Forholdet mellom politikk og økonomi

Økonomifaglig har Tiril Halvorsen mye rett. Hun skriver 7. september at grensen for offentlig sektors størrelse bestemmes politisk, og at økonomifaget ikke gir noen slik grense. Der er vi enige.

Økonomifaget er deskriptivt, ikke normativt, og det er følgelig politikken som eventuelt skulle bestemt en slik grense. Det er vel heller ingen i denne debatten som har tatt til orde for at det er, eller bør være, en helt klar grense for offentlig sektors størrelse. Endringene er glidende, og de eventuelle konsekvensene kommer snikende.

Dette kan høres tilforlatelig ut, men det har ganske radikale konsekvenser.

Halvorsen er enig i at privat sektor bidrar med mye, som blant annet innovasjon, produktivitetsvekst og eksport. Men hun sier også at «vi må som samfunn også spørre oss hva det er vi trenger og ønsker oss. Hvis det er bedre helsevesen eller flere lærere så er det merkelig å skulle si at nei, det går ikke.» Dette kan høres tilforlatelig ut, men det har ganske radikale konsekvenser.

Vi er et lite land med en åpen økonomi. Det som har gjort oss rike er sterk produktivitetsvekst, drevet av konkurranse, arbeidsdeling og teknologioverføring gjennom handel. Dette har også bidratt til å øke kvaliteten på og produktiviteten til våre lærere og sykepleiere.

På samme måte som det ikke finnes noen naturlig grense for offentlig sektors andel av økonomien, finnes det ingen grense for befolkningens etterspørsel etter gratis offentlige tjenester. Det betyr at det nesten alltid vil være et press for økt kapasitet, at den offentlige tjenestesektoren skal vokse. Når det er en kø av «kunder» og en ikke trenger å tenke på at de skal foretrekke min bedrift fremfor en konkurrerende, svekkes også insentivene for å bli stadig bedre.

Et samfunn der stadig flere arbeidsplasser er opprettet og styrt av et fåtall politikere er dessuten et samfunn der mye makt er konsentrert og sentralisert, både i geografisk og i antall personer. Et slik samfunn vil være radikalt annerledes fra det vi har i dag.