Hjemmeundervisning: Veien til fundamentalisme eller til Harvard?

– Den største forskjellen på meg og medstudentene mine er at jeg aldri har opplevd å bli påtvunget læring, sier Elisabeth Haley (21).

Klokka er to på ettermiddagen og Elisabeth har nettopp kommet hjem fra Okanagan College. College er Elisabeths første møte med læring på institusjon.

Unschooling, Homeschooling, Worldschooling, Roadschooling – Elisabeth er ikke så nøye med hvilket type ord en bruker om den utradisjonelle utdanningen hennes. Ifølge psykologiprofessor og medgründer av «Alliansen for Selvstyrt Utdanning», Peter Gray, er det dog «Selvstyrt Utdanning» med store bokstaver som gjelder når en snakker om Elisabeths type oppvekst.

Det at universiteter slik som Stanford og Harvard har begynt å rekruttere ungdom som har styrt sin egen grunnskoleutdanning er, ifølge Gray, fordi de skiller seg ut positivt på faktorer som indre motivasjon, selvtillit og kreativitet.

Men ikke alle professorer er like positive som Peter Gray. I en nylig publisert studie argumenterer jussprofessor Elizabeth Bartholets for hvordan hjemmeundervisning blir brukt som skalkeskjul for religiøs fundamentalisme og derfor burde forbys.

 

Læring og samtykke

Utenfor vinduet har det begynt å regne, og lyset fra det oransje høstløvet står i sterk kontrast til den mørkeblå innsjøen lenger ned i dalen. Elisabeth inviterer til å sitte ned, og idet peisen på den gamle familiegården varmer opp både kjøkkenet og stua, begynner hun, med glimt i øyet, å fortelle historien om den utradisjonelle oppveksten sin.

Opp gjennom årene har hun opplevd at mange utenforstående har vært langt fra støttende.

Elisabeth er kjent med forskningen som tilsier at elever som har styrt sin egen læring skiller seg ut fra tradisjonelle grunnskoleelever. Hennes college-professorer har også gitt henne tilbakemeldinger på nettopp dette.

– Min professor er helt klart fascinert av oppveksten min og har flere ganger gitt uttrykk for at jeg har et unikt perspektiv og at jeg er kunnskapsrik. Dette ser jeg også hos andre ungdommer som har hatt hjemmeundervisning. Fordi de ikke har blitt sammenlignet og dømt av jevnaldrende, har de en sterkere selvfølelse og et mer særpreget uttrykk.

Selv om Elisabeth som ung voksen nå får gode tilbakemeldinger, har det ikke alltid vært slik.

Opp gjennom årene har hun opplevd at mange utenforstående har vært langt fra støttende. Og selv om dette til tider har vært slitsomt for familien, innrømmer Elisabeth at hun forstår skepsisen til hjemmeundervisning.

Vi er i bunn og grunn bønder og livet mitt har alltid vært påvirket av dagens vær.

– Når folk hører om oppveksten min, kommer alltid de samme spørsmålene: Hvordan har jeg lært meg ting? Har jeg noen venner? Hvorfor har jeg ikke gått på skole? Det kan være svært vanskelig å forestille seg hvordan en oppvekst utenfor skolen kan være positivt for mange barn.

Elisabeth mener, i likhet med sine foreldre, at slike spørsmål bunner i en misoppfattelse om at alle barn trenger institusjoner for å tilegne seg en fullverdig grunnskoleutdanning. I kontrast til denne forståelsen argumenterer Elisabeth for at barn kommer til verden med en sterk indre nysgjerrighet og at, hvis omgivelsene deres er trygge og inspirerende, vil de selv ønske å lære alt de trenger for å leve et godt liv.

– For meg, og de fleste andre hjemmeunderviste barn jeg kjenner, blir det å lære sett på som noe gøy. En integrert del av livet. Noe som vi selv har vært med, og fortsatt er med på, å drive fremover.

 

Utdanning som et samarbeidsprosjekt

Når det gjelder planleggingen og gjennomføringen av Elisabeth og de to yngre søsknene sin grunnskoleutdanning, er ordet «samarbeidsprosjekt» noe Elisabeth tar i bruk hyppig. Og når vi flytter oss fra stua til familiens «studierom», hvor det bugner av bøker og kunstmateriell, blir det tydelig hvordan lysten til å lære og skape har en sentral plass i familiens liv.

Jeg føler jeg har mange andre ting enn kun utdanning å falle tilbake på hvis det skulle bli nødvendig.

Men Elisabeth er også opptatt av å fortelle hvordan ulike opplevelser og menneskemøter gjennom reiser, fritidsinteresser og frivillig arbeid har vært like viktige som de ulike «fagene». Og ikke minst hvordan utdanningen hennes bar preg av det å vokse opp på gård.

– Vi er i bunn og grunn bønder og livet mitt har alltid vært påvirket av dagens vær. Da jeg var liten, begynte vi morgenen med å se ut av vinduet. Sol betydde arbeid i hagen – mens regn var «skole»-arbeid, lang lunsj og så masse lek.

