Ideologisk konservatisme forkledd som et forsvar for fellesskapet

“Alminnelighet bør være et adelsmerke” lyder ingressen til Kasper Rathjens tekst i Agenda Magasin under overskriften Løgnen om det unike mennesket har ødelagt Vesten.

Bytt ut ordet “alminnelighet” med “konformitet”, så får man en langt mer dekkende intro til forfatterens hovedargument.

Dette er med andre ord en viktig diskusjon.

Rathjen maler med bred pensel for å overbevise leseren om at vestlige samfunn er i forfall. Det er vanskelig, fra et fellesskapsorientert, venstreside-perspektiv, å være uenig i at grenseløs individualisme og perfeksjonsjag er et onde.

Dette er med andre ord en viktig diskusjon.

Men Rathjen slår sammen to ting han ikke liker og hevder at de er en og det samme: individualisering og kritikk av de rådende normene i samfunnet.

Ifølge ham er “det eneste håpet for Vesten er at vi gjenintroduserer skyld og skam, som de strålende adferdsregulerende redskaper de er. At vi begynner å ha klare forventninger til hverandre igjen. At vi gjenerobrer den vestlige voksne, og tvinger ham til å glemme seg selv og i stedet vende blikket ut mot forpliktende relasjoner, saker og fellesskap”.

Jeg er enig i at unik-ismen, som Rathjen kaller det, er farlig og skadelig.

Dette er en tekst hvor ideologisk konservatisme er forkledd som et forsvar for fellesskapet. Grunnen til at det er verdt å komme med en innvending, er at jeg mener det er en skadelig sammenblanding for alle som tenker på både fellesskap og mangfold som noe positivt.

Det er dessuten en enorm elefant i rommet: økende ulikhet.

Alle lurer på hvorfor så mange flere unge sliter med psykiske problemer. På hvordan vi kan stagge jaget mot det perfekte, og kontre det enorme presset fra den evige markedsføringskonkurransen av oss selv vi alle mer eller mindre ufrivillig deltar i på sosiale medier.

Jeg er enig i at unik-ismen, som Rathjen kaller det, er farlig og skadelig. Men det å peke ut mangfold og normkritikk som årsakene til denne utviklingen, er hverken riktig eller bra.

Normer kan være romslige eller de kan være trange.

Det er nettopp det forfatteren gjør, når han i samme åndedrag skriver at “[..] Vår tids trivselskrise har oppstått av denne grunn. Ikke på grunn av de innbilte urimelige forventningene fra omkringliggende fellesskap, men fordi vi har det så travelt med å overbevise hverandre om at vi er unike”.

Og han fortsetter med det følgende: “Og kanskje enda verre – troen på at opprøret mot det bestående og forakten for omverdenens forventninger er den eneste måten vi tilsynelatende kan uttrykke vår unik-isme”.

Hvorfor er det ikke riktig? For det første er det en kjent sak at alle samfunn har sine normer, det som forfatteren kaller for “omverdens forventninger”.

Vi kommer ikke utenom noen felles kjøreregler for hva som er forventet rundt hvordan man lever livet sitt, hvordan en mer eller mindre typisk familie ser ut, og for hvilke måter man kan stikke seg ut på.

Det siste har nok mer med økende ulikhet enn økende egosentrisme å gjøre.

Normer kan være romslige eller de kan være trange. Innholdet i dem endrer seg sakte, men de er alltid i endring. Ofte må det hard kritikk og forhandling til – noen ganger kjent som opprør mot det bestående.

Typisk nok peker Rathjen på at man starter familie senere (og litt sjeldnere enn før) som et problem. Her trekker han samtidig inn det å ikke eie eiendom som et problem, av en eller annen grunn. Det siste har nok mer med økende ulikhet enn økende egosentrisme å gjøre, vil jeg tro.

“Opprøret mot det bestående” og “forakten for omverdenenes forventninger” er to store kategorier som rommer mange ulike normer og sider ved hvordan samfunnet vårt er organisert.

Ja – nye normer som kommer av slike opprør, kan føre til at vi i enda større grad blir selvsentrerete, ulykkelige atomer i et oppsplittet samfunn. Det kommer an på hva slags alternativer som er i spill, og på hva som vinner fram.

Med logikken til Rathjen blir det vanskelig kritisere normer som holder folk nede.

I motsetning til hva Rathjen vil ha det til, så trenger ikke det å bli “voksen” å være det samme som det å bli god kopi av tidligere generasjoner av voksne. Gårsdagens “opprør mot det bestående” er dagens normal.

Det har vi mange eksempler på: kvinner som jobber, homofile som lever ut sine liv i det åpne, voksne mennesker som fortsetter å kle seg i hullete bukser og skinnjakker. Som går på jobb hver dag, oppdrar barn, og betaler skatt.

Det er forskjell på opprør som gjør normer romsligere, men fortsatt opprettholder funksjonen de har for sosialt liv, og på dem som jevner alt med jorden. Det er her den konservative lett ser spøkelser på høylys dag, fordi man ikke har dette skillet.

Hvorfor er det ikke bra? For det første: Med logikken til Rathjen blir det vanskelig kritisere normer som holder folk nede. Og det er gjerne nettopp trange normer rundt eksempelvis seksualitet, kjønn, livsførsel, som vi ser at mange nå som tidligere forhandler hardt om å endre.

For det andre så usynliggjør det noe som kanskje er den største årsaken til dette uføret: økende økonomisk ulikhet.

Det har i hvert fall et mye mye større potensiale enn skyld og skam.

Det å jage etter å være unik inngår i en statuskonkurranse i samfunn med større og større ulikheter, og mer og mer individualisme. Når ulikhetene øker, er det mer på spill for den enkelte. Det er enklere å være utilstrekkelig hvis det ikke potensielt bærer med seg så mange negative konsekvenser.

Når vi i tillegg lever i en illusjon om at alle starter med det samme utgangspunktet for å lykkes med utdanning og jobb, for så å måle den enkeltes ikke bare suksess, men også ofte verdi, etter hvor godt man lykkes, er det dessverre ikke rart at man desperat forsøker å bevise sin unike egenverdi.

Fellesskapet vårt trenger at vi alle har de økonomiske, kulturelle og sosiale midlene til å kunne delta på mest mulig like fot. Det er et fundament som binder oss sammen, og som kan bære mange andre typer forskjeller og romme mye uenighet og kritikk.

Det har i hvert fall et mye mye større potensiale enn skyld og skam.