Beredskap i moderne tid: Hermetikkbokser i kjelleren eller voldsalarm?

Som samfunn skal vi være forberedt på hendelser som kan rykke oss ut av tryggheten. Myndighetenes mest grunnleggende oppgave er å kjenne til, forebygge og være klare når kriser inntreffer. Men måten vi forstår beredskap på i dag har en stor mangel.

Måten vi forstår beredskap på i dag har en stor mangel

Vår forståelse av beredskap inkluderer ikke det stedet der sannsynligheten er størst for at farligheter kan ramme oss: hjemmet. Stedet vi skal føle oss aller tryggest, er faktisk et av de farligste stedene for mange – spesielt kvinner og barn.

Når man leser om «beredskap», enten det er hos Direktoratet for sivilt beredskap, kommuner, nødetater, eller i Agendas egen rapport (lenke), forstås beredskap som en forberedelse på en ytre trussel, krig, brann, terrorangrep, naturkatastrofe, pandemi eller lignende.

Beredskap forstås som en forberedelse på en ytre trussel, krig, brann, terrorangrep, naturkatastrofe, pandemi eller lignende

Dette er selvfølgelig helt nødvendige perspektiver. Derfor var konklusjonen fra 22.juli kommisjonen viktig når den blant annet filleristet politiet for dårlig forberedelse på terrorhendelser. Derfor er også Agendas rapport viktig når den påpeker at beredskapsressursene til distriktene er for svake, at vi fortsatt har et problem med at nødetater «snakker» dårlig sammen, at det er for mye detaljert målstyring, og ikke minst at beredskapen er ofte er overlatt til private aktører.

Derfor er debatten nå om Norge hadde god nok beredskap til å møte koronautbruddet helt avgjørende. Hadde vi nok smittevernutstyr og intensivplasser? Og hadde vi en tilstrekkelig lovgivning som sikret raske og effektive beslutninger?

Selv om de er viktige, legger disse analysene til grunn en tradisjonell forståelse av hva som er en trussel for deg og meg

Selv om de er viktige, legger disse analysene til grunn en tradisjonell forståelse av hva som er en trussel for deg og meg. Her handler det om å lage en beredskap for å forberede oss på trusler utenfra. Trusselen er en fiende, en naturkatastrofe, eller et virusutbrudd.

Den etablerte beredskapsforståelsen er for snever til å fange opp de farligheter som i omfang og skade truer oss mest. Sjansen for å bli rammet av krig, terror, naturkatastrofe eller et dødelig virus er liten. Nei, jeg har ikke glemt hverken 22.juli, innbyggerne i distriktene som er ras-innestengt i uker, eller covid-19. Men uansett hvor grotesk det høres ut, er sjansen for å bli slått i sitt eget hjem langt større, spesielt for kvinner og barn. Tall for de siste tiårene viser at forekomsten av vold i Norge ser ut til å ha forandret seg lite fra slutten av 1980-tallet og frem til i dag:

• Fem prosent av den norske befolkningen, like mange kvinner og menn, oppgir at de noen gang i oppveksten har blitt utsatt for alvorlig vold fra foreldre.
• Over 20 prosent av kvinnene og nesten åtte prosent av mennene oppgir at de har vært utsatt for et seksuelt overgrep før de fylte 18 år.
• Nesten en tredjedel av befolkningen, 22 prosent av kvinnene og 44 prosent av mennene, oppgir at de har vært utsatt for alvorlig vold etter at de fylte 18 år.
• Ni prosent av kvinnene og litt under to prosent av mennene har blitt voldtatt i løpet av livet.
• Like mange kvinner og menn, 17 prosent, har blitt utsatt for vold fra samlivspartner. For mennenes del var dette stort sett mindre alvorlig vold.
• Mens litt over ni prosent av kvinner har vært utsatt for alvorlig partnervold, gjelder det samme for to prosent av mennene.

7 av 10 saker blir henlagt. Dette er ikke fordi politiet gjør en dårlig jobb, det er fordi politikere ikke har prioritert denne trusselen nok.

En av ti norske kvinner blir altså utsatt for voldtekt i løpet av livet. Og i de aller fleste av disse hendelsene skjer disse overgrepene av en svært kjent gjerningsperson, og oftest innenfor hjemmets svært utrygge vegger. «Ja, men dette skal jo politiet ta seg av», kan du si. Kanskje det, men slike overgrep blir svært sjelden anmeldt, og hvis de blir det, så har politiet så dårlig kapasitet at ca. 7 av 10 saker blir henlagt. Dette er ikke fordi politiet gjør en dårlig jobb, det er fordi politikere og beslutningstakere ikke har prioritert denne trusselen nok.