Elisabeth innrømmer at vennskap og gruppetilhørighet kan være et sårt punkt for noen hjemmeunderviste barn og at også hun, til tider, aktivt har måttet søke relasjoner utenfor familien. Samtidig mener hun at hjemmeunderviste barn står friere enn mange andre til å utforme et trygt og variert sosialt liv.

– Sannheten er at jeg aldri har opplevd å være del av en stor gruppe elever hvor alle er på samme alder. Det jeg har opplevd er dype vennskap på tvers av kjønn, etnisitet, alder og sosial status.

 

Veien til college

Hvordan det ville gå med overgangen fra å styre sin egen læring til det å delta på organisert undervisning ved en institusjon, var noe Elisabeth selvfølgelig lurte litt på. Snart ett halvt år inn i litteraturstudiene sine, har overgangen ifølge henne gått bra, noe hun igjen tilegner oppveksten sin.

– På college forventes det at vi skal ta ansvar for egen læring. For mange av vennene mine er dette uvant og stressende. For meg er det en fortsettelse av noe jeg elsker og noe jeg alltid har drevet med, fastslår hun.

Ifølge Elisabeth har også gårdslivet og det at hun har hatt mulighet til å utvikle mange praktiske ferdigheter, hjulpet henne med å føle at utdanning ikke er det eneste avgjørende for fremtiden hennes.

For å illustrere viser Elisabeth frem produktene hun selger i familiens lille gårdsbutikk; som gresskar, hjemmelaget urtesalt og egg fra hennes egne høner.

Elever som selv har styrt og eller deltatt i utformingen av egen utdanning, ser i høyere grad på utdanning som noe positivt.

– Gjennom oppveksten har jeg hatt tid og mulighet til å lære meg å dyrke mat, samt å drive gård og å ha dyr. Jeg føler jeg har mange andre ting enn kun utdanning å falle tilbake på hvis det skulle bli nødvendig. At utdanning er noe som jeg kan fortsette å se på som et lystbetont privilegium.

 

«Elever med uvanlig intellektuell selvstendighet» 

Ifølge Peter Gray er Elisabeth Haley en god illustrasjon av hva hans og andres forskning på barn som lærer utenfor skolesystemet viser til. Og i en longitudinell studie av Hinton, Chen og VanderWeele, publisert ved Harvard i november, konkluderer forskerne blant annet med at hjemmeunderviste barn ikke kun skilte seg ut på kreativitet og motivasjon, men at de også hadde bedre mental og fysisk helse og at de opplevde en sterkere følelse av mening med livet.

Gray mener vi kan forstå disse positive resultatene i lys av faktorer som lek, frihet og tilknytning til voksne i barndommen. Ifølge Grays egen forskning er også graden av elevenes samtykke, eller styring av egen utdanning avgjørende.

Gray er opptatt av potensialet i det voksende antallet «hjemmeundervisere» som praktiserer metoden «Selvstyrt Utdanning» og forklarer hvordan en forståelse av hjemmeundervisning som «skole i hjemmet» er begrensende. Gray argumenterer for et bredere syn på dannelse og poengterer at alt av aktiviteter og erfaringer gjennom oppveksten er med på å forme et menneskes utdannelse.

I sin forskning på hjemmeunderviste elever fant Gray eksempelvis et direkte samband mellom hvor mye elevene selv har styrt utdanningen sin og styrken i motivasjonen hos elevene for høyere studier.

– Elever som selv har styrt og eller deltatt i utformingen av egen utdanning, ser i høyere grad på utdanning som noe positivt, noe for dem og noe de ønsker å fortsette med som voksne. Det er også disse elevene som er mest ettertraktet av de store universitetene.

Mange med meg mener at skolen, som institusjon, står overfor en global krise.

Grays forskning bekreftes også av «Stanford Magazine» hvor hjemmeunderviste ungdommer beskrives som «elever som innehar en uvanlig miks av erfaringer, motivasjon og intellektuell selvstendighet». Og i et intervju med «Alpha og Omega» sier den amerikanske utdanningseksperten Dr. Susan Berry at «Det høye prestasjonsnivået til hjemmeunderviste elever nå anerkjennes av rekrutterere fra noen av de beste høyskolene i landet». Og at «skoler som Harvard, Stanford og Duke Universitet alle rekrutterer hjemmeunderviste elever aktivt.»

 

En mot-trend

Ifølge statistikken er det ikke kun universitetene som har oppdaget styrkene ved hjemmeundervisning som pedagogisk alternativ, men altså også et økende antall nordamerikanske familier. «United States Cencus Bureau» rapporterer at antallet amerikanske barn som får sin grunnskoleutdanning utenfor institusjon har steget fra 5.4 prosent i 2019 til 11 prosent i 2021.

Ifølge Gray har noe av økningen sin grunn i pandemien. For flertallet av foreldrene omhandler dog det uvanlige valget av utdanningsalternativ antatte pedagogiske fordeler. Gray mener også at det økende antallet familier som velger utdanning utenfor institusjon bør forstås som en mot-trend og en dyp kritikk av skolen.

