Hvem har egentlig den moralske retten til Grønland?

Ideen om et amerikanskstyrt Grønland på bekostning av NATO-allierte Danmark kan lyde utrolig. Tanken på at det er mulig å kjøpslå om land med påboende folk i 2025 likeså. Men for danske myndigheter kan muligheten for å miste kontrollen over Grønland virke stadig mer reell.

En høring i det amerikanske Senatet 12. februar i år, som handlet om Arktis og Grønlands betydning for USA, viser nemlig at det ikke bare er president Trump som kan tenke seg å ta over verdens største øy.

Allerede dagen før foreslo den republikanske kongressrepresentanten Earl L. Carter fra Georgia å endre navnet på Grønland til Red, White and Blueland. Under selve høringen diskuterte man hvordan en amerikansk overtagelse kan foregå og hvilke former for tilknytning grønlenderne kan få til Washington.

Visstnok er det også i dansk interesse å bli kvitt byrdene med å ha ansvar for Grønland.

Et hovedargument for et amerikansk Grønland er angivelig å demme opp for kinesisk og russisk innflytelse i Arktis. Den republikanske senatoren Ted Cruz fra Texas poengterte i åpningsinnlegget sitt at saken handler om diplomati og felles interesser. Han mener dessuten at det innebærer store økonomiske og sikkerhetsmessige fordeler for både grønlendere og amerikanere dersom USA overtar Grønland fra Danmark.

President Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver Alexander B. Gray ga inntrykk av at det haster å få avklart Grønlands stilling. Det er, ifølge Gray, bare et spørsmål om tid før grønlenderne blir uavhengige fra Danmark og dermed skaper et maktvakuum som Kina eller Russland kan fylle.

Visstnok er det også i dansk interesse å bli kvitt byrdene med å ha ansvar for Grønland, ikke minst fordi de har feilet i lang tid.

Grønland er i dag en selvstyrt del av Danmark, selv om øya geografisk sett er en del av Nord-Amerika. Grønlenderne er avhengige av økonomiske overføringer fra København gjennom et årlig blokktilskudd på flere milliarder danske kroner.

For å forstå hvorfor Danmark styrer over et landområde som ligger flere tusen kilometer unna, er det nødvendig å se nærmere på Grønlands historie.

 

Lang tradisjon for påvirkning utenfra

Bosetningen på Grønland har variert i takt med klimatiske endringer, men allerede omkring år 2500 fvt. kan mennesker av inuittisk opprinnelse ha slått seg ned på øya. Etter det har flere folkegrupper kommet over fra det nordamerikanske kontinentet og dannet kulturer på Grønland. På slutten av 900-tallet kom norrøne bosettere og slo seg ned på den sørvestlige delen av øya og dannet spredte bygdesamfunn.

Etter hvert har det trolig vært kontakt mellom den norrøne befolkningen og de såkalte Thule-eskimoene som kom til Grønlands nordvestlige kyst på 1100-tallet. Allerede på begynnelsen av 1000-tallet ble kristendommen innført. Senere i middelalderen ble Grønland en del av den norske kirkeprovinsen og til slutt, i 1261, ble øya en del av det norske riket. Siden har Grønland stort sett vært styrt utenfra.

Siden har Danmarks juridiske rett til Grønland vært ubestridt.

Den norrøne befolkningen mistet gradvis kontakten med Norge i senmiddelalderen da Svartedauden og påfølgende pestbølger svekket det norske samfunnet. Rundt år 1500 regner man med at de norrøne innbyggerne på Grønland døde ut. Det er usikkert hvorfor disse norrøne samfunnene gikk under, men konflikt med den inuittiske befolkningen, overforbruk av ressurser og klimaforverring er vanlige teorier.

Oppdagelsesreisende og hvalfangere var likevel ofte å finne i farvannene omkring Grønland i de påfølgende århundrene. På 1700-tallet ble Grønland kolonisert på ny med den norske presten og misjonæren Hans Egede i spissen. En ny kristningsprosess ble også satt i gang.

De dansk-norske kongene så på området som en dansk interessesfære og opprettet et handelsmonopol på øya i 1776. Da Norge ble gitt til Sverige ved Kielfreden i 1814, beholdt danskene Grønland. Den norske regjeringen anerkjente dansk overhøyhet over øya i 1819, og dette ble bekreftet av et stortingsvedtak i 1821.

Til tross for at Grønland fikk et svært begrenset indre selvstyre fra 1862, så fortsatte den totale danske dominansen over grønlenderne.

 

Dansk seier i Haag

Spørsmålet om suvereniteten over øya var imidlertid ikke endelig avklart med Norges anerkjennelse i 1819. Danmark fikk stadfestet sin rett til suverenitet over Grønland i mellomkrigstiden etter en konflikt med nettopp Norge, som ikke lenger godtok danskenes rett til hele øya.

Etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 var det nemlig krefter i Norge som stilte spørsmål ved Danmarks krav på Østgrønland. Den direkte foranledningen var hensynet til norske fangstrettigheter i området, men like viktig var nasjonalisme og ønsket om å ekspandere i Arktis.

President Trumps interesse for Grønland er ikke ny.

