Flere politifolk alene vil ikke løse Oslos kriminalitetskrise

Denne uka slo Oslos politimester alarm om kriminaliteten i byen vår, og pekte på behovet for flere politifolk. Det er alvor, understreket Ida Melbo Øystese, og det er det jo. Men det er også viktig å huske på at skremmebildet av Oslo som et slags lovløst sted – hvor farene lurer bak hvert gatehjørne på Grønland – har blitt brukt lenge av krefter på ytre høyre. Frykten for de Svenske tilstander henger over oss som et spøkelse, og jeg tror ikke vi unngår å bli svenske ved å bare øke antall politifolk.

 

Et halvt situasjonsbilde

Selv er jeg tredjegenerasjons Oslobeboer, og jeg vokste opp i en bydel der alvorlig gjengkriminalitet preget hele oppveksten min på nitti-tallet. Nynazisme het den kriminaliteten, og jeg tror ikke det er sånn at den forsvant helt fra bydel Østensjø heller. Så naiv er jeg ikke.

Hvorfor er det blitt så enkelt å rekruttere en 12/13/14-åring til organisert kriminalitet? Hva har skjedd med byen vår?

Men jeg vet at det var mange ting som til sammen førte til en endring der jeg bodde, etter at Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia. Politiets arbeid var bare én av de tingene. Av andre veldig viktige tiltak som ble gjort kan jeg nevne: Undervisning på skolene, spesialpedagogene, barnevernets arbeid med familier i bydelen, de ansatte på ungdomsklubbene, utekontaktene. Jeg lærte mye viktig om rasisme og utenforskap på ungdomsskolen.

–I den krevende situasjonen vi er i nå, er det viktig at innbyggerne vet hvordan ting er, selv om det kan være krevende å få den kunnskapen, uttalte Øystese. Problemet mitt med kunnskapen hun deler, er at den er svært mangelfull. Hvorfor er det blitt så enkelt å rekruttere en 12/13/14-åring til organisert kriminalitet? Hva har skjedd med byen vår?

Nordmenn er så gode på å late som at alle er like, at vi har blitt dårlige på å se hvor stor forskjell det faktisk har blitt.

Når vi stiller det spørsmålet så endrer også løsningen på problemet seg, for den er så mye mer sammensatt enn bare mer politi. Uansett hvor mange flere politifolk det blir, så kommer du ikke bort ifra et faktum: Politiet driver i dette tilfellet med brannslukking. Om problemet er at det er for mange branner og for få brannslukkere, så er vi vel nødt til å først forstå hvordan brannene oppstår? Da må vi også gi mer plass til foreldre, lærere, ungdomsarbeidere, fotballtrenere, AKS-ansatte og barnevernet. Alle de voksne som er tettest på de unge som rekrutteres inn i disse nettverkene. Dette vet politiet selv, for de peker på det i egne rapporter, men jeg synes nok at politimesteren kan bli flinkere til å kommunisere det utad.

 

Behovet for å høre til

Nå som jeg selv har blitt mor til et barn i samme bydel som jeg vokste opp i, opplever jeg at den viktige undervisningen jeg fikk er blitt nesten borte. Ofte tenker jeg på hvordan det må føles for minoritetselever i vår bydel, eller elever med dårlig råd, at det har blitt som at vi omtrent ikke vil anerkjenne at utenforskapet fortsatt eksisterer. Nordmenn er så gode på å late som at alle er like, at vi har blitt dårlige på å se hvor stor forskjell det faktisk har blitt. Det må føles enormt ensomt ut for dem som står utenfor.

Den organiserte kriminaliteten i Oslo er et politisk fenomen, et resultat av politisk prioritering, men motivet er økonomisk.

Jeg forstår behovet som kan oppstå for å søke seg til andre fellesskap, noen som gir deg en følelse av tilhørighet, eller som kan tilby penger til å kjøpe det. Alle mennesker har et behov for å høre til, unge har det kanskje enda mer. Dette vet også alle som organiserer kriminalitet, uansett hvilken form det tar.

