Fredssamtaler i klimakrisens tid

Årets kommunevalg ble kalt er protestvalg. Protest mot sentralisering, protest mot manglende klima- og miljøtiltak, protest for og mot bomringer. Velgerne sendte sterke signaler til politikerne – men i ulike retninger. Det kan tyde på en økende avstand og splittelse mellom ulike klasser, geografi og yrkesgrupper, som må tas på største alvor.

Protestene vil ikke gå over før vi har gode og ambisiøse løsninger på bordet. Men protestene vil heller ikke gå over uten at våre folkevalgte politikere går foran og bidrar til å bygge bro. Valget viste oss tydelig at klima, klasse og geografi hører sammen, og det betyr at grupper som vanligvis ikke nødvendigvis er så gode på å snakke sammen, må bli bedre på det. Jeg tror det innebærer fredssamtaler mellom oljeindustrien, deler av fagbevegelsen, bondebevegelsen, politiske partier og miljøbevegelsen.

Det er virkelig ingen i miljøbevegelsen som mener at vanlige arbeidere eller folk har ansvaret for klimakrisen!

Hvis Norge skal klare å ta sin del for å halvere verdens utslipp innen 2030 på en god og rettferdig måte, må vi kunne snakke sammen som voksne. Første steg i fredssamtalene er derfor å slutte å tillegge meningsmotstanderne våre meninger de ikke har. Jeg tror nemlig noe av den avstanden og splittelsen som tilsynelatende øker i samfunnet, skapes av at noen tillegger andre holdninger og meninger de ikke har, og sånn blir fortellingene om de andre tilspisset og full av forakt. La meg gi tre eksempler:

Sist ute var et heller overraskende utspill fra Kjell Ingolf Ropstad, om at miljøbevegelsen er bærere av et farlig tankegods som truer det kristne menneskesynet. KrFs leder gikk til frontalangrep på blant annet Grønn Ungdom, som har foreslått at vi skal snakke mer om individverd – fordi det finnes en rekke følende individer som ikke omfattes av menneskeverd-begrepet, men som likevel bør telle etisk. Istedenfor at norsk offentlighet fikk en interessant diskusjon om hva menneskeverd er og hvordan vi utøver det i samfunnet vårt, fikk vi en skyttergravskrig hvor det skutt med skarpt fra hver sin grøftekant.

Hvis arbeidere i olja, bønder eller noen som er bosatt i distriktene har opplevd mine utspill som personlige angrep, så vil jeg herved beklage.

Før det har flere, blant annet Geir Pollestad (SP), brukt et helt leserinnlegg på å fremstille det som om miljøbevegelsen vil sette skurkestempel i panna på bønder, oljearbeidere og folk i distriktene.

La meg bare slå det fast en gang for alle: det er virkelig ingen i miljøbevegelsen som mener at vanlige arbeidere eller folk har ansvaret for klimakrisen! Der Pollestad egentlig har viktige poenger, som hvilke klimatiltak har mest effekt, hvordan kan vi fordele byrden av klimatiltak på en god måte osv., drukner disse i alle de inngående beskrivelsene om hvordan miljøbevegelsen vil at du skal skamme deg.

Den mest gjennomgående stråmannen i den offentlige miljødebatten, må nesten være at miljøbevegelsen vil «legge ned masse arbeidsplasser i oljebransjen over natten», slik Tina Bru (H) sa tidligere i høst. Problemet er at det er det jo ingen som mener. Det miljøbevegelsen etterlyser er en forutsigbar, styrt plan for Norges overgang fra å være en oljeøkonomi til å være en fornybarøkonomi. Vi ønsker dette nettopp slik at vi sikrer arbeidsplasser og norsk velferd, fremfor en markedsstyrt kollaps – slik vi så da oljeprisen stupte i 2014 og 50.000 mennesker mistet jobben sin.

For å løse klimakrisen må vi få folk med oss, og vi må ha rettferdige løsninger som er tilpasset folks hverdag og virkelighet.

Nok om hva andre har gjort og sagt feil. Hvis jeg skal følge mitt eget råd om å gå inn i fredssamtaler som en ordentlig voksen, vil jeg gjerne starte her: Hvis arbeidere i olja, bønder eller noen som er bosatt i distriktene har opplevd mine utspill som personlige angrep, så vil jeg herved beklage. Virkelig. Det har jeg aldri ment. Oljearbeidere har all grunn til å være stolte for arbeidet dere har gjort, og deres bidrag til den norske velferden. Men tidene forandrer seg.

Nå vet vi mer enn det vi gjorde før. Den kunnskapen må vi handle på. Nå vet vi, at den samme oljen som har vært en velsignelse for Norge, skaper klimaødeleggelse som fører millioner av mennesker på flukt. At arter utryddes i et raskere tempo enn noen gang i historien. At matproduksjonen vår, selve livsgrunnlaget vårt, er sterkt truet. Vi kan ikke fortsette som før.

Miljøbevegelsens fokus er, og vil alltid være – at politikere som Kjell Ingolf Ropstad, Tina Bru, Geir Pollestad og næringslivstopper, at de med makt må sørge for å legge til rette for omstilling i næringslivet og gjøre det enkelt og mulig for oss vanlige folk å ta gode miljøvalg, slik at vi kan leve gode, trygge liv. Og at vi ikke får trygge liv i Norge, eller i verden, om vi fortsetter å livnære oss av olja og utslippsintensiv produksjon.

Derfor er andre steg i fredssamtalene å bidra til konkrete løsninger. For å løse klimakrisen må vi få folk med oss, og vi må ha rettferdige løsninger som er tilpasset folks hverdag og virkelighet. Derfor trenger vi at samtalene representerer bredden av befolkningen.

Jeg håper flere vil anerkjenne at det vi trenger aller mest i Norge og i verden nå, er samarbeid.

I samtalene bør vi diskutere saker som: Hvilke klimaløsninger passer best i distriktene? Bør det være andre støtteordninger for bygd enn for by? Gitt at vi skal ha netto null utslipp i verden i 2050: hvordan skal vi sikre arbeidsplasser i norsk industri som i dag er knyttet til olja? Bør vi bruke oljefondet annerledes for å bidra til overgangen? Siden en pris på forurensing rammer de fattigste hardest – hva med en progressiv beskatning på luksusforbruk som for eksempel flyreiser, slik at de som flyr mest, betaler mest (som anbefalt av et britisk klimaråd)? Eller hva med hyppigere bruk av forbud – som rammer alle likt?

Fredssamtaler kan høres naivt ut. Det er jo ikke rart at partier og interessegrupper tyr til polarisering og konflikt i valgkamp. Konflikt er ikke bare negativt, det får blant annet frem skillelinjene i partipolitikken og det er nødvendig. Partiene har forskjellige, og både gode og mindre gode svar på store og små utfordringer vi som samfunn står ovenfor. For partiene selv gir konflikter en mulighet til å skape samling i bunn, å bygge identitet. Enten er du med oss, eller mot oss. Derfor er det lett å forstå hvorfor partiene ønsker seg en konfliktlinje.

Men nå er valgkampen over, og vi har bare ti år før verden skal ha halvert sine utslipp. Jeg håper flere vil anerkjenne at det vi trenger aller mest i Norge og i verden nå, er samarbeid. Mer enn noensinne trenger vi å bygge bro. Det vil ikke bare bli enkelt, men jeg tror det er den eneste måten vi vil klare å løse de store utfordringene vi står ovenfor.

Så – hvem blir med på fredssamtaler?