Høyres rike onkler i utlandet

Forrige helg publiserte DN Magasinet en sak om partifinansieringen av Høyre. Stadig større andel av pengene som strømmer inn i partiet, kommer fra partiets rike onkler i utlandet, mange med koblinger til Sveits, USA og Monaco. Land kjent for sine behagelige skattetrykk.

Aktualiteten kunne ikke vært bedre. Det er valgår, og samtidig som norske dagligvarer nylig gjorde et solid prisbyks, sitter flere av eierne i bransjen trygt plassert i Sveits. Når overskuddene flyttes til kontinentet, unngår de både norsk utbytte- og formuesskatt. Og så fort valgkampen står på trappene i Norge, finner donasjoner i hundretusener- og million-klassen veien til Høyres partikasse gjennom selskaper eid av nordmenn med god utsikt til Alpene, som de attpåtil kan trekke av på skatten.

Med dette bakteppet er det på tide å spørre seg om det burde forbyså gi donasjoner til politiske partier for norske statsborger bosatt i utlandet. Eller er det noen tungtveiende grunner til at vi bør beholde regelverket slik det er i dag? Og har det noe å si om pengene kommer fra skatteparadiser?

Jeg mener det er flere gode grunner til å se på regelverket på nytt.

Det er fagbevegelsen som er motmakten, ikke de formuende i Sveits.

For det første er private donasjoner til partier allerede et avvik fra det demokratiske og egalitære idealet om lik mulighet til politisk innflytelse. Vi har alle bare én stemme, men muligheten til å finansiere et partis valgkamp er svært skjevfordelt i befolkningen. En mer restriktiv linje mot den private kapitalen vil flytte oss nærmere det demokratiske idealet.

For eksempel må det nesten en million arbeidere med vanlig i lønn i LO til for å utgjøre en reell motmakt mot den private kapitalens interesser i politikken. I 2021 brukte LO cirka 40 kroner per medlem i valgkampstøtte. Tilsvarende på borgerlig side utgjør en håndfull formuende en stor andel av finansieringen av partiet Høyre. Sett fra individets perspektiv har noen langt mer politisk innflytelse enn andre.

I Norge har vi et sett med demokratiske spilleregler som vi kollektivt har bestemt skal gjelde landets borgere.

Det blir ofte framstilt som om donasjonene til borgerlig side er et slags sunt demokratisk tilskudd for å sikre norsk politikk en balanse mot mastodonten LO. En motmakt for å utjevne blokkene. Historisk sett er dette snudd på hodet. Private kapitalinteresser har alltid utgjort en betydelig maktfaktor i demokratiske land. Det er bare gjennom arbeiderbevegelsens organisering noen samfunn har klart bygge opp en motmakt til kapitalinteressene. Det er fagbevegelsen som er motmakten, ikke de formuende i Sveits.

LO er en demokratisk organisasjon. Det er en vesentlig og prinsipiell forskjell på kollektive, demokratiske donasjoner, hvor beløper ikke engang overskrider femtilappen, og private donasjoner fra svært rike enkeltpersoner. Demokratiske organisasjoner må forstås som bidrag per medlem, fordi individets rett til å organisere seg for å uttrykke kollektive mål og handlinger, er en måte å drive demokratisk arbeidsfordeling på.

Sagt på en annen måte: Jeg har kanskje ikke innsikten til å for eksempel forstå helheten i det norske skattesystemet og hvilke partier som har den beste skattepolitikken for meg. Men jeg kan gi min tillit til noen som gjør det, og gjennom den prosessen delegere forvaltningen av mitt finansielle bidrag til noen andre. I et liberalt demokrati med organisasjonsfrihet er dette en helt legitim måte å påvirke politikken på.

Et forbud mot donasjoner fra nordmenn i utlandet er i praksis å gi dem like stor innflytelse over det norske demokratiet som vanlige skattebetalende arbeidsfolk i Norge med liten eller ingen formue.

For det andre er det helt rimelig at giveren til et politisk parti i det minste er underlagt det skattesystemet hen prøver å påvirke. I Norge har vi et sett med demokratiske spilleregler som vi kollektivt har bestemt skal gjelde landets borgere.

En stor del av dette systemet er skattesystemet. Skatt har mange formål, men ett av dem er å sikre en jevnere fordeling av inntekt og formue, nettopp fordi konsentrasjon av penger gir konsentrasjon av makt. Skatt påvirker individets inntekt og formue, og følgelig hvor mye midler som er tilgjengelig til politiske donasjoner.

Høyres rike onkler dikterer ikke hva partiet skal mene, men det er åpenbart at millionene i valgkampstøtte har mye å si for kapasiteten til å drive valgkamp, for eksempel hvor mange rådgivere de kan ansette eller hvor mye reklame de kan kjøpe. Det er rimelig å forvente at denne typen politisk påvirkning begrenses til mennesker som er bosatt i Norge og underlagt de samme spillereglene og skattesystemet som alle andre.

En viktig grunnstein i det liberale demokratiet er lik mulighet til å påvirke politikken.

Selv i Norge er denne muligheten til politisk innflytelse svært skjevfordelt, fordi formuesulikheten i Norge er stor. Men det kan vi gjøre noe med: omfordeling. Det vi ikke kan gjøre noe med, er skattenivået i Sveits eller Monaco.

Et forbud mot donasjoner fra nordmenn i utlandet er i praksis å gi dem like stor innflytelse over det norske demokratiet som vanlige skattebetalende arbeidsfolk i Norge med liten eller ingen formue. Det er ingen som prøver å ta fra nordmenn i utlandet stemmeretten, men om de absolutt ønsker å gi noen millioner til norske partier og påvirke det norske demokratiet, er det på tide å flytte hjem og akseptere det demokratisk valgte skattesystemet vi har, før det skjer.

En viktig grunnstein i det liberale demokratiet er lik mulighet til å påvirke politikken. Med rollen som private donasjoner spiller i norsk politikk i dag, er den muligheten svært skjevfordelt. Det er nærmest en parodi at motstanderne av de partiene som vil omfordele mer for å utligne denne skjevfordelingen, finansieres av formuende i Sveits og Monaco. Det er på tide å stramme inn regelverket.