Hvorfor stoler ikke helsesystemet på kvinner?

Jeg er gravid igjen. Barn nummer to. Denne gangen skal det gjøres riktig, hadde jeg tenkt. Men da jeg troppet opp på helsestasjonen med friskt mot, klar til å forebygge fødselsdepresjonen jeg ikke forstod at jeg fikk sist gang, kræsjlandet jeg igjen i virkeligheten med det manglende tilbudet for gravide når det kommer til psykisk helse. Et system som virker designet for å gjøre deg usynlig i en periode av livet som for mange kvinner er den mest sårbare i ens liv. I en tid hvor andelen fødselsdeprimerte er rekordhøy.

Denne gangen er jeg likevel ikke overraska. For om det er noe jeg har lært på de fem årene som har gått siden jeg fikk barn sist, så er det at som kvinne i møte med helsesystemet vårt, så må man nærmest rope for å bli hørt.

Mange av disse kvinnene har opplevd å bli avskrevet som hypokondere, bedt om å ta seg sammen, poppe noen paracet og gå på jobb.

Dette gjelder ikke bare for fødende kvinner, det gjelder for eksempel de mange kvinnene jeg har møtt de siste årene som bærer på traumer og somatiske lidelser som følger av grov vold i nære relasjoner.  Mange av dem kommer seg til slutt ut av volden, bare for å møte et system som verken følger dem (eller deres barn) opp. Altfor sjelden er det noen i helsesystemet som tenker tanken om at den uforklarlige hodepinen, magesmertene, leddsmertene og depresjonen henger sammen, og kan ha noe å gjøre med de erfaringene av vold de har gjort seg.

Men tendensen med å bli oversett gjelder også for kvinner uten voldserfaringer. Det finnes en rekke kroniske smertesykdommer som alle har det til felles at det er flest kvinner som rammes av dem. Sykdommer som endometriose, fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom, irritabel tarmsyndrom, interstitiell cystitt, migrene, kronisk spenningshodepine, temporomandibular joint disorders, kroniske korsryggsmerter og vulvodyni/vestibulodyni.

I en sak hos den australske utgaven av avisa The Guardian, skriver redaksjonssjef og forfatteren bak boka Pain and Prejudice, Gabrielle Jackson, om sine erfaringer av å ha kvinnesykdommen endometriose: «Mange kvinner lever med konstante smerter og vet ikke at det ikke er normalt». Likevel er det altfor mange som lever med denne sykdommen som ikke får hjelp. Én av ti fertile kvinner lider av endometriose, en tilstand som gir deg så ekstreme menssmerter at du ikke klarer å fungere i hverdagen og som kan gjøre det vanskeligere å få barn. Mange av disse kvinnene har opplevd å bli avskrevet som hypokondere, bedt om å ta seg sammen, poppe noen paracet og gå på jobb.

Medisinsk forskning og vårt medisinske system har i stor grad vært utviklet med den hvite mannens kropp som norm.

«Hvorfor stoler ikke legene på oss?» Spør Jackson seg i saken og svarer umiddelbart selv: «Fordi de ikke vet så mye om oss.»

Og sånn oppleves det for mange. Medisinsk forskning og vårt medisinske system har i stor grad vært utviklet med den hvite mannens kropp som norm, og fortsatt bærer helsesystemet vårt preg av dette: «For de som jobber med syke, gamle kvinner vet vi at mange av dem overmedisineres, fordi mange legemidler er testet ut på standardpasienten: en 70 kilos hvit mann.» Det skrev professor Johanne Sundby, UiO, professor Berit Schei, NTNU og seniorrådgiver Elisabeth T. Swärd i Norske Kvinners Sanitetsforening i en kronikk i 2020. Helsearbeidere i Norge har for liten kunnskap om kjønnsforskjeller i sykdomsbyrde, risikofaktorer og behandlingstilbud, slår de fast i kronikken. Det samme året pensjonerte den underskrevne, Berit Schei, seg. Den eneste professoren i kvinnehelse som Norge hadde.

Kvinnehelse har lenge vært er et skammelig nedprioritert forskningsfelt både i Norge og globalt. Det forskes fem ganger mer på årsakene til ereksjonssvikt i verden, enn på på årsaker til smertefull sex for kvinner. Det er et talende eksempel, og har kanskje noe å si for hvordan en del av oss blir møtt med våre smerter?

Kvinnehelse har lenge vært er et skammelig nedprioritert forskningsfelt både i Norge og globalt.

I en sak fra amerikanske The Atlantic i 2018 beskriver journalist Ashley Fetters hvordan mange kvinner blir utsatt for såkalt «gaslighting» av helsevesenet. Altså, at de blir møtt uten anerkjennelse og forståelse, og at smertene deres ikke blir tatt på alvor. «Many women and young girls are told, ‘Oh, it’s all in your head. Just eat less and exercise more,’» sier en kilde i saken, som ble bedt om å gå ned i vekt av sin lege da hun kom til ham med det som viste seg å være Polycystisk ovariesyndrom. Sånne type møter skjer ikke bare i USA. Nylig døde en 15 år gammel, svensk jente som ble feilaktig behandlet for fedme når hun viste seg å egentlig ha kreft i livmoren.

Denne måten å bli usynliggjort på i helsevesenet står i en sterk kontrast til all den informasjonen mange kvinner omgir seg med på sosiale medier, som oppfordrer oss til «selfcare» og «empowerment». Om du har tilgang til penger, kan du kan få god hjelp av de nå mange private alternativene der ute, eller du kan ende opp med å betale dyrt for alternative behandlinger som ikke alltid funker. Men det er fortsatt kvinner som er i flertall blant de lavtlønnede i Norge, og denne gruppa har ofte ikke noe særlig annet valg enn å benytte seg av det gode, gamle offentlige helsevesenet vårt.

Så hvilken effekt har all denne usynliggjøringen av kvinner i helsesystemet, på lang sikt? Jeg er redd for at vi snakker for lite om dette. Både de menneskelige belastningene som vi kunne ha spart oss, men også hvilke enorme samfunnsøkonomiske summer vi pådrar oss ved å velge å kun slukke branner når de først har oppstått.