Løgnen om det unike mennesket har ødelagt Vesten

I februar så jeg på Melodi Grand Prix junior, som de fleste familiefedre. Det var en blandet fornøyelse. På en ene siden var det interessant å lytte til musikken, til tross for at den er tilrettelagt av voksne, fordi den gir et innblikk i barnas verden.

Jeg fikk dog barnechampagnen i halsen da Mary gikk på scenen og framførte låta “Unik”. At en ung jente hyller mangfoldighetens regnbuefargede evangelium, er det vanskelig å hisse seg opp over. Men når man ser på hvordan det samme evangelium ukritisk blir innprentet hos voksne i Vesten, ja, da blir det i overkant.

Fortellingen om at vi alle, hver enkelt av oss, er unike, er dessverre blitt det herskende dogmet i Vesten.

Hver dag drukner vi i overskrifter som hovmodig fastslår at nå har dette ene individet brutt et spesifikt tabu. Helt alene. Enda en dag, enda et stormløp mot en innbilt, altomfattende og altoppslukende bastion av gamle sedvaner.

De brøt med alt og forsvant inn i individualismens og frigjøringens hasjtåke.

Enda en SoMe-oppdatering om et modig menneske som tør slå opp en åpen dør og være seg selv.

En stor del av den offentlige debatt handler nå om hvordan vi atomiserte individer får verden tilpasset og gjort den til vår egen. Bare vår. Det unike blir derfor normalen, og dermed blir det grensenedbrytende også det grenseoppbyggende.

Men denne unik-ismen gagner verken individet eller samfunnet og fellesskapene, som skal ha plass til alle disse individene.

Alt i alt handler en stor del av vår tids opptatthet av det unike ikke om opprør mot urimeligheter, men manglende evne og vilje til å gjøre en innsats. Det moderne, sosialliberale og vestlige mennesket ser det som en dyd ikke å passe inn og ignorerer omgivelsenes forventninger.

 

Vestens glorifisering av det barnlige

Ønsket om å være unik er ikke noe nytt eller banebrytende. Spesielt siden romantikken har mange strebet etter å være et forpint geni, en ener eller det interessante lys i den grå masse av alminnelighet.

Det som er nytt med vår tids unik-isme er at den er uløselig forbundet med infantiliseringen. Den viser særlig fra 1960-tallet og framover, i takt med at ideen om “tenåringen” manifisterte seg i den angelsaksiske etterkrigsverden.

Dame Lesley Lawson, bedre kjent under navnet Twiggy, er her et godt symbol på den kulturelle forskyvningen mot en forlengelse av barndommen. Med sine androgyne, barneaktige trekk, trakk Twiggy tenårene lenger ut i tid enn det som tidligere hadde vært mulig.

Mot slutten av 60-tallet ikledte hippiene seg så det offentlige roms tekstile antitese. Flagrende, uformelle, sjuskete og langskjeggete gikk de til angrep på deres foreldres generasjon og den verden som var blitt overlatt dem. De nektet å innordne seg, de fornektet skikk og bruk. Det barneaktige sinn, den barneaktige urettferdighets-oppfatningen og den konstante testingen av grenser, ble det politiske våpenet.

For det egosentriske individ er alene med seg selv i en verden som tilsynelatende har vendt det ryggen.

De brøt med alt og forsvant inn i individualismens og frigjøringens hasjtåke. Og deres “kjærlighetssomre” kastet dunkle skygger over dem som fulgte etter. For de stoppet ikke ved de legitime opprørene mot Vietnamkrigen, undertrykkelse og apartheid. Også fortidens seksualmoral ble angrepet. Aksept av pedofili markerte en ubehagelig kulminasjon på infantiliseringen av Vesten.

 

Altomfattende konsekvensen

Unik-ismen er uheldig av to grunner. For det første en manglende evne til å inngå kompromisser med individets natur og disposisjon for konformitetens skyld. Det er en katastrofal utvikling for ethvert samfunn. I stedet for en organisk størrelse, som et folk er, krever unik-ismen i grunnen en detaljstyring av Danmarks nesten seks millioner individer. Det kan ingen fellesskap eller samfunn bære.

For det andre, som kanskje er det mest tragiske, så fordrer unik-ismen at du er verdens sentrum. Hvis du vitterlig er unik, kretser alt annet rundt deg. Sånn er det for barn.

