Mette Frederiksen
FOTO: Mads Claus Rasmussen/Ritzau/AP/NTB Scanpix

Den danske oppskriften på rød suksess

Internasjonale observatører har gått glipp av det større bildet: De danske sosialdemokratene har ikke bare gått til høyre i innvandringspolitikken.

Den sosialdemokratiske bevegelsen i Europa er i en dyp og gjennomgripende krise. I Frankrike og Nederland er de en gang så sterke mainstream-venstrepartiene nå marginaliserte. I Tyskland har verdens første sosialdemokratiske parti (SDP) allerede vært gjennom historiske valgnedslag og står nå overfor enda dårligere meningsmålinger.

Nå har bølgen av sosialdemokratiske tilbakeslag også nådd Norge. I september gikk Arbeiderpartiet 8,2 prosentpoeng tilbake ved lokalvalget sammenlignet med forrige lokalvalg. Danmark er unntaket. Parlamentsvalget i juni 2019 resulterte i det største sentrum-venstreflertallet siden 1971 og en minoritetsregjering med Sosialdemokratene (S) etter fire år med en liberal-konservativ regjering.

Hvilke lærdommer kan man lære av det danske sosialdemokratiske partiets tilbakekomst til makten?

Den sosialdemokratiske bevegelsens krise har sparket i gang en debatt om sosialdemokratiets fremtid, og det danske tilfellet har vakt internasjonal oppmerksomhet. I denne artikkelen diskuterer vi de danske sosialdemokratenes rolle i å bane vei for den store venstredreiningen blant danske velgere.

Den danske opplevelsen er kanskje ikke en ferdiglaget «medisin mot krisen i sosialdemokratiet», men vi håper å trekke frem noen av de viktigste ingrediensene som kan være en del av oppskriften på medisinen. Kort fortalt: Hvilke lærdommer kan man lære av det danske sosialdemokratiske partiets tilbakekomst til makten?

 

Partiet banet vei for et venstreorientert flertall

S, sentrumspartiet Radikale venstre og de andre partiene til venstre – Socialistisk folkeparti, Enhedslisten og Alternativet – vant til sammen 96 av 179 seter i valget. I tillegg gikk tre av de fire nordatlantiske setene (fra Færøyene og Grønland) til partier på venstresiden.

Som det største partiet i Folketinget fikk S totalt 25,9 prosent av stemmene, en tilbakegang på 0,4 prosentpoeng sammenlignet med valget i 2015. Det som ved første øyekast kan virke som et lite tilbakeslag, var faktisk litt av en suksess, fordi S klarte å flytte velgere fra høyre til venstre.

Nyere analyser viser at sosialdemokratene vant over 2,11 prosentpoeng av de samlede stemmene fra den høyreorienterte blokken, hvorav 1,99 prosentpoeng kom fra populistiske Dansk folkeparti. Geografisk gikk S mest frem i de minst urbane distriktene i Danmark som var Dansk folkepartis høyborg i valget 2015. Sosialdemokratene tok tilbake tittelen som arbeiderklassens favoriserte parti fra Dansk folkeparti med god margin.

Derfor var ikke Sosialdemokratenes valgresultat noe nederlag, som noen internasjonale forskere har antydet.

Hvis en trekker fra stemmeandelen som gikk over til høyrepartiene, vant sosialdemokratene over netto 1,72 prosentpoeng av det totale stemmetallet til høyre-blokken – mer enn de fire andre sentrum-venstre-partiene klarte til sammen. Dette er en bemerkelsesverdig prestasjon i et land der tidligere valg er avgjort med svært små marginer. Selv når vi inkluderer førstegangsvelgere er S den største netto bidragsyteren til å sikre sentrum-venstre flertall.

Samtidig gikk SDP-stemmetapet stort sett til partier på venstre side som støttet en regjering ledet av S-leder Mette Frederiksen. Kort sagt vant S medianvelgeren og mistet noen få velgere til partier som sluttet seg til en S-ledet regjering. Derfor var ikke Sosialdemokratenes valgresultat noe nederlag, som noen internasjonale forskere har antydet, men tvert om medvirkende til å sikre den største velgerbevegelsen mot venstre på nesten 50 år.

 

Hvordan få arbeiderklassen tilbake

Hvordan klarte så S å vinne den store gruppen velgere som sikret et solid sentrum-venstreflertall? Kort fortalt kombinerte S en streng holdning til innvandring med en progressiv agenda for likhet, sosial rettferdighet og klima. I motsetning til hva mange har hevdet, tror vi ikke at danske S generelt har gått til høyre i såkalte sosiokulturelle eller postmaterialistiske spørsmål – bortsett fra innvandring. På likestilling, miljø etc. har det ikke skjedd noe politisk skifte til høyre – snarere tvert imot.

