For skadereduksjon mot klasseskiller

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen, Mina Gerhardsen, tar opp viktige problemstillinger i Agenda Magasin den 29. april om klasseskillene innen folkehelsen. Ja, vi bør tørre å snakke om klassehelse, og få – om noen – områder er en tydeligere indikator på dette enn røyking.

Vi klarer altså å overtale folk med høy sosioøkonomisk status til å slutte å røyke.

Sigarettrøyking er i dag tett forbundet med nær sagt alle indikatorer på sosial ulikhet, enten det er yrke, etnisitet, sosial status eller utdanning. Lavere sosioøkonomiske grupper er sterkt overrepresentert blant røykere, og den typiske norske røykeren har lavere utdanning, lavere inntekt eller står utenfor arbeidslivet. Røyking er i dag en av faktorene som tydeligst forklarer sosiale ulikheter i helse i Norge, eller helseklasseskiller om du vil.

Samtidig vet vi at tiltak for røykeslutt har vist seg å være mest effektive overfor grupper med høy sosioøkonomisk status, og at det finnes få studier som rapporterer effekter separat for grupper med lav sosioøkonomisk status.[1] I sum blir dette en ond sirkel der røyking forsterker sosial ulikhet, samtidig som nettopp mennesker med lav sosioøkonomisk status har vanskeligst for å klare å slutte.

Spørsmålet er imidlertid om det er tilstrekkelig politisk vilje til å gjøre de grepene som trengs?

Vi klarer altså å overtale folk med høy sosioøkonomisk status til å slutte å røyke. Tilbake står en gruppe som allerede har dårligere råd, utsettes for mer sosialt stigma, og som på toppen av dette får en høyere risiko for å utvikle alvorlige sykdommer som kols og kreft.

Gerhardsen gir selv et treffende bilde på problemet:

“Før døde folk i den klassiske arbeiderklassen av slit og farlige jobber, som lunger skadd av støvet i veveriet eller forgiftning fra fosfor i fyrstikkfabrikken. Nå dør den klassiske arbeiderklassen, de med lav utdanning og lav inntekt, av sykdom som påvirkes av levevaner. (…) Det er ikke røyken fra fabrikklokalet som rammer lungene, men røyken fra sigarettene.»

Ideologiske skylapper?

Spørsmålet er imidlertid om det er tilstrekkelig politisk vilje til å gjøre de grepene som trengs? Politikken på tobakksområdet preges nemlig tilsynelatende av noen ideologiske skylapper som forhindrer effektive tiltak overfor de gjenværende røykerne i Norge.

Vi lever i et samfunn der røyking, med god grunn, er strengt regulert. Sigaretter er gjemt bak skap i butikkene, innpakningene er nøytrale og all produktomtale er forbudt. Røykesluttkampanjer er utbredt, og medisinske røykeavvenningsprodukter har vært tilgjengelige for norske røykere i lang tid. Norge har i tillegg blant verdens høyeste avgifter på sigaretter.

Det er viktig å understreke at vi ikke ønsker at skadereduksjon skal erstatte røykesluttiltak.

Likevel viser tall fra SSB at det stadig er om lag 360.000 mennesker i Norge som røyker hver dag. Omtrent like mange svarer at de røyker av og til. Til sammen er det altså 720.000 mennesker i Norge som røyker daglig eller av og til. Gjenværende dagligrøykere er nå også i hovedsak å finne blant de gruppene det erfaringsmessig er vanskeligst å få til å slutte.

Som samfunn må vi nå stille oss spørsmålet: Er det sannsynlig at man vil klare å nå hele denne gruppen, dersom man kun bruker den samme verktøykassen man har brukt til nå?

Skadereduksjon som supplement

Philip Morris er verdens største tobakksselskap. Noen vil sikkert synes det er snodig at nettopp vi skriver dette, men vår målsetning om å slutte å selge sigaretter er helt reell. Og om man ikke vil ta oss på ordet, så taler tallene for seg. Siden Philip Morris International annonserte sin målsetning om å erstatte sigaretter med mindre skadelige røykfrie alternativer (som snus, nikotinposer, e-sigaretter eller oppvarmet tobakk) i 2016, har disse vokst fra å utgjøre 1-2 prosent av selskapets netto globale inntekter til i dag å utgjøre over 30 prosent.

Det er viktig å understreke at vi ikke ønsker at skadereduksjon skal erstatte røykesluttiltak. De som har vilje til å slutte helt bør fortsatt motiveres og hjelpes til dette. De mange hundre tusen røykerne i Norge som ikke klarer å slutte bør imidlertid få informasjon om at røykfrie alternativer, sammenliknet med sigaretter, reduserer forekomsten av skadelige stoffer med 90 – 95 prosent.

I Storbritannia har dermed e-sigaretter som forbruksvarer spilt en betydelig rolle i å redusere sigarettrøyking til historisk lave tall.

Blant annet har britiske helsemyndigheter (Public Health England) produsert videoer til publikum og informasjonsmateriell til leger og helsepersonell hvor de oppfordrer til å informere røykende pasienter med røykerelaterte sykdommer om at det finnes nikotin- og tobakksprodukter med langt lavere skadepotensial. I Storbritannia har dermed e-sigaretter som forbruksvarer spilt en betydelig rolle i å redusere sigarettrøyking til historisk lave tall.

Vi tror heller ikke det er tilfeldig at de to landene i Europa med desidert lavest andel av befolkningen som røyker (Norge og Sverige), også er de to landene der snus har vært tilgjengelig.

“God helse skaper vi best sammen. Kan det være en parole?”, sier Gerhardsen avslutningsvis i sitt innlegg. Ja, det tror vi så absolutt at det kan være, og vi vil gjerne være med på det arbeidet.

 [1] Steiro A, Smedslund G, og Hammerstrøm, K: “Tiltak for å redusere røyking, spesielt i grupper med lav sosioøkonomisk status”. Rapport nr 13-2007. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2007.