Fremtiden trenger ikke være dyster

Digitaliseringen av samfunnet innebærer et behov for tilpasninger. Hvordan vi velger å organisere samfunn og arbeidsliv, er et politisk spørsmål, men fremtiden trenger ikke være dyster.

De siste årene har vært preget av en debatt omkring teknologiutvikling, digitalisering og fremtidens arbeidsliv. I 15 år har jeg jobbet med ulike sider av implementering av teknologi innenfor helse og velferd. I alle disse årene har fokuset vært på teknologi som hjelpemidler til å bygge livskvalitet, og utvikle samfunn. Dersom teknologien ikke bygger, så anskaffer vi den ikke.

Dommedagsprofeter har sagt at mellom 33 og 50 prosent av dagens arbeidsplasser vil forsvinne.

Den nye diskusjonen derimot, tar utgangspunkt i teknologien som en tsunami, som vil kunne rive samfunn fra hverandre, skape personlige tragedier og sosiale katastrofer, eller i beste fall som vi må tilpasse oss så godt vi kan.

Dommedagsprofeter sier at mellom 33 og 50 prosent av dagens arbeidsplasser vil forsvinne. Vi blir rett og slett utkonkurrert av robotene. Trendene vi ser gjør at vi er nødt til å akseptere realiteten: At maskiner om få år vil prestere bedre enn oss på oppgaver innenfor arbeidsmarkedet.

Naturgitt utvikling av digitaliseringen?
Næringslivsledere advarer oss om trangere tider for arbeidstakere. Perspektivene til Brynjolfsson og McAfee, og tallene som blant annet Osborne og Frey og Pajarinen presenterer, har fått politikerne til å slå på den dystopiske stortromma.

Situasjonen har blitt beskrevet som en konkurranse mellom mennesker og maskiner.

Solberg-regjeringen mener det nye, teknologibaserte arbeidslivet må møtes med en oppmyking av Arbeidsmiljøloven. Ved å tillate økt bruk av midlertidige stillinger, vil de sikre at flere skal få arbeid. På Aftenpostens teknologikonferanse i januar 2016 sa næringsminister Monica Mæland at «vi ser en større andel arbeidstakere som kommer til å bli frilansere og selvstendig næringsdrivende», og understreket at hun ikke ville gjøre noe for å stoppe utviklingen.

I et intervju med Aftenposten i januar 2016 sa NHO-direktør Kristin Skogen Lund at «meteorologisk institutt er et eksempel på en høykompetent arbeidsplass, der datamaskiner nå kan gjøre jobben bedre enn mennesker. Advokater, revisorer og snart også leger vil bli utsatt».

Situasjonen er blitt beskrevet som en konkurranse mellom mennesker og maskiner. Det har blitt eksemplifisert med IBMs Watson-datasystem som slår leger i diagnostisering av kreftpasienter, eller som slår alle levende mennesker i Jeopardy.

Potensialet for at dette skal bli en varm konflikt omkring maskiners overtakelse av arbeidsoppgaver, er absolutt til stede. Fortiden inneholder historier om menneskers opprør mot maskiner.

Ludditt-opprøret på begynnelsen av 1800-tallet var en protest mot innføring av maskiner i veveriene. I 2013 beskrev Douglas Rushkoff hvordan innbyggere i lokale nabolag i San Francisco og Oakland protesterte mot Google gjennom å stanse og ødelegge bedriftens private shuttle-busser. Karl Marx er også av mange trukket fram som en kilde til forståelse av frustrasjon og avmakt blant arbeidstakere. Ryan Avent går tett inn på den historiske sammenhengen mellom konfliktene som har vært, og de som kommer.

Det er en klar risiko for at økt arbeidsledighet vil kunne medføre sosial uro og fremveksten av mer autoritære regimer rundt om i verden. Valget av Donald Trump i USA og Brexit er eksempler på hvordan mistillit til etablissementet gir seg utslag i valg som ikke tjener verken de som velger eller verden.

Pessimistene tegner et bilde av en fremtid der svært mange mennesker ikke vil ha noen funksjon i samfunnet.

Den amerikanske middelklassen har etter tiår med stagnasjon i lønns- og velstandsutvikling i stor grad forsvunnet. Gjenstående er en frustrert majoritet som ser at heller ikke Barack Obama maktet å snu utviklingen – snarere tvert imot. Blant andre Martin Ford og Douglas Rushkoff forklarer betydningen digitalisering har hatt for hvordan den amerikanske økonomien har hentet seg inn etter finanskrisen.

Pessimistene tegner et bilde av en fremtid der svært mange mennesker ikke vil ha noen funksjon i samfunnet. De som ikke evner å utvikle den rette kompetansen på den rette tiden og det rette stedet, vil trolig kunne se langt etter en god og trygg jobb i fremtiden. Dersom du ikke er enten sykepleier eller systemutvikler, vil du trolig måtte ta til takke med et liv som «selvstendig næringsdrivende» – et annet begrep for fremtidens løsarbeidere.