Ja, barn forstår knapt at det finnes en virkelighet utenfor deres eget sinn. Men intet vesen, når den når voksenalderen, kan holde ut å være verdens sentrum. Hvis du vitterlig er det, hvorfor er du ikke allerede blitt en suksess? Og kan du noensinne finne hvile i ditt liv før du blir en suksess?

Unik-ismen får oss til å vende blikket innad. Det er det farligste et moderne menneske kan utsette seg selv for, fordi vi har ikke noe å stå imot med bortsett fra oss selv. Og så gnager vi på oss selv. Den for omverden så irriterende og påtatte egosentrismen synes å være det minste problemet. For det egosentriske individ er alene med seg selv i en verden som tilsynelatende har vendt det ryggen.

Å bli voksen er en sivilisasjonsprosess på mikronivå.

Vår tids trivselskrise har oppstått av denne grunn. Ikke på grunn av de innbilte urimelige forventningene fra omkringliggende fellesskap, men fordi vi har det så travelt med å overbevise hverandre om at vi er unike. Og kanskje enda verre – troen på at opprøret mot det bestående og forakten for omverdenens forventninger er den eneste måten vi tilsynelatende kan uttrykke vår unik-isme.

Demografisk avspeiler det seg likeledes i at ungdomstiden forlenges langt inn i voksenlivet. Individet stifter senere familie, det skaffer seg seint – hvis i det hele tatt – eiendom, og slår kanskje aldri røtter.

 

Naturen og ondskapen

Hvor ender så dette? Foruten en ungdom som lider og en “voksendom” som søker uten noensinne å finne, så er det ikke godt å si hvor vår tids unik-isme vil føre oss.

En titt inn i den historiske krystallkula kan kanskje kaste lys over spørsmålet. For det er ikke første gang man har gitt blaffen i forventninger eller at man har hengitt seg til de aller mest primitive og barneaktige opprørstendenser.

På slutten av det 18. århundrene føyk en flamboyant aristokrat rundt i revolusjonens Paris og gjorde nettopp det: Gjorde en dyd ut av opprøret mot det bestående samtidig som han henga seg til barnlige drifter. Mannen ble kjent som Markis de Sade. Det er også han sadismen er oppkalt etter. De Sade så hvordan de franske revolusjonære tornet mot den gamle verdens urimeligheter overfor individets frie utfoldelse, kun for å erstatte den med ideen om det naturlige, frigjorte menneske diktert av naturlovmessigheter.

Det er en sovepute for dem som ikke makter prosessen, men det er også gift for fellesskapet.

De Sade forsøkte å ta revolusjonens program alvorlig og avslørte dermed hva dette opprøret mot fortidens skikker førte med seg: Ondskap.

“Ondskap, som ikke må forveksles med en last, er det første Naturen innprenter i oss. Barnet ødelegger sine leker, biter sin ammemors bryster, kveler sin kanarifugl, lenge før han er i stand til å handle fornuftig; ondskap eksisterer blant de ville, som er mye tettere på Naturen enn siviliserte mennesker er; det er absurd å insistere på at ondskap er en konsekvens av fordervelse. Jeg gjentar – den doktrinen er falsk. Ondskap er naturlig.”

Det skrev han i 1795.

Det framstår kanskje som voldsomt å trekke fram de Sade, men han er den mest oppriktige representant for det moderne, unike og frigjorte mennesket, som nekter å bli voksent.

Og viktigst av alt – at vi tør si til hverandre at vi ikke er unike.

Å bli voksen er en sivilisasjonsprosess på mikronivå. I den prosessen undertrykkes en stor del av vårt naturlig selv, og det er bra. For vi har alle anlegg for det onde, og ingen av oss er perfekte. Unik-ismen er dermed motsatsen til en sivilisasjonsprosess, der du insisterer på at “du skal være deg selv” og “lytte til din natur”.

Det er en sovepute for dem som ikke makter prosessen, men det er også gift for fellesskapet.

Det eneste håpet for Vesten er at vi gjenintroduserer skyld og skam, som de strålende adferdsregulerende redskaper de er. At vi begynner å ha klare forventninger til hverandre igjen. At vi gjenerobrer den vestlige voksne, og tvinger ham til å glemme seg selv og i stedet vende blikket ut mot forpliktende relasjoner, saker og fellesskap.

Og viktigst av alt – at vi tør si til hverandre at vi ikke er unike.

Nei, du er faktisk utilstrekkelig.

Jeg forventer du strammer deg opp og slutter med å bære dine avvik fra alminneligheten som et adelsmerke.

(Teksten ble først publisert hos Information i Danmark. Oversatt av redaksjonen.)