Fra nasjonal arbeiderkamp til global solidaritet

1900-tallet var arbeiderbevegelsens århundre. Marcus Thrane hadde gjort en pionerinnsats. Fyrstikkarbeiderskenes streik ble et vendepunkt. På begynnelsen av 1900-tallet kom gjennombruddet for fagbevegelsen i Norge.

Den liberale delen av borgerskapet støttet opp om kampen, men likevel måtte arbeiderne gjennom flere større konflikter før de i 1919 fikk gjennomslag for åtte timers arbeidsdag og en ukes lønnet ferie. Hovedavtalen fra 1935 gjorde at den videre arbeiderkampen kunne gjennomføres i mer ordnede former.

 

Forbrukskarusellen

Etter andre verdenskrig ble arbeidernes kår ytterligere forbedret gjennom Gerhardsen-epoken. Trepartssamarbeid og oljefunn bidro til troen på en uendelig forbruksvekst. Likevel finnes relativ fattigdom også i våre dager. Noen lider av å ha en lavere inntekt enn gjennomsnittet. De kan ikke delta med samme intensitet som oss andre i forbrukskarusellen.

Hvis vi i Norge kan arbeide for en mer broderlig fordeling av jordas resurser, vil det være et viktig løft.

Dessverre finnes det også mennesker som har falt helt av karusellen i Norge i dag. Selv ikke i velstands-Norge blir det slutt på kampen for å gi alle lik rett til grunnleggende materielle goder.

Vi som har reist rundt blant de fattigste i verden vet imidlertid at de fleste nordmenn lever i overveldende luksus. 800 millioner av våre medmennesker lever i stor fattigdom. Mange av dem har aldri spist seg mette. De mange hundre millionene som lever like over fattigdomsgrensa på to dollar dagen har det heller ikke særlig fett.

Hvis vi i Norge kan arbeide for en mer broderlig fordeling av jordas resurser, vil det være et viktig løft.

 

Tapet av velferdsgoder

Mange i arbeiderbevegelsen opplever nå at de rettighetene og godene de har tilkjempet seg er truet. Gjennom EØS-avtalen har arbeidere fra EU fri tilgang til Norge. Mange jobber gjerne for lavere lønn enn den norske tariffen.

Å arbeide for like lønninger i alle land, vil både styrke vår egen rettferdighetssans og redusere dette usunne trykket på norsk arbeidsliv.

Allmenngjøring av avtaleverket i byggebransjen er et forsøk på å motvirke dette, men enten det skjer frivillig eller med tvang, vil det alltid finnes noen folk som er villige til å arbeide under norsk «standard».

Internasjonalt er entreprenørbransjen i stor grad infiltrert av mafia og andre kriminelle. Det synes vanskelig å opprettholde en rettferdig konkurranse og et vern om tilkjempet rettigheter når det er situasjonen.

Norske myndigheter må selvsagt ikke gi opp kampen, men problemet vil alltid være der så lenge de norske lønningene er langt høyere enn selv i de fleste rike EU-land.

Å arbeide for like lønninger i alle land, vil både styrke vår egen rettferdighetssans og redusere dette usunne trykket på norsk arbeidsliv.

 

Uverdig «handelsbalanse»

Norsk velstand er bygget på at vi eksporterer laks, olje, våpen og annen høyteknologi fra virksomheter hvor arbeiderens timelønn er høy. Samtidig importerer vi elektronikk, klær, mat og mye annet som er produsert med en svært lav timelønn og ofte i bedrifter hvor både arbeidsmiljøet og konsekvensene for det ytre miljøet aldri ville blitt godtatt i Norge.

Men vi kan klare det. Og vi har en plikt til å forsøke.

Å opprettholde en slik forskjell i «handelsbalansen» er både usolidarisk og uverdig. Et hovedmål må være at vi betaler en pris for varene våre som gjør at de som produserer dem har like høy levestandard og like gode livsforhold som oss. Dette må imidlertid skje på en slik måte at ikke bedriftseierne kan legge enda flere milliarder til sine allerede gedigne formuer.

En slik realisering av brorskapsidealet i næringslivet vil kreve internasjonale avtaler, men det vil også hjelpe med økt kontakt og bindende avtaler mellom norske forbrukerorganisasjoner og produsenter rundt om i verden.

Dersom alle skulle forbruke og forurense like mye som oss i Norge, ville vi trengt 2,7 jordkloder.

Å motarbeide markedskreftene ved å innføre samarbeidsøkonomi vil kreve stor innsats både når det gjelder nytenkning og politisk tilrettelegging. Men vi kan klare det. Og vi har en plikt til å forsøke.

 

Klodens og menneskenes tåleevne

Vi som lever i sus og dus her hjemme er fanget i et økonomisk system som er basert på ideen om at alle vil få det bedre desto mer vi selv forbruker. Forbruk gir arbeidsplasser som igjen gir økt forbruk, og så videre.

De siste tiårenes materielle utvikling har paradoksalt nok, kanskje, ført til et lavere opplevd lykkenivå.

Vi lever imidlertid på en klode med begrensede ressurser og begrenset tåleevne. Dersom alle skulle forbruke og forurense like mye som oss i Norge, ville vi trengt 2,7 jordkloder. Det har vi rett og slett ikke.

Det er altså ingen grunn til en ytterligere økning i nordmenns materielle forbruk. Et lavere, solidarisk og bærekraftig forbruk vil imidlertid ikke være til hinder for et rikere liv.

