I Ungarn har Viktor Orbán skaffet seg vide krisefullmakter. Det oppleves annerledes i et land der det liberale demokratiet lenge har vært i ferd med å visne bort.
«Mens verden har stengt ned, har ikke historien stoppet», skrev den tidligere amerikanske OSSE-ambassadøren Daniel Baer i Foreign Policy for noen dager siden.
Mens koronaviruset opptar oss, er det også andre ting som stadig krever vår oppmerksomhet, mener han. Baer peker blant annet på russiske planer om innblanding i presidentvalget i USA.
I realiteten kan Orbán nå styre gjennom dekret.
Han nevner også den pågående humanitære katastrofen i Idlib-regionen i Syria, klimaendringene og geopolitiske og sikkerhetspolitiske spørsmål rundt utbyggingen av 5G-infrastruktur. (Når det gjelder 5G, er det dessverre andre ting enn det han tenker på, inklusive rene konspirasjonsteorier, som stikker av med oppmerksomheten.)
Hovedfokus i Baers artikkel ligger likevel på statsminister Viktor Orbáns siste maktgrep i Ungarn.
Styrer gjennom dekret
Det dreier seg om en kriselov som gir regjeringen utstrakte fullmakter. Dette er slett ikke unikt for Ungarn, men i realiteten kan Orbán nå styre gjennom dekret. Ulikt tilsvarende lovverk i andre europeiske land, er den ungarske koronaloven også uten tidsfrist.
Orbáns internasjonale talsmann Zóltan Kovács har selvsagt vært raskt på pletten for å påpeke at parlamentet når som helst kan oppheve loven. I parlamentet har Orbáns parti Fidesz imidlertid to tredjedeler av stemmene.
Ungarn har en ubehagelig presedens når det gjelder kriselover.
Delvis er dette en konsekvens av Orbáns høyst reelle popularitet. Det er også et utslag av en urettferdig valglov, en ofte ineffektiv og splittet opposisjon, samt det faktum at Fidesz sitter med bukten og begge endene i det ungarske samfunnet, blant annet gjennom å dominere media.
Ungarn har dessuten en ubehagelig presedens når det gjelder kriselover: Også i forbindelse med flyktningkrisen i 2015 ble det vedtatt en kriselov. Den var ment å ha en varighet på seks måneder. Siden har den blitt forlenget gang på gang, sist nå i mars.
Koronadiktatúra
Ungarsk opposisjon uttrykker også uro over de strenge straffene den nye loven muliggjør, blant annet for spredning av falske nyheter. Kan den komme til å ramme kritisk journalistikk? Deler av den ungarske opposisjonen har, som en konsekvens av dette, begynt å snakke om koronadiktatúra, et koronadiktatur.
Ordet er kanskje mer ungarsk enn du aner. En ting er at det ikke er første gang Orbáns ungarske kritikere tar beinhard retorikk i bruk for å skildre landets bevegelse i stadig mer illiberal retning, fra før finnes både begrep som Viktator (om statsministeren) og Orbánistan (om landet).
Slik ungarsk opposisjon ser det, har koronaloven nå kronet Orbán som en slags enehersker.
En annen sak er at ordet har en dobbelt klangbunn, og er en slags respons på en spøk Orbán dro i parlamentsdebatten om loven. Da opposisjonspolitikeren Péter Jakab, medlem av ytre høyre-partiet Jobbik, beskyldte Orbán for å være mer opptatt av å sikre sin egen politiske fremtid enn å ta vare på landet, svarte Orbán med å si at loven ikke var noe kupp mot grunnloven, og med at «grunnloven stadig ikke tillater kroning».
Ikke alle syntes dette var særlig morsomt: På ungarsk er korona ikke bare navnet på viruset, men også ordet for krone. Slik ungarsk opposisjon ser det, har koronaloven nå kronet Orbán som en slags enehersker.
Sterke internasjonale reaksjoner
Den forståelsen finner gjenklang også internasjonalt. I storavisen Adevărul i nabolandet Romania skriver statsviteren Iulian Chifu: «Ungarn er bare det mest synlige av de liberale demokratiene (…) der man nå har mistet alle de demokratiske røttene, grunnlaget for menneskerettigheter og de siste delene av individuell frihet».
Det er sterke ord, og det skinner mer enn gjennom at Chifu er urolig for en autoritær vending i flere land enn Ungarn. Det er han ikke alene om. Onsdag kom 13 EU-land med en fellesuttalelse der de uttrykte «sterk uro» over at enkelte krisetiltak skal gå utover rettssikkerhet, demokrati og grunnleggende rettigheter. Uttalelsen fra Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Spania og Sverige retter ikke pekefingeren mot et eneste navngitt land.
Det er likevel verdt å merke seg to ting: For det første hvilke land som står bak den, og hvilke som ikke gjør det. For det andre: Den kom bare to dager etter Ungarns kriselov ble innført. Den kom også i kjølvannet av at Slovenias nye statsminister Janez Janša gikk tilbake på forslag om å gi politiet utstrakte ekstrafullmakter. Janša beskrives gjerne som en alliert av Orbán.
Historien har altså ikke stoppet. Fidesz er medlem av det europeiske folkepartiet EPP, et samarbeid mellom konservative partier Europa over. Tretten medlemspartier har nå bedt om at de kastes ut. Blant underskriverne er Norges statsminister Erna Solberg. Det kan med andre ord endelig gå mot ordentlig oppvask i EPP.
To grunner til bekymring
Orbáns siste maktgrep representerer imidlertid noe mer enn nye floker for de konservative partiene på kontinentet. Dette er heller ikke simpelthen enda et eksempel på at Ungarn glir stadig lenger i illiberal retning.
Det er to tendenser det dessverre er en fare for at koronakrisen vil forsterke. Skjer det, vil nye utfordringer kunne stå for døren når den tunge kappen viruset og krisetiltakene har lagt over oss alle endelig løftes bort. Den første tendensen er at Orbán ikke er alene om hel- eller halvautoritære ambisjoner. Som Anne Applebaum påpeker i The Atlantic, har han nok av beundrere på den nasjonalistiske høyresiden.
EU-prosjektet, et gigantisk og dristig demokratisk eksperiment, slår sprekker i møte med koronakrisen.
Den andre er at selve EU-prosjektet, et gigantisk og dristig demokratisk eksperiment, slår sprekker i møte med koronakrisen. Sprekkene går mellom øst og vest, men også mellom nord og sør. «Viruset er tilbake», sa Jacques Delors til AFP forrige søndag. 94 år gamle Delors, som ledet Europakommisjonen fra 1985 til 1995, regnes som en av arkitektene bak det moderne Europa. Det var ikke koronaviruset han siktet til, men «et virus av splittelse og mangel på europeisk solidaritet».
Dette kan være verdt litt ettertanke i «annerledeslandet» Norge, landet som har valgt å stå utenfor felleseuropeiske, demokratiske beslutningsorganer, men som samtidig er inderlig tett forbundet med EU. Det kan være verdt litt ettertanke for norske EU-motstandere også. Det er ikke sikkert de vil sette pris på et Europa der EU er svekket.
Kommentarer