Utenriksminister Nils Claus Ihlen fra Venstre erklærte i 1919 at Norge ikke motsatte seg dansk kontroll over hele Grønland, men da Danmark la hele øya under det danske handelsmonopolet i 1921, protesterte likevel norske myndigheter. Norges strategi var lenge å forhandle om garantier for norske interesser på Østgrønland, men selv om norske fangstinteresser ble sikret gjennom en avtale som ble inngått i 1924, ble norsk politikk i saken mer aktivistisk etter at Bondepartiet dannet regjering i 1931.

Med støtte fra det regjeringsoppnevnte Ishavsrådet okkuperte norske fangstfolk Østgrønland – det såkalte Eirik Raudes land – fra sommeren 1931. Riktignok var både statsministeren og utenriksministeren motstandere av okkupasjonen, men regjeringen som helhet stilte seg bak fangstfolkenes handlinger 10. juli.

Danmark svarte med å bringe saken inn for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie i Haag. Dommen falt i 1933. Der tapte Norge, og okkupasjonen av Eirik Raudes land tok slutt 5. april dette året. Etter et regjeringsskifte samme år beklaget Stortinget Norges håndtering av saken.

Siden har Danmarks juridiske rett til Grønland vært ubestridt.

 

USA og Grønland

President Trumps interesse for Grønland er ikke ny. Allerede forrige gang han var president ønsket han å kjøpe øya fra Danmark. Ideen var ikke ny den gangen heller – allerede rett etter andre verdenskrig ville den amerikanske presidenten Harry S. Truman kjøpe Grønland, uten at det ble noe av.

Dersom en slik transaksjon faktisk blir en realitet, ville det ikke være første gang USA kjøper land. Louisiana ble kjøpt fra Frankrike i 1803 for en kjøpesum av 15 millioner dollar. Denne handelen, som omfattet mye mer enn dagens amerikanske delstat Louisiana, doblet USAs daværende areal. Amerikanerne kjøpte dessuten Alaska av Russland i 1867 for 7,2 millioner dollar.

Om det er tilstrekkelig i Donald Trumps verden, gjenstår å se.

Paradoksalt nok ville det heller ikke vært første gang Danmark solgte landområder. Danskene solgte nemlig sin koloni Dansk Vestindia til nettopp USA i 1917 for 25 millioner dollar.

Om det er disse historiske eksemplene Donald Trump har i tankene er uvisst, men i alle de tre tilfellene var det snakk om frivillige salg. Trumps trusler om økonomiske eller militære pressmidler mot danskene hvis de nekter å selge Grønland, vekker oppsikt blant USAs allierte.

Den geopolitiske og strategiske gevinsten av å overta Grønland er dessuten liten for Washington: Øya tilhører allerede en vennligsinnet stat som har gitt amerikanerne utstrakte rettigheter på grønlandsk territorium.

En avtale mellom USA og Danmark fra 1951 sikrer ikke bare amerikanske myndigheter militært nærvær gjennom flybasen som er kjent som Thule Air Base ved Pituffik. I tillegg gir avtalen USA adgang overalt på Grønland.

 

Den moralske retten til Grønland

Det er ikke klart hva prisen på Grønland ville vært dersom Danmark gikk med på å selge. Et salg ville uansett gått på bekostning av grønlendernes rett til selvbestemmelse og er mer utenkelig i dag enn for noen generasjoner siden.

Selv om Danmark har den juridiske retten til Grønland, så hviler den moralske retten til øya hos grønlenderne selv. Grønland er dessuten ikke lenger en dansk koloni, men et selvstyrt område med et eget parlament, det såkalte landstinget.

Veien til selvstyre, eller hjemmestyre som det kalles i dansk politisk tradisjon, var lang. Et folkevalgt landsråd som fungerte som et rådgivende organ dukket opp på Grønland i 1950. I 1953 ble øya en dansk landsdel med to egne representanter i det danske Folketinget. Kolonistatusen var dermed historie. Folketinget i København vedtok så en hjemmestyrelov i 1978 som ga et reelt indre selvstyre for Grønland.

Men inntil grønlenderne får bestemt seg for om de benytter sin moralske rett til å ta full kontroll over sitt eget land, er det Danmark som rettmessig innehar suvereniteten over Grønland.

En folkeavstemning på øya i januar 1979 godkjente planene. Deretter ble det avholdt valg til landstinget, som trådte sammen 1. mai samme år. Fra 2009 er selvstyret ytterligere utvidet slik at Danmark kun styrer pengepolitikk, utenriks- og forsvarspolitikk.

Både danske og grønlandske myndigheter har avvist Donald Trumps fremstøt for å overta Grønland. En meningsmåling som ble offentliggjort 28. januar 2025 viser dessuten at 85 prosent av den grønlandske befolkningen ikke ønsker å bli amerikanere.

Trumps interesse for øya har foreløpig kun bidratt til å aktualisere spørsmålet om grønlandsk selvstendighet og fått danskene til å innse at de må bruke mer penger på forsvar i sine arktiske områder.

En folkeavstemning om selvstendighet har allerede tidligere vært planlagt innen 2029. Danmarks statsminister har vært klar på at Grønlands fremtid er i grønlendernes hender, og det kommende grønlandske valget 11. mars 2025 vil kanskje gi noen svar om hvilken fremtid den grønlandske befolkningen ønsker.

Men inntil grønlenderne får bestemt seg for om de benytter sin moralske rett til å ta full kontroll over sitt eget land, er det Danmark som rettmessig innehar suvereniteten over Grønland. Om det er tilstrekkelig i Donald Trumps verden, gjenstår å se.