Gi sinnavelgerne alternativer!

For alle tilhengere av demokrati har de siste årene vært skremmende. Høyreradikale partier stormer frem over hele verden, og angriper folkestyret. Viktor Orbáns Ungarn er ett eksempel. Et annet er radikaliseringen av Det republikanske partiet i USA under Donald Trump.

Rop om fascisme og demokratiets undergang florerer.

Hvordan endte vi her?

Flere ganger har hans partifeller kritisert ham, men så sluttet rekkene bak ham.

Mange har stilt det spørsmålet, og gitt flere svar: lav tillit, økonomiske forskjeller, falske nyheter, handlingslammede politikere og så videre. Alt dette er viktige grunner, men en annen faktor blir ofte oversett: Et lands valgsystem avgjør hvilken makt dets ledere får.

Topartisystemer samler makt

Når USA og de fleste engelskspråklige land velger sine parlamenter, bruker de en gammel ordning: flertallsvalg i enmannskretser. Landet deles opp i små valgkretser som hver velger én representant. Dette fører til at to store partier får de fleste mandatene, gjennom den såkalte Duvergers lov etter den franske statsviteren som formulerte den.

Slik fungerer Duvergers lov: I en valgkrets stiller parti A, B og C. Kandidatene fra parti A og B får 30 prosent av stemmene hver, parti Cs kandidat får 40 prosent og vinner. Etter en stund slår parti A og B seg sammen, stiller med en felles kandidat og vinner med sine samlede stemmer. Velgerne ser fornuften i å stemme på de to store partiene istedenfor å «kaste bort» sin stemme på små partier som ikke har realistiske sjanser til å vinne.

Slik oppstår et partisystem dominert av to partier i valg til parlament (og til president, i land som har det). Spesielt i USA er Det republikanske partiet og Det demokratiske partiet totalt enerådende, og store samlinger av ofte motstridende grupper.

Duvergers lov sørger tilsynelatende også for at Trump beholder sitt jerngrep om partiet.

Det blir hevdet at denne valgordningen stenger ekstreme partier ute fra parlamentet. Som i det britiske valget i sommer, hvor Nigel Farages Reform UK-parti fikk 14,3 prosent av stemmene, men bare fem representanter.

Utviklingen i USA viser at dette argumentet ikke holder. Amerikanernes topartisystem stoppet ikke deres høyreekstremister. Istedenfor å komme inn i Kongressen med et eget parti, kapret de et av de to gamle da Trump valset inn hos Republikanerne.

Duvergers lov sørger tilsynelatende også for at Trump beholder sitt jerngrep om partiet. Flere ganger har hans partifeller kritisert ham, men så sluttet rekkene bak ham. Selv etter hans kuppforsøk i 2021. De vet at de ikke har store sjanser i den gjeldende valgordningen hvis de stiller med et eget parti.

Flerpartisystemer sprer makt

De fleste europeiske land har forholdstallsvalg i flermannskretser: De velger representanter fra færre, større valgkretser, og bruker en utregningsformel som gir partiene omtrent like mange mandater i parlamentet som de fikk stemmer fra velgerne. Bare veldig små partier stenges ute ved et krav om et minimum av stemmer for å få mandater – en sperregrense.

Flere partier får valgt inn representanter, og har liten grunn til å slå seg sammen.

Wilders fikk riktignok skremmende mange stemmer i valget i fjor.

I utgangspunktet får ytterliggående partier mange mandater i en slik ordning. Det avgjørende er imidlertid at velgere her kan spre sine stemmer. Ikke minst «protestvelgere» som er misfornøyde med gamle partier og stemmer mot dem.

Dette var Frank Aarebrots poeng en gang han fortalte om verdens kanskje mest rettferdige valgordning: Nederlands, hvor hele landet er én stor valgkrets og det ikke finnes noen sperregrense, slik at deres parlament har hele 15 partier. Her kan de som er sinte over økonomisk ulikhet stemme på et sosialistparti, de som er sinte over dyrs lidelser stemme på et dyrevernparti og så videre.

Slik gjør valgordningen at et stort mangfold av synspunkter blir representert, i beste fall til berikelse for samfunnsdebatten og demokratiet, istedenfor at misfornøyde velgeres eneste mulighet er å stemme på Geert Wilders og hans udemokratiske parti. Å åpne for ytterliggående partier kan paradoksalt nok begrense innflytelsen de får.

Vi bør derfor senke sperregrensen til to prosent, som i Danmark.

Wilders fikk riktignok skremmende mange stemmer i valget i fjor. Selv med forholdstallsvalg kan ekstremister true demokratiet, hvis de blir store og kan samarbeide med partier som deler deres syn. Men Nederlands nye regjering består av fire partier, to av dem mer sentrumsorienterte, og Wilders selv fikk ingen ministerpost.

Om dette kan stagge hans verste udemokratiske impulser, gjenstår å se. Men det hadde vel vært verre om partiet hans hadde flertall alene.

Norske reformer

Hvor står Norge i dette? Vi har jo forholdstallsvalg og hele ti partier representert i Stortinget.

Det må nevnes at vår sperregrense, som er satt til fire prosent av stemmene, ga Stoltenberg 2-regjeringen flertall i 2009-valget selv om den faktisk tapte med flere prosentpoeng, fordi Venstre falt under grensen og snøt borgerlig side for noen mandater. Og i 2017 fikk venstresiden noen få tusen stemmer mer, men fordi MDG og Rødt ikke kom over sperregrensen fikk Solberg-regjeringen fire år til.

Vi bør derfor senke sperregrensen til to prosent, som i Danmark. Selv om det er umulig å lage en 100 prosent rettferdig valgordning, og vi bør ha en sperregrense fordi det kan bli vanskelig å danne regjering med veldig mange partier, vil dette redusere faren for at en tapende koalisjon får knapt flertall på Stortinget. Og hvis vi en dag får et sterkt høyreradikalt parti med virkelig antidemokratiske trekk som Trump, Wilders eller Orbán, kan vårt folkestyre få en ekstra beskyttelse.