De siste tiårenes materielle utvikling har paradoksalt nok, kanskje, ført til et lavere opplevd lykkenivå. Snarere ser vi en stor økning i psykiske problemer blant ungdom og et tragisk høyt antall selvmord.

 

Meningen i livet

Mange har åpenbart mistet innsikten i hva det er som gjør livet godt og meningsfylt, og de har fått lite hjelp til å finne fram til denne innsikten igjen. Politikerne kan ikke gi oss en slik kunnskap, men de kan tilrettelegge for et fritt kulturliv som gir opplevelser og refleksjoner om hva det innebærer å være både individ og medmenneske.

Et fritt kulturliv kan inspirere oss til skapende virksomhet, både kunstnerisk og sosialt. Det kan også frigjøre oss fra forbrukspresset.

Utfordringen ligger i å kanalisere pengestrømmene som genereres fra næringslivet til kulturlivet.

Et fritt kulturliv kan ikke forventes å frembringe salgbare produkter. Det er underholdningsindustriens oppgave. Frie kulturarbeidere er istedenfor utforskende og kontinuerlig på søken etter det som oppleves som virkelig meningsfullt for både dem selv og andre.

 

Muligheter i automatiseringen

Å fristille mennesker til et slikt kulturliv burde være mulig i et samfunn hvor en stadig større del av produksjonsprosessen automatiseres. Utfordringen ligger i å kanalisere pengestrømmene som genereres fra næringslivet til kulturlivet.

I en slik endring trengs det en bevisstgjøring om at vi ikke arbeider for å få en høyest mulig lønn, men for å dekke hverandres behov.

Pengene finnes allerede, men i dag forsvinner en alt for stor andel av dem i spekulasjoner i finansøkonomien – spekulasjoner som sentraliserer den økonomiske makten til stadig færre selskaper og personer.

Dette er en svakhet i vårt økonomiske system som må rettes opp gjennom både lovgiving og bevisstgjøring. Dypest sett er det et spørsmål om å endre vårt økonomiske system fra en samvittighetsløs konkurranseøkonomi til en økonomi som er basert på fornuft, samarbeid og innsikt.

 

Realistiske utopier

I en slik endring trengs det en bevisstgjøring om at vi ikke arbeider for å få en høyest mulig lønn, men for å dekke hverandres behov.

En målsetting for mange av dagens politikere har vært å skaffe alle en betalt jobb. Resultatet har blitt en omfattende «papirproduksjon» i byråkrati, ulike kontrollinstanser og også i akademia.

Ved innføring av en form for borgerlønn vil flere kunne leve av egendefinert arbeid.

Samtidig kjemper nesten like bedrifter om å få en liten del av forbrukernes midler. I boka Utopia for realister hevder Rutger Bergman at en tredjedel av alle lønnsarbeidere opplever at deres innsats ikke har noen dypere mening. Samtidig ser disse menneskene mange uløste samfunnsoppgaver hvor de kan gjøre en innsats, men hvor det ikke finnes lønnsmidler.

 

Borgerlønn en del av løsningen

Ved innføring av en form for borgerlønn vil flere kunne leve av egendefinert arbeid. Mennesker vil kunne gjøre det de opplever som viktig uten å tenke på betalingen.

En slik ordning vil også være til støtte for de mange unge som plages av usikkerhet om hva slags yrke som vil være tilgjengelig for dem i fremtiden. De vil i stedet kunne spørre seg om hvordan deres arbeidsinnsats og evner kan bidra til en bedre verden.

En fornyelse av skolevesenet vil være nødvendig for å kunne gjennomføre forslagene som er antydet over.

Å tilrettelegge for en slik borgerlønnsordning innebærer mange utfordringer, men det kan være det første skrittet for å løfte Norge mot et rikere samfunn, et samfunn med mer mening og glede.

 

Skole for livet

En fornyelse av skolevesenet vil være nødvendig for å kunne gjennomføre forslagene som er antydet over. I de siste årene har skolemyndighetene hatt en ensidig satsning på grunnleggende ferdigheter i fag som lesing, regning og engelsk.

At elevene lærer slike ferdigheter burde være en selvfølge. I stedet for en sterk målstyring på dette feltet burde det imidlertid også stilles krav til at skolen i større grad kan bidra til de unges menneskelige utvikling.

Hadde vi hatt større innsikt i slike spørsmål ville vi utvilsomt hatt mindre mobbing, mindre seksuell trakassering, færre psykiske problemer og vi kunne begeistre hverandre for den globale solidariteten som den tiden vi lever i krever av oss.

Den til nå gjeldende generelle lærerplanen hadde som målsetting å utdanne det meningssøkende, skapende, arbeidende, allmenndannede, miljøbevisste og integrerte menneske. Dette bør fortsatt være det viktigste målet for skolen. Slik kan vi gi de unge tro på deres egne evner og på at de som individer har en unik verdi.

Skal dette bli mulig trenger pedagogene mer innsikt i hva et menneske er og hvordan de kan formidle gleden ved å utforske, skape, dele og samarbeide.

Hadde vi hatt større innsikt i slike spørsmål ville vi utvilsomt hatt mindre mobbing, mindre seksuell trakassering, færre psykiske problemer og vi kunne begeistre hverandre for den globale solidariteten som den tiden vi lever i krever av oss.