Formuesskatten må bygge på et konsekvent og rettferdig grunnlag

I etterkant av endringene i beregningen av formuesverdi på bolig har diskusjonen i stor grad handlet om hvorvidt det er riktig at pensjonister skal få økt skatteregningen med mange titalls tusen kroner. Mindre oppmerksomhet har det fått at endringene kom fordi de dyreste boligene lenge var verdsatt altfor lavt.

Uavhengig av hva man mener om nivået på formuesskatten, bør vi kunne være enige om ett grunnleggende prinsipp: Samme type eiendeler bør verdsettes likt. Verdsettelsen må være så presis og konsekvent som mulig.

En mer konsekvent verdsettelse gir også politisk handlingsrom.

Før endringene økte sannsynligheten for at skatteverdien var for lav i takt med markedsverdien på boligen. En gjennomgang av nær 800 boligannonser fra Finn.no viste en tydelig sammenheng: Jo høyere prisantydning, desto større avvik mellom markedsverdi og skattemessig verdi. Den dyreste boligen som var verdsatt for lavt til å utløse formuesskatt, hadde en prisantydning på 35 millioner kroner. Korrekt verdsettelse ville gitt rundt 181 000 kroner i formuesskatt. Når rabattene blir så store, er det åpenbart at modellen må forbedres.

Den nye modellen er et steg i riktig retning. Der den gamle modellen brukte bydel eller kommune, brukes nå grunnkrets. I Oslo betyr det en overgang fra 15 bydeler til 570 grunnkretser. Grønland og Bjørvika – to områder med helt ulike boligpriser – ligger ikke lenger i samme prisområde, slik at verdien på Grønland ikke blir dratt opp av Bjørvika, og motsatt.

Likevel er ikke problemet løst. Boliger med samme størrelse og alder i samme grunnkrets får i praksis lik formuesverdi, selv om markedsverdien kan være svært ulik. Utsikt, kvalitet, tomtestørrelse og strandlinje kan slå voldsomt ut på prisen, uten at modellen fanger det opp. Spesielt tomtestørrelse og strandlinje er faktorer som relativt enkelt kunne vært inkludert, og som i mange områder betyr millioner i forskjell. En mer konsekvent verdsettelse gir også politisk handlingsrom. Dersom høye verdier treffes riktigere, kan verdsettelsesrabatten økes eller innslagspunktet for høyere verdsettelse justeres.

Skattegrunnlaget fanger dermed opp under halvparten av anslått markedsverdi.

Men bolig er ikke det eneste området hvor verdsettelsen skaper skjevheter. En av de mest åpenbare inkonsekvensene i formuesskatten finner vi i behandlingen av unoterte selskaper.

I motsetning til børsnoterte selskaper, der markedsverdien ved årsskiftet legges til grunn, brukes i hovedsak bokført egenkapital for unoterte aksjer. Utfordringen er at egenkapitalen i regnskapet ikke nødvendigvis sier noe om hva selskapet faktisk er verdt. Problemet oppstår når lønnsomme selskaper med lav bokført egenkapital får en skattemessig verdi som ligger langt under det markedet ville vært villig til å betale.

Ta Dokka Entreprenør som eksempel. De siste fem årene har selskapet hatt et gjennomsnittlig årsresultat på litt over 18 millioner kroner, mens bokført egenkapital i snitt har vært rundt 25,5 millioner. Hvis man legger til grunn et avkastningskrav på 10–15 prosent – som ikke er uvanlig for et privat selskap – tilsvarer det en selskapsverdi på mellom 120 og 180 millioner kroner. Det er fem til syv ganger bokført egenkapital. Det er et grovt anslag, men det illustrerer hvor langt unna en markedsmessig vurdering av skattegrunnlaget kan ligge.

Skattegrunnlaget bør ikke være det som avgjør om det lønner seg å være unotert fremfor børsnotert.

Dette er bare ett eksempel, men det samme bildet går igjen i forskningen. Ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå fra 2022 er samlet estimert markedsverdi av unoterte selskaper i 2019 rundt 4 200 milliarder kroner, mens skattemessig formuesverdi er under 2 000 milliarder. Skattegrunnlaget fanger dermed opp under halvparten av anslått markedsverdi.

Konsekvensen av dette er at store formuer i unoterte selskaper skattlegges betydelig lavere enn tilsvarende formuer på børs. Forskjellen må enten tas igjen gjennom høyere skatt på andre formuesobjekter – som børsnoterte aksjer og bolig – eller gjennom lavere samlet skatteinngang.

Skattegrunnlaget bør ikke være det som avgjør om det lønner seg å være unotert fremfor børsnotert.

Før vi krangler om sats, må vi sikre at grunnlaget er riktig.

En mulig retning er å la dokumentert og normalisert overskudd over tid hensyntas i større grad. Med det mener jeg hva selskapet faktisk tjener over tid, renset for enkeltår og tilfeldige svingninger. Bokført egenkapital kan fortsatt ligge i bunn, men selskaper som år etter år leverer solide overskudd bør ikke kunne verdsettes som om de kun er verdt det som står i regnskapet. En slik modell vil kreve klare standarder, men kan utformes forutsigbart og etterprøvbart.

Debatten om formuesskatt har ofte handlet om nivå. Men så lenge samme type eiendeler verdsettes ulikt, blir diskusjonen om prosentene feil sted å begynne. Før vi krangler om sats, må vi sikre at grunnlaget er riktig.

Et mer konsekvent system, der verdsettelsen i større grad reflekterer dokumentert og varig inntjening, ville redusert de systematiske avvikene i skattegrunnlaget og kunne hentet inn milliarder årlig i økt formuesskatt. Det gir rom for å skjerme bolig i større grad enn i dag, om politisk ønskelig, samtidig som staten kan få inn mer totalt. Resultatet av dagens metode er at en bolig til 25 millioner kan bli verdsatt på linje med et selskap som tjener 18 millioner årlig. Problemet er ikke satsen, men hvordan unoterte selskaper verdsettes.

Uansett nivå, må samme type eiendeler verdsettes mer konsekvent.

Spørsmålet er ikke om vi skal ha formuesskatt eller ikke, men om vi kan godta et system som verdsetter like eiendeler ulikt. Svaret på det bør være enkelt: Uansett nivå, må samme type eiendeler verdsettes mer konsekvent.

Endringene i boligverdsettelsen var et steg i riktig retning. Neste steg må være å forbedre modellen ytterligere, ved å ta hensyn til tomtestørrelse og strandlinje, og å sikre en mer realistisk verdsettelse av unoterte aksjer.

Først da kan vi si at formuesskatten bygger på et konsekvent og rettferdig grunnlag.