Vi er flokkdyr. Vi trenger nye fortellinger.

I lys av siste ukers hendelser, diskusjonene om sosialdemokratiets framtid og de absurde bildene fra USA, er det noe vi ikke må glemme: Høyrepopulistene har revet mye av sin taktikk og retorikk rett ut av venstresidas lærebøker.

Fortellingene deres er lett bisarre kopier av våre

Fortellingene deres er lett bisarre kopier av våre. Resultatet blir litt som når befolkninga i Halloween Town kupper jula, i Tim Burtons “A Nightmare Before Christmas” – gjenkjennelig, men forferdelig.

Jeg har imidlertid et lønnlig håp om at venstresida ikke bare skal ta dem tilbake, men lage nye og bedre fortellinger. Her er noe forslag til hva slags innsikter og ambisjoner som kan ligge til grunn for en slik.

For det første: Vi er flokkdyr. Det er bare en ekstremt liten del av vår historie at vi har levd i noe annet enn små, tette, egalitære flokker. Det er den tilværelsen vi er selektert for. Våre sterkeste instinkter er flokkinnstinkter og det er derfor vi dras mot alle mulige tette fellesskap og deler oss opp i små krigende stammer om det nå er politikk, sport eller musikk som er tema. Det er derfor vi hater snyltere, folk som ikke bidrar eller signaliserer at de ikke er en del av flokken.

Vi er flokkdyr. Det er bare en ekstremt liten del av vår historie at vi har levd i noe annet enn små, tette, egalitære flokker

For det andre: Vi er ikke rasjonelle. Følelser trumper så og si alltid rasjonalitet. Følelsene er elefanten, rasjonaliteten rytteren. Noen av oss er flinkere enn andre til å lage rasjonelle konstruksjoner som rettferdiggjør følelser, gruppeinteresser og snevre egeninteresser, men slikt ligger så og si alltid til grunn. Interesser lyver ikke! Politisk retorikk handler for en stor del om å fremstille egne interesser som allmenne.

For det tredje: Sosialdemokratisk politikk handler om å sørge for at vi kjenner oss som del av en så stor flokk som mulig, som deler av klassen eller nasjonen. Et vellykket politisk og økonomisk system er et system som temmer, omdirigerer og overstyrer flokkinstinktene, gjør at vi alle tenker at vi får en grei deal ut av å være lønnsarbeidere og borgere. De store fellesskapene må være mer attraktive og sterkere enn de små.

Følelser trumper så og si alltid rasjonalitet. Følelsene er elefanten, rasjonaliteten rytteren

For det fjerde: En ny venstreside må være en flokkvenstreside. En kollektivistisk bevegelse som gjenreiser plikt, ansvar, gjensidighet og omsorg. Med fortellinger og ritualer som føyer oss sammen. Tvinger oss til å se hverandre gjennom kulturkrigs- og forbrukståka. Gjenreiser den kollektive økonomien og den inkluderende nasjonen.

Vi må skape skoler som både den Dawkinslesende universitetslæreren, den fredagsmuslimske grønnsakshandleren og den evangelisk kristne renholdsmedarbeideren vil sende ungene sine på. Vi trenger arbeidsplasser hvor det verdsettes å møte opp hver dag og gjøre sitt beste, ikke møte opp og vise hvor unikt flink man er.

Vi trenger nye fortellinger, men fremfor alt må vi finne nye måter å styrke fundamentet på (basis, som en marxist ville sagt). Vi må sørge for at økonomien er produktiv og inkluderende, utdanningssystemet robust og ikke etterlater noen desillusjonerte og redde. At så få som overhodet mulig har grunn til å kjenne at flokken har sviktet dem, at de er alene og ikke hører til, at de eneste som forstår dem, er like redde og desillusjonerte vesener i internetts dunkle kroker.

At så få som overhodet mulig har grunn til å kjenne at flokken har sviktet dem, at de er alene og ikke hører til.

Vi må skape et samfunn der gevinsten ved å være med, er mye større enn gevinsten ved å trekke seg unna. Der det å være et vanlig arbeidende menneske er helt greit, j atil og med fint. Der et liv verdt å leve er innafor rekkevidde for de fleste, og hvor vi mer enn noe annet er stolte av, feirer og synger om at vi har fått til det. Dette er det høyrepopulistene lover mellom linjene; en stor og inkluderende og trygg flokk. Det er derfor de vinner. Det er høyt på tide å ta dette fra dem.

Når jeg sier “ny venstreside” så er det egentlig tull, for det finnes ikke noen ukjent arme av venstresidefolk som har “skjønt det”, og sitrer etter å overta. Det er de partiene og bevegelsene vi har som må få til dette, som må finne den rette balansen mellom å anerkjenne og forvalte arven sin, og tenke og handle nytt og dristig.