Hvem skal ut: EØS eller regjeringen?

I 1994 sa Norge nei til norsk EU-medlemskap. I bytte fikk vi EØS-avtalen. EØS-avtalen skulle sikre den norske eksportindustrien tilgang til EUs indre marked, samtidig som vi selv skulle beholde råderetten over norsk politikk og suverenitet. Finnes det et handlingsrom og har vi vært villige til å bruke det?

I norsk politikk er EØS-avtalen som en hellig ku å regne. Å vedkjenne seg å være for norsk EU-medlemskap eller mot norsk deltakelse i EUs indre marked, er ytterpunktene i en debatt som nesten ikke eksisterer. Realiteten er vel at norske velgere stort sett befinner seg en plass i midten i spørsmålet om norsk EØS-deltakelse.

Mye av dette kunne vært unngått hadde vi hatt en regjering som ikke fører en fiendtlig politikk mot arbeidstakere.

Det er viktig å diskutere både utfordringer og muligheter EØS-avtalen gir og det faktiske omfanget av avtalen, men det må være en sannferdig debatt, nå tenderer den mot en skyttergravskrig.

Arbeidsliv

Det er nærliggende å skrive om arbeidsliv når man snakker om EØS-avtalen. Økt tilstrømming til norske arbeidsplasser fra Europa og oppheving av forbudet mot innleie i 2000, har gitt oss et mer uoversiktlig og vanskeligere arbeidsmarked i Norge for en del mennesker.

I en rapport fra byggebransjen i Oslo, kan man lese at hver fjerde arbeidstaker er innleid og at det har vært en dobling i bruken av bemanningsbyråer siden 2013. Kun hver femte stilling som lyses ut i området innenfor bygg er hele faste stillinger og 79 prosent er innleie. 79 prosent av jobbene som utlyses i samme område innenfor bygg, er også innleie. Det er blitt vanligere at bemanningsbransjene tar over “arbeidsgiveransvaret” for de vanlige bedriftene, det betyr i all hovedsak at de slutter å betale lønn mellom oppdrag.

Regjeringen sitter på verktøy til å motarbeide det som er blitt et stort samfunnsproblem.

Når man samtidig leser at arbeidstilsynet står maktesløse på utsiden av anlegget uten myndighet til å gripe inn og sier de innleide selv må reise søksmål når det blir rapportert om brudd på loven, skjønner vi at arbeidstakere står igjen og føler på avmakt. Avmakt mot et stort, komplekst system som ingen vil stå til ansvar for.

Mye av dette kunne vært unngått hadde vi hatt en regjering som ikke fører en fiendtlig politikk mot arbeidstakere. I 2015 fjernet de den kollektive søksmålsretten som sikret at norske fagforeninger kunne saksøke bedrifter som drev med ulovlig innleie.

En annen ting regjeringen glemmer å nevne i debatten, er at Tyskland, Europas lokomotiv, siden 1980-tallet har hatt et forbud mot innleie i byggebransjen. Det burde vel gi mulighet for det samme i Norge? De er heller ikke villige til å gi arbeidstilsynet midler og makt til å gripe inn i situasjoner hvor det er bruk av ulovlig innleie.

For meg ser det mer og mer ut som det er Frp, Høyre og deres haleheng som er problemet, ikke EØS.

Regjeringen sitter på verktøy til å motarbeide det som er blitt et stort samfunnsproblem. Problemet er at Frp, V og Høyre lar være å bruke verktøyene vi har. Konsekvensene er mindre faste stillinger, mer bruk av innleie og et farligere arbeidsliv.

Privatisering av offentlige tjenester

I januar kom et regjeringsnedsatt utvalg med en rapport. Den kom etter spørsmål fra ESA i 2016 om konkurransevilkårene. Utvalget konkluderte med at norske kommuner som driver svømmebasseng eller sykehjem med catering, må skille ut sin virksomhet i et eget aksjeselskap, ikke ulikt det en kunne gjettet regjeringen uansett ville falt ned på. Rapporten foreslår å gå lengre enn noe annet land i den europeiske union i spørsmål om privatisering av offentlige tjenestetilbud.

Regjeringens svar er et trekk på skuldrene og “business as usual”. At Norge skal lede an i det indre markedet i spørsmål om privatisering av kommunale oppgaver, er tydeligvis uproblematisk for regjeringen. Det triste er da at vi har en regjering som er i utakt med sin egen befolkning. Folk flest vil nemlig ikke at private selskaper skal få ta ut profitt fra våre velferdstjenester.

Langt på vei hevder regjeringen at de må konkurranseutsette velferden på grunn av EØS-avtalen, mens det offentlige helsetilbudet i virkeligheten er ikke-økonomisk og dermed i liten grad berøres av EØS. Det er fullt mulig å prioritere offentlige og ideelle aktører i barnevern, barnehage og sykehjem, men regjeringen ønsker å konkurranseutsette.

De vil ikke gjøre noe med problemene til vanlige arbeidstakere.

Ikke fordi den må, men fordi den har tatt på seg sine ideologiske skylapper og mener det er riktig at kommersielle skal få drive helsetjenester. Regjeringen er blindet av en markedsideologi som har vist seg å spille fallitt for lenge siden.

Hvem skal ut?

For meg ser det mer og mer ut som det er Frp, Høyre og deres haleheng som er problemet, ikke EØS. Mye av politikken regjeringen har innført, handler ikke om EØS i det hele tatt, det handler om å innføre mørkeblå politikk som vil gjøre hverdagen til folk vanskeligere. De vil ikke gjøre noe med problemene til vanlige arbeidstakere. Da Arbeiderpartiet i valgkampen foreslo å forby innleie av arbeidskraft i Oslo-regionen, avviste regjeringen det blankt.

Vi må fortsette å diskutere utfordringene med EØS-avtalen, men vi må også stille Frp, Høyre og Venstre-regjeringen til ansvar for å ikke bruke handlingsrommet som finnes og for å skyve EØS-avtalen foran seg for å føre blåblå politikk. Det som skjer nå er at de bruker EØS-avtalen som brekkstang for å innføre mørkeblå politikk. Det er både uredelig og uansvarlig.