Hva er vi verdt?

«Når Marx skrev, at man burde udlicitere arbejdet til maskinerne, så arbejderen i stedet kunne skrive digte om formiddagen, hvem forestillede han sig så skiftede bleerne imens? Kunne den revolutionære subjekt, i Marx’ øyne, være andre end manden på fabrikken? End ham, der fik løn for sit arbejde? SVARET ER NEJ, skrev Anne, plutselig ophidset.» Olga Ravn, Mit Arbejde.

Jeg fødte mitt andre barn tidlig i april. Bare noen uker før hadde SSB-økonom Erling Holmøy presentert regnestykket som slo fast at det vesle mennesket jeg fødte antakelig skal bli et underskuddfenomen i framtida.

Få ting irriterer meg mer enn den selvfølgeligheten, eller den usynliggjøringen.

I motsetning til sin bror, som jeg jo også har født, har min vesle datter kommet til verden som et minusprosjekt ifølge viktige økonomer som Holmøy: Kvinner koster samfunnet over 10 millioner kroner i gjennomsnitt gjennom livet, mens menn går i pluss. Regnskapet førte til at redaktør i Nettavisen Gunnar Stavrum skrev en kommentar hvor han hevdet at «Hvite, middelaldrende menn bidrar mest til fellesskapet, mens kvinner i snitt er et underskuddsfenomen.»

Men mens knopper sprang fram på trærne utenfor barselhotellet der vi lå – to voksne og et lite barn – og jeg kjente på følelsen av lettelse over at dette vesle barnet beregnet sin ankomst akkurat sånn at jeg slapp å dra hjem igjen. Akkurat sånn at jordmødrene ikke var underbemannet den dagen. Akkurat sånn at mannen min fikk være med hele veien. Akkurat da, tenkte jeg en hel del på Holmøys mor og det arbeidet hun la ned for å fostre han opp.

Menn som Holmøy er gode på det der med å telle mennesker som rene økonomiske størrelser. Men regnskapet hans har lite med virkeligheten vår å gjøre, oss som ikke puster, spiser og varmer oss med penger. Og sånn er det også blitt gjort i nasjonalregnskaper i mange år. Nesten umerkelig blir det visket ut, gjort lite og ubetydelig, lett å kutte i når det skal kuttes i politikken: Verdier forbundet med miljøet, eller med kvinner og barn.

Barselomsorgen er åpenbart ikke en prioritert del av helsevesenet, noe den siste tidens demonstrasjoner og motstand reflekterer.

Men om vi bare skal telle pengeøkonomien, hva skjer med de verdier som jo nettopp ofte er knyttet opp til alle oss underskuddsfenomener der ute, altså kvinner?

Barselomsorgen er åpenbart ikke en prioritert del av helsevesenet, noe den siste tidens demonstrasjoner og motstand reflekterer. Da jeg troppet opp på A-hus denne gangen, med både Doula, fødebrev og tydelige krav om hva jeg ville og ikke ville, var ikke åpningen min stor nok til å få bli, ifølge jordmoren som først møtte oss der. Riene kom jevnlig og var økende i styrke, og sist hadde det gått altfor fort når det først gikk i gang, så da hun i en times tid vurderte å sende meg hjem igjen begynte jeg nesten å grine. Heldigvis tok hun en avgjørelse som helt sikkert gikk på tvers av instruksene hun hadde blitt gitt, for bare to timer senere kom hun til verden og alle verdens regnskap ble ubetydelige.

Jeg tror det er sånn for mange: I det jordmødrene løfter et nyfødt barn opp til en fødendes bryst, blir det så åpenbart hva livet egentlig innebærer. Jeg tror ikke det kan telles, men om vi ikke i det hele tatt prøver å ta høyde for hvilke verdier livet består av utover penger, så er det som om vi også sier at det ikke er viktig det som skjer mellom mennesker hver eneste dag.

Kanskje det er fordi vi ikke teller omsorgen, når de viktige menn skal skrive sine regnskap?

13.000 er tallet vi har satt på en fødsel. Til sammenlikning får helseforetakene 20.000 kroner for en enkel prostataoperasjon. Hvordan kommer de fram til tallene? I bakhodet mitt klinger Stavrums ord fra Nettavisen: Den ene er et underskuddsfenomen, den andre bidrar mest (så fort han blir frisk igjen).

