Global ungdom?

Narrativer kan være nyttige. De kan samle troppene, de kan beskrive kompliserte sannheter på enkle måter, og de kan vekke nysgjerrighet. Blant annet. Men de kan også være kontraproduktive. Spesielt når de ikke er sanne, og man baserer politisk utforming på dem. Lettvintheter om velgermasse fungerer gjerne på den måten.

Diverse varianter av «sånn tenker ungdommen» er ofte slike narrativ. De kommer i forskjellige former om forskjellige temaer. I dem kan man plante sine ønsker. Men de kan ikke tas for god fisk.

Sverige har nettopp fortalt oss klart og tydelig at denne antagelsen ikke stemmer.

Mange fikk seg en overraskelse ved forrige valgrunde, da resultatene fra skolene kom ut. Den gjennomgrønne ungdommen sviktet MdG. Nå er det kanskje ikke så enkelt som at ungdom som er opptatt av miljø nødvendigvis må stemme Mdg. Det er mange andre partier som har dette som en kjernesak, hvilket fordeler velgermassen. Men ifølge overskriftene våre burde partiet blitt massivt.

Men det ble det ikke. Skolevalgets store vinner var Frp. Dette stemmer ikke overens med den jevne oppfattelsen av hva ungdom velger. Det er jo mer eller mindre en opplest og vedtatt politisk sannhet at ungdom stemmer adskillig mer til venstre enn sine foreldregenerasjoner. Det virker noen ganger som om partier lar sin fremtid hvile på dette narrativet. Det sitter såpass hardt at NRK meldte et valgresultat som lå langt fra virkeligheten, hvilket de måtte beklage.

Sverige har nettopp fortalt oss klart og tydelig at denne antagelsen ikke stemmer. Velgermassen som helhet stemte frem en konservativ regjering med noe i nærheten av så liten margin som mulig. Men hadde ungdommen fått bestemme, ville marginene vært adskillig større. For dem var Moderaterna det største partiet, med Sverigedemokratene på andre plass.

Men når man skal appellere til velgere – nåværende og fremtidige – så er det lurt å forholde seg så nære deres sannhet som mulig.

Ja, jeg vet at mange fokuserer på de alltid lurkende i mørket «unge menn», som om det gjør situasjonen mer forståelig. Men forskjellene er ikke så voldsomt store. SD kom inn på 20 prosent i valget. For kvinnelige velgere var tallet 16.

Amerikanerne har sin egen versjon av dette. For dem er det en sannhet at når USA bare blir kvitt sin hvite majoritet, så vil Demokratene vinne for all fremtid. Denne antagelsen slår sprekker på forskjellige måter, men den er likevel frustrerende levedyktig. Den er blant annet fanget i Joe Bidens uttalelse om at om en svart person ikke stemte på ham, så var vedkommende ikke ekte svart. Man kan også få vite litt om hvorfor latinos beveger seg fra venstre til høyre i reportasjer fra Wall Street Journal eller NewsNation. Denne feilaktige antagelsen dukker likevel opp i taler og debatter når velgere skal appelleres til.

Men når man skal appellere til velgere – nåværende og fremtidige – så er det lurt å forholde seg så nære deres sannhet som mulig.

I Agenda Magasin har leder i Europeisk Ungdom Kristine Meek Stokke nettopp skrevet en tekst hvor hun slår fast at «unge, mer enn noen annen aldersgruppe, ser verdien av internasjonalt samarbeid». Dette er også en påstand som lever i beste velgående i norsk samfunnsdebatt. Men det er vrient å finne et godt grunnlag for at dette påvirker unges stemmemønstre. Det er også noen ganger vanskelig å finne empiri for påstanden i seg selv.

Ungdommen vises i slike undersøkelser stort sett alltid å være litt mer bekymret for klimaendringer enn andre.

I denne teksten henvises det blant annet til en påstand som sier at ungdom er mer bekymret for internasjonale hensyn enn tidligere. Den kommer fra NHOs årskonferanse, og viser at frykten for krig har tatt over for frykten for klimaendringer. 63 prosent svarer at de er «bekymret for krig og uro i verden». Dette er flere enn tidligere.

Vel, ja. I løpet av det siste året har det startet en krig i Europa. Om ungdommen ikke var mer bekymret for krig, ville det være på tide å bli bekymret for ungdommen. Undersøkelsen gjør ingen komparativ undersøkelse som måler om ungdom er mer bekymret for dette enn alle andre.  Og jeg tror det er trygt å anta at den samme veksten i frykt for dette temaet er å finne igjen i alle aldersgrupper.

Ungdommen vises i slike undersøkelser stort sett alltid å være litt mer bekymret for klimaendringer enn andre. Men som sagt, så reflekteres dette dårlig i stemmemønstre. Og det spørs om det holder seg når ungdommen vokser opp, og blir stilt overfor valg som har med forbruk å gjøre, som deres foreldre må ta stilling til nå.

Uvisse stemmer har en tendens til å havne på det vante.

I teksten vises det også til en «sjokkmåling» i Nettavisen. Meek Stokke skriver at «hele 43 prosent» av ungdommen vil ha Norge inn i EU. 33 prosent sier nei, mens 24 prosent ikke vet. Dette fordi ungdom er «mer påkoblet og tilkoblet» enn alle andre. Kanskje denne undersøkelsen stemmer bedre enn andre. Men saken i Nettavisen som Meek Stokke viser til, sier også dette:

«Sentio gjorde også en måling i mai, som viste at 27 prosent under 30 ville stemt ja i en folkeavstemning om EU-medlemskap. Før sommeren var altså oppslutningen om EU-medlemskap blant de under 30 lavere enn befolkningen for øvrig.»

Så det er lurt å være litt forsiktig. Det er også interessant å sammenligne med de to faktiske stemmeresultatene vi har. I 1972 sa 46,5 prosent ja til EU. I 1992 var det samme tallet 47,8 prosent. Så det utslagsgivende her er jo hvor de 24 prosentene uvisse vil havne. Kanskje de ville gitt et ja denne gangen, men det kan ikke vites. Uvisse stemmer har en tendens til å havne på det vante.

Noen av tallene Meek Stokke viser til kan tyde på at hun til en viss grad kan ha rett.

I resten av teksten presenterer Meek Stokke gode argumenter for innmelding i EU, som selvfølgelig er hennes oppgave.

Det jeg vil frem til her er at det ikke er lurt av oss på venstre side å stole på behagelige sannheter vi har fortalt hverandre opp gjennom årene. Det er verdt å huske på at nesten alt som har kommet av overraskende stemmeresultater i Vesten de siste ti årene eller så, har kommet i favør høyre side. Vi blir overrasket, og det er ofte fordi vi forteller hverandre behagelige historier uten god nok virkelighetsforankring. Det er tross alt vi til venstre som er best på å bygge informasjonsbobler vi luller oss inn i her i Vesten.

Noen av tallene Meek Stokke viser til kan tyde på at hun til en viss grad kan ha rett. Andre gir ikke noe grunnlag for en slik påstand. Samtidig ser vi at andre slike antagelser jevnlig feiler. Skal man appellere til velgere og planlegge politisk argumentasjon, er det best å være realist. Ellers kan man bomme stygt. Så her gjelder det å være forsiktig.