Den største faren for manges trygghet kommer ikke utenfra, men kommer altså innenfra. Paradoksalt nok har dette blitt avdekket også gjennom korona-nedstengingen av Norge. Smittevernstiltakene går kraftig utover politiets ressurser til å etterforske denne typen vold, og hjelpeapparatets evne til å ta imot ofrene.

Smittevernstiltakene går kraftig utover politiets ressurser

Samtidig som det kommer massive bekymringsmeldinger om hvordan smittevernstiltak som holder befolkningen innendørs direkte påvirker risikoen for vold i hjemmet betydelig, handler beredskapsdebatten nå i all hovedsak om smittevernsutstyr, sykehuskapasitet og økonomi. Disse debattene er selvsagt helt nødvendige, men ved å opprettholde en beredskapsforståelse basert på ytre trussel, bidrar vi til å skjule hva som er reelle og omfattende trusler for svært mange.

Med premisset om at det er de ytre trusler som er farligst, bevilger politikere milliarder til beredskap mot en hendelse som det er lite sannsynlig at kommer til å skje. Samtidig, med premisset om at det er de ytre trusler som er farligst, bevilger politikere svært lite for å beskytte oss mot hendelser som det er langt mer sannsynlig at vil ramme mange.

Samtidig bevilger politikere svært lite for å beskytte oss mot hendelser som det er langt mer sannsynlig at vil ramme mange

Mens politiet får våpen og dyre helikoptre til terrorberedskap, skriker de for å få mer ressurser til etterforskning av voldtekt og overgrep mot barn. Beredskap mot de ytre trusler er budsjettvinnerne, mens å forebygge farlighetene i familien ikke engang får lov til å kalles beredskap – og blir dermed budsjettapere.

Det er to hovedgrunner til at det er de ytre trusler som har tatt eierskap til beredskapsbegrepet. For det første er det fordi en slik tenkning baseres på det sta folket som i bygd og på ytre skjær karrig beseirer naturen for egen overlevelse.

En slik tenkning baseres på det sta folket som i bygd og på ytre skjær karrig beseirer naturen for egen overlevelse

Beredskap har alltid handlet om kontroll av natur, og etterhvert om krig og terrorisme. Men hvorfor kan ikke beredskap også handle om det akutte omsorgsbehovet som ofre har etter en voldsepisode? Norske Kvinners Sanitetsforening har for eksempel opprettet begrepet “omsorgsberedskap”, som nettopp handler om å møte behovet mennesker i kriser har for omsorg.

Selv om deres bakkemannskap ses på som et verdifullt supplement i det lokale beredskapsarbeidet, anerkjennes ikke dette arbeidet av Justisdepartementet som å være «skikkelig» beredskapsarbeid, og får dermed ikke støtte på linje med andre beredskapsorganisasjoner.

Beredskapstenkningen føyer seg inn i skillet mellom det private/familien på den ene siden, og samfunnet/naturen på den andre

For det andre føyer beredskapstenkningen seg inn i skillet mellom det private/familien på den ene siden, og samfunnet/naturen på den andre siden. Opp gjennom historien har privatsfæren og familien vært en uregulert og nærmest rettsløs sone. Vold i nære relasjoner, som er en alvorlig kriminalitet, ble inntil få år siden omtalt som «husbråk» – også i politiet. Heldigvis er det 50 år siden det ble innført forbud mot å utøve vold mot egne barn, men holdningen lever i mange tusen hjem, om at det man gjør med egne barn har ingen noe med.

Beredskap handler om å ha en ledig ressurs som står klar til å ta imot hvis noe skjer. For alle typer trusler mot deg og meg. Derfor må vi utvide beredskapsplaner og ressurser til også hendelser som kan ramme den enkelte i privatsfæren. Politiet trenger en beredskapsressurs som står klar til å forebygge og rettsforfølge vold i nære relasjoner og overgrep mot barn. Barnevernet trenger ledige ressurser som står klar til å ta imot barn som bor i utrygge familier. Tilsvarende trenger krisesentre ledige ressurser som kan står klar til å ta deg imot hvis du trenger det.

Beredskap handler om å ha en ledig ressurs som står klar til å ta imot hvis noe skjer.

Dette er også en viktig del av beredskapen når andre kriser rammer. For dette er ikke trusler som blir borte fordi en akutt krise kommer på toppen, snarere kan denne trusselen bli enda større, slik korona-situasjonen har vist.

Beskyttelse mot uforutsigbare ytre trusler skal fortsatt være en viktig del av beredskapsbegrepet, men et beredskapsbegrep mister fort sin verdi hvis det ikke er tilpasset virkeligheten. Derfor er tiden moden for å modernisere begrepet gjennom en debatt om beredskap i den private sfæren.