– Mange med meg mener at skolen, som institusjon, står overfor en global krise. Lærere som blir utbrent før de har rukket å begynne sin karriere, katastrofale skoleskytninger, suicidale elever og en generelt økende angst og stress blant elever. Det som skjer nå er at foreldre, med all rett, har begynt å se etter alternativer.

 

Hjemmeskolelobbyen vs. våpenlobbyen

Men samtidig som det er en økende oppfatning om at hjemmeundervisning er et godt alternativ for mange elever, har diskusjonen om farene ved en oppvekst uten kontakt med samfunnets institusjoner også fått en renessanse.

Bartholet advarer om hvordan hjemmeundervisning, blant noen familier, brukes som et skalkeskjul for religiøs og ideologisk fundamentalisme.

I en studie fra våren 2021 om hjemmeundervisningens skyggesider, kritiserer jusprofessor Elizabeth Bartholets blant annet den sterke amerikanske foreldreretten og mener at amerikanske myndigheter mangler oversikt når det gjelder hjemmeunderviste barn.

Bartholet advarer om hvordan hjemmeundervisning, blant noen familier, brukes som et skalkeskjul for religiøs og ideologisk fundamentalisme og hvordan disse familiene frarøver barna grunnleggende demokratiske verdier. Hun likestiller også den religiøse hjemmeskolelobbyens styrke og makt med våpenlobbyen og beskriver hvordan den religiøse hjemmeskolelobbyen, i motsetning til våpenlobbyen, eksisterer og arbeider, stort sett, uten motstand.

Et rystende eksempel på hvor galt en oppvekst med hjemmeundervisning kan gå, finner vi i den selvbiografiske boka «Educated», hvor Tara Westover forteller om en oppvekst preget, ikke kun av de voksnes psykiske sykdom og paranoia overfor enhver myndighet, men også om gjentatt voldsbruk og gjennomgående fare for liv og helse.

Gray, som er mer enn klar over alvoret i fortellinger slik som den om Tara Westover, sier han er enig med Bartholets kritikk av mangel på oversikt. Men han mener kritikken av myndighetenes ansvar ikke bør blandes sammen med potensialet i Selvstyrt Utdanning som pedagogisk metode.

Gray får også medhold i Case og Chen sin studie hvor de hjemmunderviste barna, på generell basis, viste seg å være mer involverte i lokalsamfunnet sitt enn andre barn.

– Det vil alltid finnes historier slik som den om Tara Westover, både fra barn som vokser opp med tradisjonell skolegang og blant dem uten. Denne type kritikk omhandler ikke hvordan barn best lærer, men heller om systemsvikt hvor misforhold, uansett pedagogisk tilrettelegging, alltid er myndighetenes ansvar å oppdaga.

En mulig løsning på hvordan samfunnet kan legge til rette for at flere barn gis muligheten til fordelene ved å styre sin egen utdanning, samtidig som misforhold forebygges på hjemmebane, er ifølge Peter Gray opprettelsen av flere «learning centers» eller «skoler» med «Selvstyrt Utdanning» som metode.

Hilt etterlyser en bredere skoledebatt og sier vi trenger å tenke nytt om hva fellesskolen skal kunne tilby.

– «Learning centers» tilbyr som oftest fleksible dager og har typisk et stort fokus på fri lek, sosialisering og det at barn kan og vil drive sin egen læring fremover. Det er kort oppsummert en god løsning for både barn, voksne og myndigheter. Jeg er meget fornøyd med at vi nå ser at flere starter opp slike alternativer i Nord-Amerika.

 

Økende interesse også i Norge

Ifølge leder av Norsk hjemmeundervisningsforbud, Hanna Hilt, er det en økende interesse for grunnskoleutdanning utenfor institusjon også i Norge.

– De siste to årene har NHUF fått nye medlemmer ukentlig, dette er en stor endring for oss som er en liten organisasjon. Vi får også en økende mengde forespørsler og henvendelser fra familier som ønsker informasjon.

Hilt mener pandemien har vært med på å bevisstgjøre mange familier på hjemmeundervisning som et alternativ, men sier at sammenlignet med Nord-Amerika er antallet familier som velger hjemmeundervisning fortsatt svært få.

Hilt etterlyser en bredere skoledebatt og sier vi trenger å tenke nytt om hva fellesskolen skal kunne tilby. I et høringssvar til den nye opplæringsloven har forbundet derfor etterspurt et påbud om flere inkluderingsmodeller på skolen.

Jeg mener samfunnet har større bevissthet i dag for skolevegring.

På spørsmål om hvorvidt det ligger i kortene også for Norge å begynne å se på løsninger slik som de nordamerikanske «læresentrene», svarer Hilt at hun dessverre tror Norge er langt fra denne type organisering av skolen.

Ifølge Hilt er det dog en positiv trend å se når det gjelder kreative løsninger for barn med skolevegring.

– Jeg mener samfunnet har større bevissthet i dag for skolevegring og i Norge er det lovmessig fullt mulig for skolen å tilrettelegge for barns individuelle behov gjennom eksempelvis en kombinasjon av skole og hjemmeundervisning.