Omsorgen vår er inne i en dyp krise, sa filosof og professor Nancy Fraser, for noen år tilbake da hun holdt foredrag som gjesteprofessor ved Universitetet i Oslo. Etter at jeg selv fikk barn fikk ordene hennes en forsterket klang i meg.

Det å være omsorgsfull i dagens samfunn blir nesten utelukkende forstått som et personlighetstrekk, som noe personlig og bagatellmessig, ikke som noe politisk. På den måten skjer en privatisering av spesielt, mange kvinners liv. For omsorg er et ord som en del kvinner spesielt, meg selv inkludert, har et anstrengt forhold til. Om jeg tar ordet i min munn – jeg som er feminist – kan jeg være sikker på at knagger som «livmorsfeminisme» blir kastet etter meg. Det får meg til å føle meg som en dårlig feminist. Men begrepet kjennes også ut som en dinosaur, en overlevende fra en tid som ikke lenger eksisterer. Fra en virkelighet som er noen andres enn min, de som ikke trenger forholde seg til kuttene i barselomsorgen, problemer med barnehagedekning og tidsklemma.

«De velger seg til lavtlønnede yrker» blir det sagt, men da lurer jeg alltid på hvorfor de er lavtlønna. Hvorfor er det en selvfølge?

Misforstå meg rett: Jeg vil heller ikke smykke meg omsorgsbegrepet. Forventningene om at kvinner skal utøve omsorg er innprentet i mange av oss fra vi er små. Det er en moralsk valuta som mange er forventet å gi uoppfordret og selvfølgelig og få ting irriterer meg mer enn den selvfølgeligheten, eller den usynliggjøringen.

Men kanskje er det også disse forventningene som gjenspeiles i lønna til de yrkesgruppene som har dette som sitt daglige arbeid? Det lønna omsorgsarbeidet i dag er i stor grad preget av kvinnelige ansatte, og også mange av dem som er avhengig av det er kvinner. «De velger seg til lavtlønnede yrker» blir det sagt, men da lurer jeg alltid på hvorfor de er lavtlønna. Hvorfor er det en selvfølge?

Under pandemien ble nedvurderingen av omsorgens verdi i vår tid gjort tydelig både gjennom sykepleiere og ansatte i helsevesenet, men også gjennom de omsorgsarbeidende i andre felt: Rusomsorgen, krisesentrene eller de som skulle ta vare på barna våre i barnehager, skoler og barnevern. Den dype krisen som Fraser snakket om ble gjort dypere, i det samfunnet vårt stengte ned. De skulle ha stått lenger foran i vaksinekøen, slo kommisjonen fast. Likevel skjedde det ikke. Kanskje det er fordi vi ikke teller omsorgen, når de viktige menn skal skrive sine regnskap?

Under pandemien ble nedvurderingen av omsorgens verdi i vår tid gjort tydelig.

Omsorgen vi gir hverandre er noe av det som sørger for at samfunnet vårt ikke kollapser. Ifølge den feministiske økonomen Marilyn Waring utgjør det ulønna omsorgsarbeidet som kvinner i industrialiserte land gjør mellom 25 og 40 prosent av BNP. Likevel synes ikke den ulønna omsorgen i Holmøys regnskap, slik den også sjeldent har syntes i de store, mannlige tenkernes tekster. «Systemet kan ikke forholde seg til størrelser som det har nektet å anerkjenne» skriver Waring i sin bok Hvis kvinner fikk telle fra 1988, og fremdeles er det sånn.

I det man føder et barn blir omsorgen et altoppslukende arbeid for de fleste, for alle kjønn. Foruten om melken, er omsorg selve det som holder et barn i live. Man gir og gir, og kanskje aldri før har man vært like avhengig av å få noe omsorg tilbake igjen av noen. Som å fylle på i en slags omsorgsbank. Det er dette vi blant annet har fellesskapet til. Når man sitter hjemme med et barn, blir betydningen av velferdsstaten krystallklar. Den er en langsiktig økonomisk investering også, for omsorgen vi gir er det som skal sørge for at det en gang skal bli voksne skattytere av våre barn. Et gigantisk overskuddsfenomen.