Den organiserte kriminaliteten i Oslo er et politisk fenomen, et resultat av politisk prioritering, men motivet er økonomisk. De færreste barn blir født med et ønske om å gjøre andre vondt. Risikofaktorer for å søke seg mot kriminalitet generelt er lav sosioøkonomisk status, traumer og vold i hjemmet og rusmisbruk. Særlig dette første reflekteres i politiets erfaring med den organiserte kriminaliteten i bydeler som er godt kjent som lav-inntekts områder. I Oslo er det Stovner, søndre Nordstrand, Gamle Oslo, Grorud og Alna som er bydelene som rommer de fattigste iblant oss.

 

Politiske kutt med menneskelige konsekvenser

Oslo fikk et nytt byråd for to år siden, og helt fra start gikk kutt i eiendomsskatten for de rikeste hardt utover sårbare barn og unge i budsjettene. Fra 2023 til 2024 måtte halvparten av bydelene i Oslo kutte i aktivitetsmidler for barn og unge, og de største kuttene kom i bydeler der ungdomskriminaliteten er høyest. For eksempel: I bydel Grorud har de så langt kutta alle tiltak i barnevernet som skulle bidra direkte inn i familiene. Det de sitter igjen med er akuttberedskap, mere brannslukking. Det finnes nå svært lite ressurser til å hjelpe og forebygge familier og barn som er i krise. De har kutta i spes.ped, oppsøkende tjenester og fritidstilbud. De har kutta assistenter i skolen, miljøterapeuter i skolen og nå ligger det også et forslag ute om å kutte i utekontakten.

Straff er en metode som er dømt til å feile.

Samtidig arrangeres det møter med politi og skole fordi ungdomsmiljøet har store utfordringer. Foreldre inviteres til å se på en digital presentasjon om hvordan man kan lete etter faresignaler i ungdommenes nettbrett og mobiler. Men hva skal foreldrene egentlig gjøre om de finner noe? Det finnes jo knapt forebyggende tiltak å følge dem opp med lenger. Om du da i tillegg har begrensa språk-kompetanse og lite økonomiske ressurser, så er det ganske lett å gi opp før du en gang har forsøkt.

Det minner meg litt om da Manglerud politistasjon kom til vårt foreldremøte en gang på nittitallet, for å informere foreldrene våres om at dersom de så oss bruke store tusjer så kunne det være farlig. Det var den gangen graffiti skulle slås ned på med straff. Det funka ikke så bra. Straff er en metode som er dømt til å feile, det viser også forskning. Barn som straffes, får økt risiko for gjentakelse, marginalisering og rekruttering til kriminelle nettverk.

 

For lite, for seint?

Det kan hende Byrådet i Oslo så konsekvensene av kutt selv, for de varslet seint i høst at 123 millioner nå skulle settes av til å forebygge ungdomskriminalitet. Det er bra, men spørsmålet er vel om det holder, og om det ikke kommer for seint. Mange unge har allerede rukket å bli rekruttert inn i kriminelle nettverk.

Og så er det dette: Ansatte som arbeider med barn og unge i omsorgsyrker har ropt varsko om bemanninga i mange år allerede. De har høyt sykefravær, og de klarer ikke å tette de omsorgshullene som de ser utspille seg hver eneste dag. Skal vi gjøre noe med dette problemet så trenger vi ikke bare flere politifolk, vi trenger flere ansatte som jobber med barn og unge. For mere brannslukking er ikke noe løsning på alle disse brannene som oppstår. Det er bare mer brannslukking det.

Derfor er den beste medisinen mot de svenske tilstandene vi frykter, først og fremst flere voksne som forstår og lytter.

Jeg er like mye bekymra for byen min som alle andre, bare på en ganske annen måte enn dem som arrangerer gangster-safari over Grønland på SoMe. Jeg er bekymra fordi det virker som at en del voksne har glemt at det barn og unge som havner på skråplanet trenger, er voksne som ser dem. Derfor er den beste medisinen mot de svenske tilstandene vi frykter, først og fremst flere voksne som forstår og lytter. Voksne som vet at straff ikke vil løse noe som helst, men at omsorg og inkludering kan gjøre det. Voksne som vet at utenforskapet – uansett hvilken form det kommer i – bærer med seg et livsfarlig potensial.

For det som skjer i Oslo er ikke en historie om monsteret under senga, men en historie om lengsel etter tilhørighet, i en by som er blitt ganske nådeløs for dem som har minst.