Grip sjansen, Arbeiderpartiet!

Aftenposten meldte nylig at det har skjedd et stemningsskifte. Reportasjen avdekker at vi er stadig mer skeptiske til restriksjonene under pandemien. Vi sier oftere enn for et par måneder siden nei til tiltak helseekspertene har innført for å holde de eldre, diabetikere og de med hjerteproblemer trygge fra et dødelig virus.

Dette er en dyster beskrivelse av stemningen etter knappe syv måneder med pandemi, men her er arbeidet med et nytt partiprogram også en mulighet for Arbeiderpartiet til å bevise hva og hvem vi er til for.

Frykten for fremtiden er langt mer dominerende enn behovet for å danse på byen til klokken 03.00

Protestene har allerede startet i mange europeiske land, og de vil komme til Norge også. Noen kan sikkert avfeie demonstrasjonstogene som selvsentrert syting. Men for mange, både i Norge og i utlandet, er det ikke ønsket om fest og klining som skaper den største frustrasjonen. Frykten for fremtiden er nemlig langt mer dominerende enn behovet for å danse på byen til klokken 03.00.

Mange kan nemlig se langt etter grunner til fremtidsoptimisme. Statsgjelden går opp i de fleste land. Ulikheten i boligmarkedet, som var stor nok før pandemien har nå blitt satt på steroider. Og i Norge har vi hittil brukt 125 milliarder kroner av våre fremtidige pensjoner på koronatiltak.

Ingen kan være overrasket over at dette blandes sammen til en cocktail av frustrasjon og manglende tro på fremtiden. Erfaringene fra finanskrisa i 2008 står fortsatt friskt i minne. Politikere i de fleste vestlige land tyr ofte av refleks til det eneste verktøyet de kjenner når et økonomiske gap skal tettes, og det er å kutte i velferdstilbudet til vanlige folk.

Gang på gang har skattebetalere måtte ta en støyt i økonomiske krisetider

Gang på gang har skattebetalere måtte ta en støyt i økonomiske krisetider. Senere er det nok en gang de samme skattebetalerne som har måtte ta en ekstra regning, gjennom for eksempel lav lønnsvekst for bussjåfører eller kutt i skole, helse og eldreomsorg. Eksempelvis slik ungdomspartiene på høyresiden nå nok en gang løfter frem kutt i sykelønn som en fanesak.

De rikeste blant oss levd i en ganske annen virkelighet

Men samtidig som kvinnen i gata har betalt inn skatt og gått med på lavere lønnsvekst, så har de rikeste blant oss levd i en ganske annen virkelighet. Ulikhetene i Norge har eksplodert, også under korona. Bare det siste året har vi fått 21 flere milliardærer. SSB meldte nylig at de 1 prosent rikeste i Norge disponerer 20 prosent av rikdommen. Ifølge forskere i SSB disponerer de 0,1 prosent rikeste hele 6 prosent av velstanden i Norge, samtidig som de betaler lavest andel av inntekten sin i skatt.

Dette i en situasjon hvor vanlige folk blir fortalt av NHO at de ikke kan forvente lønnsvekst i 2020. Det er skummelt hvor lett vi godtar dette narrativet. Er noen i det hele tatt overrasket over at frustrasjon da rettes mot smittevernstiltakene?

I 2020 må vi komme med et alternativ som både holder de mest utsatte av oss trygge, krever at de rikeste blant oss bidrar og gir folk flest tro på fremtiden

Konklusjonen enkelte skeptikere fremmer, hvor vi nå må la smitten få spre seg i befolkningen, er likevel feil. Om noe er det kanskje en tragisk oppsummering av tankegangen som har grodd seg fast i samfunnet. Vanlige folk ser det som en mer oppnåelig løsning å kaste korona-utsatte grupper under bussen, enn at de ultrarike betaler mer i skatt. Men det er en tankegang vi som politisk bevegelse kan endre.

Venstresiden må unngå å have i en i en situasjon hvor vi går med på narrativet til de borgerlige. Hvor de rikeste får melde seg ut av diskusjonen og hvor sliterne i samfunnet tar støyten. I 2020 må vi komme med et alternativ som både holder de mest utsatte av oss trygge, krever at de rikeste blant oss bidrar og gir folk flest tro på fremtiden. Om dette alternativet ikke fremstår helt åpenbart for oss akkurat nå, så er det Arbeiderpartiets jobb å gjøre det mulig.

I 2020 må vi komme med et alternativ som både holder de mest utsatte av oss trygge, krever at de rikeste blant oss bidrar og gir folk flest tro på fremtiden

Arbeiderpartiets nye program tar sikte på dette, men partiet unngår i stor grad spørsmålet om skatt. Trolig fordi det viste seg å være vanskelig å kommunisere under 2017-valgkampen. Mellom radikale og konkrete kulepunkter om offentlig eierskap, lederlønninger og grønn omstilling dukker det derfor opp mer ullene formuleringer om å gjøre «skattene mer omfordelende».

Her er poenget: Ap bør ikke la seg skremme bort fra debatten om skatt. I 2017-valgkampen ble skatteløftet vanskelig å forklare, men bare to år tidligere vant Ap makten i Oslo på nettopp eiendomsskatt for mer velferd. Tydelighet var nøkkelen til suksess. Raymond Johansen kunne reise rundt fra bydel til bydel og love eiendomsskatt på kun de 20 prosent dyreste boligene. Dette ble brukt til å finansiere eldreomsorgen de borgerlige hadde neglisjert i 18 år og fjerne landets lengste barnehagekø. For velgerne gav det mening, folk forstod det omfordelende argumentet, og i 2020 er det argumentet tydeligere enn noen gang før.

Vi må tørre å tenke stort og utfordrende, også i spørsmålet om skatt

Vi står i en helt ekstraordinær situasjon. De neste fire årene kommer uten tvil til å preges av diskusjon om regningen for pandemien og den voksende ulikheten. Når Ap nå skal meisle ut en kurs for fremtiden må partiet derfor gå hardere og tydeligere til verks.

Derfor bør Arbeiderpartiets mange tillitsvalgte nå trå til, og fremme radikale skatteforslag frem mot neste års landsmøte. Tørre å tenke stort og utfordrende, også i spørsmålet om skatt. Pandemien er en mulighet til å vise hvordan vi vil skape et mer rettferdig Norge hvor vanlige folk har troen på fremtiden, samtidig som korona-utsatte kan puste lettet ut (riktignok bak munnbind, i perioder på kollektivtrafikken hvor man ikke kan holde en meters avstand).