksbehandlerne de møter: Om det er forståelse, velvilje og et ønske om å finne en løsning for ungdom som sliter, eller om NAV blir en del av problemet.

Det er snakk om barn og unge som opplever en barndom preget av vedvarende fattigdom. Vi vet mye om hvor skadelig dette er for deres livskvalitet og psykiske helse, både på kort og lang sikt. Det er slikt som kan ødelegge en barndom, og påføre skade som varer langt inn i voksen alder. Vi har verken råd eller lov til å ignorere disse barna. Som samfunn kan vi heller ikke være bekjent av at vi – i et kortsiktig perspektiv – sparer penger fordi den ansvarlige institusjonen regelmessig unnlater å kartlegge barnas behov.

 

4. Vi må ruste opp barnevernet

Mange ansatte i barnevernet jobber så godt de overhodet kan for å hjelpe noen av barna som trenger det aller mest, men systemet er langt unna å være der for alle barna som trenger det. Det er til og med riktig å si at barnevernet langt på vei befinner seg i en vedvarende krise. En tjeneste som burde være like grunnleggende for et samfunn som politi, brannvesen og sykehus, sliter med utfordringer vi burde ha løst for lengst.

Bare for å ta ett eksempel: I det siste nasjonale tilsynet fra Helsetilsynet ble det avdekket lovbrudd i ni av ti barnevernstjenester som ble undersøkt. Helsetilsynet har advart mot “katastrofale konsekvenser”.

I de mest alvorlige tilfellene betyr det at samfunnet ikke lykkes i å beskytte barn mot vold og overgrep i tilfeller hvor vi burde vært i stand til det, hvis vi hadde prioritert ressurser og organisert systemet bedre. Det siste nasjonale tilsynet viste til og med at mange barn og unge opplever at beslutninger som vil være avgjørende for deres trygghet og velferd, fattes uten at de engang har blitt hørt.

Ofte er det noen av de samme barna som opplever svikten på flere av områdene vi har omtalt ovenfor samtidig.

Samtidig mangler mange barnevernsinstitusjoner bemanning med kompetanse til å håndtere de betydelige psykiske utfordringene til barn og unge som ofte har gjennomlevd traumatiserende opplevelser. Å redde barn ut av skadelige situasjoner er bare den første delen av oppgaven. Deretter må vi bli langt bedre rustet for å hjelpe dem videre, for å redusere faren for at skadene de har blitt påført tidlig i livet, også skal prege resten av livet deres.

I strid med dette er barnevernet noe det lett kuttes i når kommunebudsjettene skal lages. Dette skjer til tross for oppvekstreformen, hvor mye av ansvaret for barnevernet ble overført fra staten til kommunene. Og det skjer helt uten hensyn til hvor mye dyrere det er å forsøke å reparere skadde barneliv i etterkant, enn det hadde vært å være rustet til å gripe inn på et tidlig tidspunkt.

Dersom vi skal komme noen vei, må kommunale barnevernstjenester få bedre økonomiske rammer. Mer enn det: Dette må prioriteres høyt på alle nivå i flere år framover, både statlig og kommunalt.

 

De samme barna

Det som gjør det enda verre: Ofte er det noen av de samme barna som opplever svikten på flere av områdene vi har omtalt ovenfor samtidig. Det er når vi ikke får til dette bedre, at barn havner i utenforskap som er skadelig for dem selv, og noen ganger også skadelig for andre.

Ingenting av det vi skriver her, er til forkleinelse av alle ansatte i offentlige tjenester som hver dag gjør en fantastisk innsats for barn og unge – ja, som bruker livet sitt, og alt de har av kompetanse, engasjement og innsats på noen av samfunnets viktigste oppgaver. Tvert om handler dette om at de i mange tilfeller fortjener et bedre system å jobbe innenfor.

Vi vil aldri klare å beskytte alle barn mot alt.

Vi er heller ikke ute etter å svartmale. Norge er for veldig mange barn et veldig godt land å vokse opp i. Det vi er redde for, er at vi som samfunn holder oss med et for lavt ambisjonsnivå for de barna som ikke opplever det slik. Vi er også redde for økende kutt i møte med stadig strammere budsjetter. Disse barnas situasjon og behov trenger å få større plass i alt fra partiprogram til offentlig debatt.

Vi vil aldri klare å beskytte alle barn mot alt. Det minste vi må kunne klare, er imidlertid å sette dem på toppen av prioriteringslistene.

Det vi ikke har lov til å tenke, et at vi som samfunn egentlig er ganske gode på å ta oss av barn i sårbare situasjoner, og at vi derfor ikke trenger å prioritere dem. Det er vi alt for ofte ikke, og det må vi alltid gjøre.