Med mindre vi skiller mellom forskjellige sosiokulturelle spørsmål og deres forskjellige innvirkning på sjansene for å vinne valg, trekker vi feil konklusjoner fra det danske tilfellet.

De fleste observatører har en tendens til å gå glipp av nyansene i at innvandringspolitikken handler om to forskjellige aspekter.

Misforstått innvandringspolitikk

Ved å innta en strengere holdning til innvandring, nøytraliserte danske S et spørsmål som hadde bidratt til å sikre partiene på høyresiden regjeringsmakten i tre av fire valg før valget i 2019. Med Socialdemokratiets retningsskifte ble høyresidens eierskap til innvandringssaken svekket, og saken ble mindre av en kampplass som avgjør valg. I en tid med økonomisk vekst og lav arbeidsledighet kunne S og partiets allierte løfte spørsmål som velferdstjenester, likestilling og sosial rettferdighet og klima til toppen av dagsordenen.

Den strengere holdningen til innvandringspolitikk har ført til mye kritikk, men de fleste observatører har en tendens til å gå glipp av nyansene i at innvandringspolitikken handler om to forskjellige aspekter: ett aspekt handler om antall innvandrere som får lov til å komme inn i et land, i dette tilfellet Danmark. Det andre aspektet gjelder integrering av innvandrere som allerede er her, i arbeidsmarkedet og i samfunnet.

 

En egen innvandringspolitikk

Danske S har inntatt en holdning til tallaspektet som ligger nær den høyreorienterte blokken og partier som Dansk folkeparti. Men samtidig er S forskjellig fra Dansk folkeparti i sin insistering på å forbedre integreringen av etniske og kulturelle minoriteter i det danske samfunnet gjennom bedre inkludering i arbeidsmarkedet, boligpolitikk og byutvikling som skal fremme mer sosialt sammensatte boligområder, og økte investeringer til barnehager og utdanning.

Derfor står partiets politikk på to ben: Det søker å kontrollere antall migranter og flyktninger som kommer til Danmark for å sikre at arbeidsmarkedet og de offentlige institusjonene kan håndtere utfordringen med integrering, og har samtidig til hensikt å forbedre integrering og levekår for innvandrere som allerede bor i Danmark.

Å bygge bro mellom forskjellige klassers interesser, mens de lytter til misnøyen fra arbeiderklassen, er nøyaktig hva den sosialdemokratiske veien til makt handler om.

Denne nyorienteringen i innvandringspolitikken er ikke bare en strategisk manøver. Innvandring har vært en mangeårig diskusjon i partiet. Allerede på 1980-tallet advarte S-ordførere i “Vestegnen”, de ganske fattige forstedene vest for København, mot de økonomiske og sosiale konsekvensene av det store antallet flyktninger og innvandrere som var dårlig integrert i det danske samfunnet. Den nye partiledelsen som ble valgt i 2015 deler denne analysen og å møte bekymringene til den arbeidende og lavere middelklassen over innvandring har hatt høyeste prioritet. For å bruke Mette Frederiksens ord: «prisen for uregulert globalisering, masseinnvandring og fri bevegelse av arbeidskraft betales av arbeiderklassen.»

Den velutdannede, bedrestilte middelklassen bekymrer seg mindre for antallet innvandrere, men å bygge bro mellom forskjellige klassers interesser, mens de lytter til misnøyen fra arbeiderklassen, er nøyaktig hva den sosialdemokratiske veien til makt handler om. Under Mette Frederiksens ledelse har partiet følgelig kombinert en streng holdning til innvandringspolitikkens tall-aspekt og en progressiv holdning til integrasjonsaspektet. Partiet har forlatt sin historisk sett passive tilnærming til integrering, og forpliktet seg til å bruke institusjonene i velferdsstaten, arbeidsmarkedet, så vel som boliger og byutvikling mer proaktivt for å hjelpe innvandrere til å bli aktive medlemmer av samfunnet.

 

Innvandringspolitikk og velferdsstaten

Spesielt i en skandinavisk sammenheng kan ukontrollert innvandring og dårlig integrering være en potensiell trussel mot velferdsstaten og de sosiale normene som ligger til grunn for den. Den sosialdemokratiske velferdsstaten er et system med tillitsbaserte gjensidige forpliktelser, en noe-for-noe-forhandling som inkluderer de fleste, om ikke alle, samfunnsmedlemmer. Høy sysselsetting, altså integrering, er en forutsetning for en sjenerøs velferdsstat som ønsker å sikre en høy grad av inntektslikhet, både gjennom sosiale investeringsstrategier og omfordelingspolitikk.

