Høyres teknologibløff

På Stortinget ligger det til behandling et forslag om å utrede Elon Musks høyhastighetstog Hyperloop i Norge. Den første testbanen er allerede i drift i USA, og også Finland og Nederland legger planer for egne testanlegg. Høyre avviser å utrede Hyperloop – til tross for at fageksperter mener det er stort potensial for denne typen teknologi her hjemme.

Jeg tror ikke velgerne er dumme.

Høyres vegring for ny teknologi står i sterk kontrast til bildet de maler av seg selv som teknologioptimister.

Vellykket bedrag

Teknologioptimismen er en tradisjon som har eksistert i miljøpolitikken i årevis. Svaret på klimaspørsmålet er ikke “utslippskutt”, men “ny teknologi”. Som Høyres Nikolai Astrup sa det i 2015: “Det er ikke vår måte å leve på som trenger å endre seg dramatisk, men teknologien. Vi må få til teknologiske fremskritt som gjør det mulig å leve som vi gjør i dag, men med lave utslipp.”

Høyre har lyktes godt med fortellingen om at teknologiutviklingen vil gjøre klimapolitiske anstrengelser overflødig. Valgforskning fra Universitetet i Oslo viser at de har høy troverdighet og stort sakseierskap på klimafeltet.

Jeg tror ikke velgerne er dumme. Men jeg tror at Høyre har skapt en historiefortelling om seg selv som ikke er sann. De har dyrket en kunstig dikotomi der valget står mellom to spor i klimapolitikken – Høyres påståtte teknologioptimisme, eller “å skru klokka tilbake til 80-tallet”.

Er det teknologioptimistisk å investere de store pengene i fossile næringer?

Sannheten er selvsagt at alle norske partier ønsker seg teknologiutvikling, og vil bruke den for å gjøre overgangen til nullutslippssamfunnet så smertefri som mulig. Til og med FNs klimapanel forutsetter ny teknologi i sine beregninger for hvordan vi skal nå 2-gradersmålet. Men teknologiutvikling skjer ikke uavhengig av politikk. Spørsmålet politikere må stille seg, er hvordan de kan bidra til at teknologiutviklingen går så raskt som mulig, og blir brukt i miljøets tjeneste.

Et lysende eksempel

Elbilpolitikken er et lysende eksempel på at politisk styring kan bidra til å drive fram nye markeder. Eksempelet viser også at vellykket klimapolitikk ikke alltid harmonerer med hva som er lønnsomt for staten på helt kort sikt. Elbilinsentivene har vært en dyr investering. Til gjengjeld har norske forbrukere blitt i stand til å kjøpe den nyeste elbilteknologien når den har kommet på markedet, og Norge har blitt det landet i verden med flest elbiler per innbygger.

Grunnen til at Tyskland og Danmark i dag har store fornybar-industrier, er den samme: Politikerne bestemte seg for å skape et marked, og gjorde det attraktivt for private aktører å satse.

Oljepolitikken er et annet eksempel på at politikerne kan bidra teknologiutvikling. Det norske oljeeventyret, der staten har vært fasilitator og premissleverandør, har gitt oss en lang rekke teknologiske innovasjoner.

Smarte investeringer

Historien har vist at teknologi- og næringsutvikling kan bli fremskyndet av politikere som tør å investere. Og det er nettopp i spørsmålet om statens pengebruk at Høyres teknologioptimisme virkelig kommer til kort. I 2018, i en verden der det er enighet om å fase ut fossil energi, blar politikerne fortsatt opp for oljenæringen. Gjennom leterefusjon og gunstige avskrivningsregler står oljebransjen i en særposisjon i norsk næringsliv.

Høyres uvilje mot å satse på ny, grønn teknologi, er så gjennomgående at klimapolitikken deres med rette kan kalles et paradoks.

Er det teknologioptimistisk å investere de store pengene i fossile næringer? Bare hvis teknologioptimisme betyr å lene seg bedagelig tilbake og håpe at de nye teknologiske gjennombruddene kommer av seg selv.

Nye næringer er avhengige av kapital og gode konkurransevilkår. All den tid regjeringen stiller opp som garantist for oljenæringen, får andre bransjer relativt sett dårligere vilkår. I Norge investeres det sju ganger så mye i olje og gass som i all annen industri. I en virkelighet der politikerne ledet an og investerte tyngst i grønn industri, kunne dette bildet sett helt annerledes ut.

Politisk vegring

Høyres uvilje mot å satse på ny, grønn teknologi, er så gjennomgående at klimapolitikken deres med rette kan kalles et paradoks. Den ene dagen utsetter de klimatiltak under påskudd av at teknologien uansett skal redde oss til slutt. Den neste dagen utsetter de teknologien.

Norges Bank har anbefalt å trekke Oljefondet ut av olje, for å gjøre staten mindre sårbar for varige fall i prisene. Samtidig har både Norges Bank og styret i Oljefondet anbefalt å investere oljepenger i såkalt “unotert infrastruktur”. I dag kan Oljefondet bare kjøpe infrastruktur gjennom aksjer i børsnoterte selskaper, og vi er dermed blokkert fra å investere direkte i for eksempel nye vindparker i Europa.

Ekte teknologioptimisme er å gi mennesker tillit og insentiver til å finne nye, smarte løsninger på problemer.

Ved å investere i denne typen prosjekter kan vi bidra til å kutte utslipp, utvikle teknologi og sette fart i den grønne omstillingen over hele verden. Illustrerende nok vil regjeringen bare “vurdere” dette. Forrige gang de vurderte det, ble svaret nei.

Også i spørsmålet om karbonfangst- og lagring kommer Høyres teknologivegring til syne. Denne høsten skapte regjeringen usikkerhet om de fremtidige bevilgningene til CCS – til tross for at verden er avhengig av denne teknologien for å begrense klimaendringene.

En fremtid i det blå

Politikerne kan ikke bestemme hva slags teknologi som kommer i fremtiden. Men de kan bestemme hva slags teknologi som tilhører fortiden. Ved å sette en tidlig sluttdato for oljenæringen, eller for salg av fossilbiler eller motorveiutvidelser, kan man stake ut en miljøvennlig kurs for teknologiutviklingen. Ekte teknologioptimisme er å gi mennesker tillit og insentiver til å finne nye, smarte løsninger på problemer. Og samtidig tørre å gi slipp på de dårlige løsningene.

Jeg ønsker meg også en fremtid der jeg kan reise til Syden med el-fly.

For Høyre har teknologioptimismen blitt en unnskyldning for tafatt klimapolitikk. Et selvutnevnt teknologioptimistisk parti burde heller vært de første til å støtte radikale reformer innenfor klima, transport og energi – nettopp for å fremme teknologien de snakker varmt om.

Jeg ønsker meg også en fremtid der jeg kan reise til Syden med el-fly, spise laboratoriedyrket kjøtt og kjøre el-mini-cooper til jobben i energiselskapet der jeg forøvrig tjener meg rik på å selge ren kraft til Europa. Men jeg skjønner at det er en grandios visjon. De store utslippskuttene må skje de neste årene – med eller uten ny teknologi. Skal vi få til teknologiske fremskritt som gjør det mulig å leve som i dag, og samtidig stoppe temperaturstigningen i tide, fordrer det enorme politiske kraftanstrengelser. Som hyperloopen Høyre ikke vil ha.