Forsvar for de irrasjonelle velgerne

I en kronikk i Aftenposten skriver filosofene Ekeli og Gamlund at «mange har en plikt til å avstå fra å stemme» ved høstens stortingsvalg om de ikke har satt seg godt nok inn i sakene. De sammenligner uinformert stemmegiving med å kjøre i fylla ettersom et valg kan ha negative konsekvenser ikke bare for velgeren selv, men også mange andre.

Mange av oss undrer nok fra tid til annen om vi er for dumme for demokratiet, slik Morten Langfeldt Dahlback gjør i en tidligere publisert tekst i Agenda Magasin. Han viser blant annet til Platons idealstat hvor filosofkongene skulle styre, fordi de i motsetning til de øvrige klassene var drevet av fornuft fremfor drifter og følelser. Å holde de uinformerte borte fra politiske beslutninger i fornuftens navn, er derfor ingen ny idé.

Myten om den rasjonelle velger har lenge stått stødig i samfunnsvitenskapen.

Vi vet at personer med høyere utdanning mer tilbøyelig enn andre til å bruke stemmeretten og de med lav utdanning føler seg minst representert på Stortinget. Makt- og demokratiutredningen fra 2003 viste at eksperter får større innflytelse på bekostning av folkevalgte organer, samtidig som politikken teknokratiseres og blir mindre engasjerende og forståelig for «vanlige folk».

Kanskje er vi nærmere de to filosofenes ønske enn vi tror. Det er ikke urimelig å anta at de 22-25 prosentene som ikke benytter stemmeretten i stortingsvalg også tilhører gruppen som er uinteressert i politikk. Men hvordan står det egentlig til med oss andre?

Om kvaliteten på demokratiet skulle måles etter rasjonaliteten i velgernes preferanser, ville vi vært ille ute.

Myten om den rasjonelle velger har lenge stått stødig i samfunnsvitenskapen. Ifølge statsviterne Achen og Bartels er det imidlertid få av oss som evner å ta rasjonelle valg ved urnen. I likhet med andre bruker informerte og engasjerte velgere ny informasjon til å rasjonalisere egne holdninger fremfor å utfordre dem.

Om kvaliteten på demokratiet skulle måles etter rasjonaliteten i velgernes preferanser, ville vi vært ille ute. Heldigvis ligger ikke vår styreforms verdi kun i kvaliteten på beslutningene den produserer, men vel så mye prosessen som leder frem til dem.

Filosofene har rett i at ens eget ugjennomtenkte valg potensielt kan ha store negative konsekvenser for andre, men det er også poenget. Gjennom å ta beslutninger og konsekvensene av dem sammen, opprettholder vi det demokratiske fellesskapet som gjør at vi har tillit til hverandre, og betaler skatt for å finansiere vår felles velferd. Legitimiteten til de demokratiske institusjonene forutsetter naturligvis at en relativt høy andel av befolkningen deltar i valgprosessen.

Men å lukke døren for den delen av velgermassen og virkeligheten vi ikke liker, er å helle bensin på bålet.

Alle er enige i at mest mulig informerte valg er ønskelig. Men å oppfordre de uinformerte til å holde seg hjemme på valgdagen, er å hakke løs på demokratiets grunnleggende bestanddeler og et dårlig svar på populismens utfordringer. I erkjennelsen av at politikken er komplisert, bør vi heller ha fokus på hvordan politiske prosesser kan gjøres tilgjengelig og forståelig for flere enn de er i dag.

I idealet om det «deliberative demokrati» gir offentlig debatt legitimitet til valg og beslutninger. Gjennom at flest mulig borgere deltar i den politiske samtalen tilstrebes enighet ikke bare om politiske tiltak, men kanskje enda viktigere beskrivelsen av problemene de skal løse.

Slike splittelser forsvinner ikke av at velgere holdes utenfor demokratiet.

At begreper som «fake news» og «alternative facts» er blitt del av vår dagligtale, viser at mange av oss lever i ulike virkeligheter. Globaliseringen har vært et gode for akademikeren, men også fabrikkarbeiderens undergang, uten at det ene er mindre sant enn det andre.

At medieplattformer og enkelte politikere bidrar til å forsterke våre subjektive virkeligheter fremfor å utfordre dem, er et sykdomstegn for demokratiet. Men å lukke døren for den delen av velgermassen og virkeligheten vi ikke liker, er å helle bensin på bålet.

Trumps valgseier har bragt splittelsen i USAs befolkning og de konkurrerende virkelighetssynene til overflaten. Det er helt nødvendig for at den skal kunne adresseres. Slike splittelser forsvinner ikke av at velgere holdes utenfor demokratiet. Tvert imot, de vokser.

Ethvert valg er en mulighet til å føre en politisk samtale som bringer ulike virkeligheter nærmere hverandre. Det er den viktigste institusjonen vi har for å lodde stemningen i befolkningen og for at de folkevalgte skal kunne kalibrere sitt virkelighetssyn. De skal tross alt styre på vegne av oss alle, også de «uvitende, uansvarlige og irrasjonelle».