Fortsatt støtte for eksistensen og utvidelsen av velferdsstaten vil bli utfordret hvis antallet innvandrere er høyt og integrasjonen er dårlig.

Fortsatt støtte for velferdsstatens raushet hviler på den generelle troen på at alle bidrar etter det beste av deres evner. Derfor er integrering av innvandrere avgjørende for velferdsstatens langsiktighet og den sosiale tilliten som ligger til grunn for den. S har justert sin politikk i tråd med det åpenbare: Fortsatt støtte for eksistensen og utvidelsen av velferdsstaten vil bli utfordret hvis antallet innvandrere er høyt og integrasjonen er dårlig.

 

Til venstre i økonomisk politikk

Med nøytraliseringen av innvandringsspørsmålet kunne S og de andre venstreorienterte partiene fokusere på spørsmål som å investere i velferd, likestilling, sosial rettferdighet og klima – alle saker som sto høyt på dagsordenen blant velgere, særlig de med arbeiderklasse- og middelklassebakgrunn. Mens Socialdemokratiets holdning til tallaspektet i innvandringspolitikken er blitt sterkt kritisert, har partiets progressive og mer tradisjonelle venstreorienterte holdning til alle disse spørsmålene fått liten oppmerksomhet i internasjonale medier.

En hjørnestein i den sosialdemokratiske politiske plattformen frem til valget var forpliktelsen til å investere i offentlige velferdstjenester som helse, barnehage og utdanning. I tillegg lovet partiet å innføre en rettighetsbasert pensjonsordning for arbeidstakere som hadde kommet inn i arbeidsstyrken i en tidlig alder og vært lengst i arbeidsmarkedet.

Med de eksisterende reglene øker den danske pensjonsalderen raskt og vil snart bli blant de aller høyeste i OECD. Videre har S forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med 70 prosent innen 2030 – et av de mest ambisiøse målene som er satt av noen regjering i verden. Dessuten er S opptatt av å redusere økonomisk og sosial ulikhet, bekjempe skatteunngåelse og regulere finanssektoren.

Det nye standpunktet i innvandringspolitikken handler ikke bare om å redusere antall innvandrere.

Lærdommer fra det danske eksempelet

Ved å fokusere på det danske sosialdemokratiske partiets nyorientering i innvandringspolitikk, har internasjonale kommentatorer gått glipp av det bredere bildet i Socialdemokratiets vei til makten:

  • Det nye standpunktet i innvandringspolitikken handler ikke bare om å redusere antall innvandrere, men også om en mer aktiv tilnærming til å forbedre integreringen
  • Høyredreiningen i ett aspekt av innvandringspolitikken er ikke ledsaget av en lignende dreining til høyre i andre sosiokulturelle politiske spørsmål som likestilling og klimapolitikk.
  • I den økonomiske og omfordelende politikken har danske S en svært progressiv agenda som inkluderer rettferdig beskatning, redusert inntektsulikhet og å forbedre livsmulighetene for de mindre heldige gjennom sosiale investeringer

Disse politiske endringene har utvilsomt bidratt til suksess for det danske sosialdemokratiske partiet ved å bringe arbeiderklasse- og nedre middelklassevelgere tilbake og dermed sikre sentrum-venstre en stor seier ved valget i 2019. Fremtidige analyser av velgerbevegelsene vil mest sannsynlig vise at noen kosmopolitiske, høyt utdannede, mer velstående middelklassevelgere har forlatt S. Vi mistenker imidlertid at de overveiende har gått til andre sentrum-venstrepartier som har støttet Socialdemokratiets vei tilbake til makten.

Som historien viser, blir det i flerpartisystemer som Danmark ofte ikke inngått klasseovergripende allianser innad i et parti, men heller mellom partier som appellerer til forskjellige klasser og velgersegmenter. Ikke bare danske S, men også sosialdemokratiske partier i hele Europa må møte denne utfordringen og avgjøre om det er mulig å samtidig appellere til arbeiderklassen/nedre middelklasse og den øvre middelklassen. Når de bestemmer hvilken retning de vil ta, må sosialdemokratiske partier spørre seg selv hvilke bekymringer og interesser de først og fremst ønsker å ivareta og hvilken sosialdemokratisk visjon for fremtiden de ønsker å forfølge.