Bildet viser Karine Elharrar sittende i rullestolen sin på en rød løper. Hun smiler. I bakgrunnen står det israelske flagg.
FOTO: NTB/AP Photo/Maya Alleruzzo, File

Medias problematiske framstilling av funksjonshemmede

Det mediene burde vært opptatt av, er hvordan det er mulig i 2021 å avholde et toppmøte der ikke alle ministre er sikret adgang.

En minister stenges ute fra FNs klimatoppmøte. Kan det blir mer skandale enn dette? Men hvor blir det av krigstypene og protestene?

Mediedekningen forteller oss hva norsk og utenlandsk presse synes er viktig med hendelsen, der den israelske energiministeren Karine Elharrar, som bruker rullestol, ikke fikk adgang til klimatoppmøtet. Det mest avslørende for dagens holdningsklima er at ministerens diagnose går igjen i medieoppslagene, som om den skulle ha noe som helst med saken å gjøre.

Hva forteller ikke det om hvor marginal posisjon funksjonshemmede har?

La oss tenke oss (selv om det er nesten umulig å gjøre det) at en minister ble stengt ute fra et toppmøte på grunn av hudfarge. Budskapet om utestengningen ble hver gang ledsaget av en forklaring om at årsaken til ministerens hudfarge er at far tilhører x-etnisitet og mor kommer fra y-land.

Absurd? Irrelevant?

Ja – helt absurd og vanvittig irrelevant. Saken handler jo om at ministeren er utsatt for rasisme – punktum. Så en slik forklaring ville ikke vært noe pressen kunne være stolt av, og mest sannsynlig ville det brutt ut en storm av beskyldninger om rasistiske medier. Helt berettiget.

Det mediene burde vært opptatt av nå er følgelig hvordan det i det hele tatt er mulig i 2021 å avholde et toppmøte der ikke alle ministre er sikret adgang.

Hvor blir det av krigstypene og protestene?

Det faktum at det er helt utenkelig for FN, vertslandet og verdens ledere i 2021, at en minister skulle bruke rullestol, fortjener full oppmerksomhet fra verdenspressen.

Akkurat som tilfellet ville vært om en homofil eller ikke-hvit minister var stengt ute.

Hva forteller ikke det om hvor marginal posisjon funksjonshemmede har?

Videre burde mediene skrike opp om det skandaløse i at representanter fra vertskapet fraskriver seg ansvaret.

Skandalen blir nemlig ikke mindre av at Storbritannias miljøminister George Eustice er så frekk at han legger skylden på Israels delegasjon for ikke å ha meldt inn at de har en minister med det han kaller «spesielle behov».

Her er budskapet tydelig; når verdens elite skal redde verden, kan man ikke kaste bort tiden på folk som har «spesielle behov».

Det er ikke rart at dette gikk galt når slike forhistoriske holdninger legger premissene. Alle har nøyaktig det samme behovet her: å få adgang.

Det som har preget medieoppslagene den første uken av toppmøtet, er den nøkterne tonen i oppslagene. Mediene ser seg selv som formidlere av det som skjer, slik sakene i blant annet Nettavisen og VG viste.

Man skal lete grundig og lenge for å finne medier, statsledere eller opinionsledere som faktisk «raser» mot arrangøren og FN. Bortsett fra funksjonshemmede selv, er det få som bruker begreper som ableist og disablist – dvs. majoritetens ignoranse og funksjonsdiskriminering.

Klima- og miljøaktivister har beskrevet toppmøtet som det mest ekskluderende noen gang.

Kritikken handler både om at det er en festival for det globale nord, dårlig tilrettelegging for deltakelse fra sivilt samfunn, også digitalt og elendig logistikk, bl.a. flere timer lange køer foran en eneste inngang. Allerede der settes folks utholdenhet, dvs. funksjonsevne, på en alvorlig prøve.

Og for oss er det viktig at aktivistene også fremhever den elendige tilretteleggingen for funksjonshemmede spesielt.

Hvordan skal vi ha tillit til FN når FN nekter en minister med nedsatt funksjonsevne adgang til et toppmøte?

For selv om det mest skandaløse er at en minister ikke fikk adgang, er det også en skandale at toppmøtet er nesten umulig å delta på for syns- og hørselshemmede. FN har ikke engang sikret tegnspråktolker. Her er budskapet tydelig; når verdens elite skal redde verden, kan man ikke kaste bort tiden på folk som har «spesielle behov».

En kan spørre seg om vi lever i en sivilisert verden når den styres av en majoritet som fortsatt finner det legitimt å ignorere verdens største minoritet så fullstendig. I en sivilisert verden skal ingen trenge å melde fra om at de kommer til et møte hvor de er invitert. Det er FN som har det hele og fulle ansvar for sine arrangerementer, ikke gjestene. Den individualiseringen og stigmatiseringen vi er vitne til her, strider mot menneskerettighetene.

Som vi skrev til FN på Twitter: Hvordan skal vi ha tillit til FN når FN nekter en minister med nedsatt funksjonsevne adgang til et toppmøte?

Israels utenriksminister, Yair Lapid, uttalte treffende: «Det er umulig å ta vare på fremtiden, klimaet og bærekraften om vi ikke først tar vare på mennesker og personer med nedsatt funksjonsevne.»

Israels statsminister skal ifølge CNN ha truet med å trekke hele delegasjonen, og det ville trolig flere land ha gjort, gjerne med Norge i spissen, dersom ministeren hadde blitt nektet adgang på grunn av rasisme eller homofobi.

Spørsmålet er jo om norske medier i det hele tatt har egne meninger om hendelsen.

Da ville nok også NRK ha blandet seg inn i debatten. Nå har vi ikke hørt et ord om saken fra statskanalen.

Spørsmålet er jo om norske medier i det hele tatt har egne meninger om hendelsen. Oppfatter de at det er noen skandale skjedd, eller er det for dem naturlig at folk i rullestol ikke kan forvente en trinnfri adkomst?

De talløse oppslagene som har feil fokus, dvs. fokus på folks funksjonsnedsettelse, og ikke på de funksjonshemmende omgivelsene og holdningene, gir god grunn til å stille det spørsmålet.

For funksjonshemmede er dette uansett en kraftig påminning om at vi fortsatt er annenrangs borgere.