Hva er poenget, lærer?

I det offentlige ordskiftet pågår det nå flere kamper som har betydning for skolen. Den politiske dragkampen om symbolbokstaven «K», lar jeg ligge, selv om den er del av en større dragkamp. Det er striden om hva verdigrunnlaget og samfunnsoppdraget for hele skolen skal være.

Elevene spør oss lærere i store og små sammenhenger: «Hva er poenget, lærer?». Dette spørsmålet går dypt. Hva skal vi svare?

Den halve delen som er godt dekket, er den voksne, meningsfulle og rasjonelle verden.

Elevens erfaring av mening er helt avgjørende for realisering av skolens samfunnsoppdrag, men blir sjelden diskutert. Samfunnsoppdraget til skolen har sin basis i skolens formålsparagraf, som er noe mer spesifisert i det vi har kalt Generell del av læreplanen.

Denne er nå nyskrevet og foreslått døpt om til «Overordnet del av læreplanen». Det er åpenbart at disse grunnlagsdokumentene bør si noe om elevens meningsverden i brytningene mellom barndom, ungdom og voksenliv.

Den halve delen som mangler, er individets møte med det meningsløse.

Skolens verdigrunnlag er i Overordnet som i gammel Generell del forankret i «kristne og humanistiske verdier». Overordnet del av læreplanen preges av større grad av klarhet enn det gamle, og blir nok som grunnlagsdokument tatt greit mot av skole-Norges ulike interessenter.

Det er et dokument med mange gode sider, og reflekterer en kunnskapsminister som valgte å bestille både danning og utdanning da han sendte sitt skriveoppdrag til Kunnskapsdepartementet. Bra!

Som lærer i humanistiske fag, derunder Krle, ser jeg at det likevel er flere mangler ved dette nye dokumentet, som gjør det til et halvgjort dokument. Den halve delen som er godt dekket, er den voksne, meningsfulle og rasjonelle verden, der alt kan planlegges og alt kan mestres, bare vi har de rette kompetansene på plass. En slags kompetansemålenes harmonimodell.

Vi er alle nakne under kosmos.

Den halve delen som mangler, er individets møte med det meningsløse – når forsettene er til ingen nytte og planene våre går i grus.

Jeg tror det var Bjørn Eidsvåg som ble spurt om hva han anså som det verste ordet i ordlisten. Han svarte prompte «barnekreftavdelingen». Jeg lar det svaret stå som et eksempel på det vilkårlige og meningsløse, ulykken som slår tilfeldig ned blant oss. Hvordan vi møter det meningsløse sammen med elevene, er avgjørende for både dem og oss.

Vitenskapelige, religiøse og andre kulturelle praksiser har alltid stått i spenningsforhold til hverandre. Vitenskap og religion tilbyr ulike fortolkningsrammer og virkelighetsbeskrivelser som ikke lett lar seg integrere. En ren empirisk forklaring av mennesket og de sammenhenger vi står i, er for mange utilstrekkelig. For andre er en religiøs virkelighetsbeskrivelse også utilstrekkelig.

Vi er alle nakne under kosmos, og vi orienterer oss så godt vi kan i det som finnes av kunnskap og eksisterende fortolkningsrammer for å sette oss inn i en sammenheng som gir oss mening. Vi er biologiske vesener underlagt fysiske begrensinger og muligheter, men vi er og søkende mennesker som ikke alltid er tilfreds med de svar som forskningen gir oss.

Barna våre roper etter mening i en verden som fremstår kaotisk, uoversiktlig og meningsløs.

Dette var anerkjent som en realitet i den gamle Generell del av læreplanen, der hadde vi «Det meningssøkende menneske». Det er forsvunnet, og er erstattet med mer vage subjekter. Individets søken etter mening og en sammenheng å plassere seg inn i, omtales som å «ivareta og utvikle sin identitet i et inkluderende og mangfoldig fellesskap».

I en rapport om de humanistiske fagene, fra 2011, blir det knyttet et særlig bånd mellom de humanistiske fagene og utvikling av individets forhold til mening og meningsløshet.

«Humaniora er ikke bundet av en forpliktelse til å avdekke lover eller til å forutsi fremtiden – tvert imot, humanioras oppgave er å forstå det som skjer, eller ofte det som har skjedd, på tross av alle planer, lovmessigheter og etablerte årsakskjeder – plutselig, uventet og ikke sjelden med fatale følger.

I kraft av denne interessen for, og kunnskapen om, det partikulære og uforutsigbare, utgjør humanistiske fag en viktig beredskap. Potensielt gjør de oss i stand til å takle og forstå kriser og det uforutsette.»

At denne livsnerven ikke skal gå inn i planverket vårt, er bokstavelig talt meningsløst.

Krle er og blir et fag som arbeider systematisk med individet og gruppens ønske om å skape og opprettholde mening og sammenheng. I norskfaget arbeider vi med skjønnlitteratur og saktekster der meningsmotivet alltid er til stede.

I historiefaget arbeider vi systematisk med fremstillinger av de små og store hendelsene som har vært med å forme livene våre og føre frem sivilisasjonen til der den er i dag. Nyhetsbildet bringer oss i nærkontakt med så mye meningsløshet at vi er blitt emosjonelt numne. Barna våre roper etter mening i en verden som fremstår kaotisk, uoversiktlig og meningsløs.

Å være i dialog med elevene om mening og meningsløshet har vært helt i kjernen av mitt eget undervisningsløp over tjue år i grunnskolen. Det vil være en styrking av den nye Overordnet del av læreplanen om denne siden ved undervisningsoppdraget også gis en plass. Det vil blant annet legitimere og styrke Krle-faget i skolen. At denne livsnerven ikke skal gå inn i planverket vårt, er bokstavelig talt meningsløst.

Vi har mange drømmeelever. Elever som i stort og smått drømmer om sammenheng og mening.

Læreplanene våre er fylte av betydning og voksen fornuft, men ikke alltid like mye mening for eleven. Uten å forkynne det ene eller andre livssyn, må vi ikke glemme meningen, og vi skal heller ikke redusere mening til å være et privat aspekt i barne- og ungdomslivet.

Franz E. Weinert ved Max Planck-instituttet i München påpekte at i utviklingen og fornyingen av moderne pedagogikk i retning av en kompetansebasert læreplan, har problematisering av elevens motivasjon forsvunnet ut sammen med de gamle pensumlistene.

Motivasjon går på opplevd relevans i det daglige skolearbeid, men motivasjon er og avhengig av at eleven klarer å sette hele sin innsats inn i en større sammenheng. Læreplanen, slik den foreligger, forutsetter på mange vis et ferdig motivert og læreberedt individ. Vi har mange drømmeelever. Elever som i stort og smått drømmer om sammenheng og mening i en verden som ikke «leverer varene.

Respekt og vern av den enkeltes åndsfrihet er en forutsetning for et levende demokrati.

Mennesket oppsøker, utvikler og skaper mening innenfor mange ulike kunnskapsområder. Den spenningen som er mellom vitenskapelige og religiøse tilnærminger, bør skolen utnytte i kunnskapsutviklingen og ikke betrakte som en anomali eller et unyttig vedheng.

Dette står i et spenningsforhold, men ikke i opposisjon til at opplæringen skal fostre sunn kritikk, utvikle sunn fornuft og bruke relevant forskning på en aktiv og konstruktiv måte. Respekt og vern av den enkeltes åndsfrihet er en forutsetning for et levende demokrati.

Elevens spørsmål «Hva er poenget, lærer?» burde være stort nok til å bli gitt noen meningsfulle linjer i den nye Overordnede del av læreplanen. Det rommer nemlig hele livet.