Flaggdebatten – prinsippløs og diskriminerende

Debatten om flagg i skolegården kan ikke bare handle om én enkelt minoritets rettigheter og likestillingskamp.

Det ser ut til at både majoritetspressen og majoritetspolitikerne og alle andre med definisjonsmakt og talestol, synes det er helt legitimt å føre en debatt om et så stort og prinsipielt viktig spørsmål som bruk av flagg i det offentlige rom, utfra én minoritets berettigelse til å synliggjøre og markere seg med sitt flagg.

Debatt under «falskt flagg»

Vi konstaterer at det hevdes at dette handler om mangfold og inkludering av alle som er annerledes og faller utenfor. Det er åpenbart bekvemt for majoriteten å legitimere krav fra én minoritet ved å hevde at man fremmer alles interesser og mangfold.

Ingen som har fulgt denne konkrete debatten, kan ha unngått å få med seg at den er totalt dominert av holdninger for og mot én minoritet.

Vi krever å definere vår egen kamp.

Den handler definitivt ikke om hvorvidt Norge skal tillate og fremme ulike minoriteters og (kanskje) andre aktørers, flagg på offentlige bygninger og flaggstenger.

Her skyter man løs fra begge kanter uten at noen ser ut til å være i stand til å stille de riktige kritiske spørsmålene om hvilke kriterier Norge skal ha for flagging.

Funksjonshemmede som mangfoldsalibi

Vi, Norges største minoritet (teller ca. 20 %) blir regelrett feid inn under andre minoriteters kampsaker, paroler og nå også flagg, som om det er fritt fram å bruke oss som alibi for å fremme andre minoriteters interesser.

Merk at regnbueflagget aldri har symbolisert funksjonsmangfold, derimot brukt som symbol for etnisk samarbeid og fredssymbol, men i senere tid først og fremst og sist: LHBT-kamp. Det er derfor uhyre frekt og diskriminerende når majoriteten, ikke-funksjonshemmede, nå tar seg den friheten å bestemme at regnbueflagget også skal være vårt symbol.

Vi nevnes for sikkerhets skyld, men uten troverdighet.

Det finner vi oss rett og slett ikke i. Vi har fått vårt eget flagg.

Særlig er vi som fronter kampen mot diskriminering av funksjonshemmede, vant til å bli tildelt denne svært tvilsomme posisjonen som mangfoldsalibi i likestillingskampen.

Funksjonshemmede henges ofte på i en opplisting: listeøvelsen, eller som et tillegg. En typisk formulering vi støter på er «også funksjonshemmede kan oppleve diskriminering, hatprat osv.». Vi nevnes for sikkerhets skyld, men uten troverdighet.

Bildet viser disability pride flag. Bakgrunnen er mørk grå, og diagonalt fra venstre til høyre går fem striper i fargene rød, gul, hvit, blå og grønn. — Disability pride flag. Den grå bakgrunnsfargen symboliserer sorgen over alle som er utsatt for vold, overgrep og dødsfall som følge av en funksjonsnedsettelse. Den røde stripen symboliserer fysiske funksjonsvariasjoner, gullfargen står for nevrodivergens, den hvite for udiagnostiserte og usynlige funksjonsvariasjoner, den blå for emosjonelle og psykiske funksjonsvariasjoner og den grønne for sensoriske funksjonsvariasjoner.

Vi krever å definere vår egen kamp og våre egne symboler

Som vanlig er vi prisgitt en tvers igjennom disablist majoritet, og må selv minne om at vi faktisk er flere som kjemper for synliggjøring, og ønsker at storsamfunnet slutter like helhjertet opp om markering av vår kamp for likestilling og mot diskriminering.

Vi krever å definere vår egen kamp; ikke minst at våre egne kampsaker står i fokus for våre markeringer og at det er vårt eget Disability Pride flagg som skal brukes f.eks. på FNs internasjonale dag for funksjonshemmede 3. desember.

Vi krever et svar fra alle som har makt og innflytelse, først og fremst partiene som har gått hardest ut i denne debatten som MDG og SU, om dere også støtter og er like kompromissløse forkjempere for at Norge skal flagge på alle offentlige flaggstenger med vårt flagg og andre aktuelle aktørers flagg som måtte kreve det?