Samtidig er ikke dette noen naturgitt utvikling. Forholdet mellom mennesker og teknologi kan like gjerne være preget av samarbeid og harmoni som av konkurranse og krig. Det vil likevel kreve at politikere og andre relevante aktører setter seg ned og ser på hvordan man kan bruke teknologien og digitaliseringen som verktøy i samfunnsutviklingen.

Teknologiens rolle – et spørsmål om verdier
Det har aldri vært, og vil i fremtiden heller aldri bli, mulig å stoppe den teknologiske utviklingen. Enten det er bedriftenes jakt på økt fortjeneste eller det er våre egne ønsker om å løse våre egne utfordringer på bedre måter – utvikling og bruk av ny teknologi vil fortsatt være av stor verdi for de fleste av oss.

Utviklingen og den stadig økende bruken av teknologi er, på godt og vondt, et utslag av menneskelig aktivitet.

Nettopp av den grunn blir det viktig å stille spørsmålet: Skal mennesker være til for teknologien, eller skal teknologien være til for mennesker? Skal teknologien bidra til å utvikle og forbedre folks liv, eller skal den skape et samfunn der maskinene til sist blir sett på som mer verdifulle enn menneskene? Vil det egentlig være plass til folk i fremtidens samfunn?

I denne diskusjonen glemmer teknologipessimistene noen vesentlige poeng. Et er at teknologiutviklingen ikke er en naturkraft eller en bølge som feier over samfunnene. Utviklingen og den stadig økende bruken av teknologi er, på godt og vondt, et utslag av menneskelig aktivitet.

Faktum er at en vesentlig hensikt med digitaliseringen er økt produktivitet. De tre tidligere industrielle revolusjonene – dampmaskinen, elektrisiteten og datamaskinen – har alle møtt mye motstand, etterfulgt av en enorm produktivitets- og velstandsøkning for de aller fleste.

Heller ikke ved den fjerde industrielle revolusjon trenger spørsmålet være om utviklingen vil innebære trangere kår for verdens befolkning. Spørsmålet kan heller være hvordan gevinstene ved produktivitetsøkningen skal fordeles. Og dette er til syvende og sist et politisk spørsmål. Hvor stor del av gevinstene skal brukes til å dekke opp for omkostningene i form av tapte arbeidsplasser? Erik Brynjolfsson understreker behovet for konkret politikk rundt omfordelingen av produktivitetsøkningen.

Vi må erkjenne behovet for en omfordeling av gevinstene ved digitaliseringen, både på nasjonalt og globalt nivå.

Løsningen er åpenbart ikke skattelettelser for de rikeste. Maskinene vil alltid være mer kostnadseffektive på de områdene der de er bedre, uavhengig av nivået på arbeidsgiveravgift eller formuesbeskatning. I den grad lettelser i skatten for de aller rikeste noen gang har skapt arbeidsplasser, er det lite trolig at det vil skje som følge av digitaliseringen. Kombinasjonen av automatisering og lav beskatning av de aller rikeste vil uvegerlig skape større sosiale forskjeller, og gi grobunn for økt uro.

Vi må erkjenne behovet for en omfordeling av gevinstene ved digitaliseringen, både på nasjonalt og globalt nivå. Dersom bedriftseiere velger å automatisere for å øke sine overskudd, må det være en forventning om at deler av denne økningen går tilbake til samfunnet. Og på globalt nivå må vi forvente at de store teknologiselskapene, Google, Amazon og Facebook, bidrar med mer i skatteinntekter.

Datamaskiner vil ta seg av mange oppgaver som utføres av mennesker i dag. Samtidig vil mennesker i overskuelig fremtid inneha en rekke egenskaper maskinene ikke kan nå opp til.

Pajarinen har definert noen slike egenskaper, blant annet kreativitet og intuisjon, sosial samhandling, sanser og motoriske evner, evne til etisk og moralsk refleksjon, motivasjon, utdanning og underholdning og vedlikehold av teknologien selv. Vi kan tilføye evnen til å løse enkelte komplekse oppgaver, til empati, serviceinnstilling, forhandlingsevne og kritisk tenking.

En god omfordeling av gevinstene ved teknologien vil være essensielt.

Menneskelige aktiviteter i fremtiden, enten de er lønnet eller ulønnet, vil i stor grad tilknyttes disse egenskapene. Hvordan teknologien skal bidra i en funksjonell omstilling av arbeidslivet, er avhengig av samfunnets omfordelingspolitikk og økonomisk verdsetting av aktivitetene.

Den samlede produktivitetsøkningen som følge av digitaliseringen, og satsing på fornybare og mer effektive energikilder, vil trolig gjøre mer enn å bare oppveie for omkostningene.

Økt offentlig satsing på gründervirksomhet, på utvikling av arbeidsplasser og på sterk og målrettet kompetanseutvikling i henhold til fremtidens behov vil være avgjørende. Samtidig må vi også opprettholde en sterk offentlig sektor for å sikre god inkludering også av de som faller utenfor det nye arbeidslivet.

En god omfordeling av gevinstene ved teknologien vil være essensielt dersom vi ønsker å opprettholde en nordisk velferdsmodell også i framtiden.