Bostedsløsheten øker, barnefamilier bor måneder i midlertidige botilbud, og kommunene mangler verktøyene de trenger. I verdens rikeste land svikter boligpolitikken dem som trenger den mest. Nå må regjeringen velge en ny kurs.
Vinteren nærmer seg, og kulda gjør seg klar til å bite seg fast. Tenk deg å legge deg om kvelden uten å vite hvor du skal sove. Kanskje på en sofa hos en venn, i en bil – eller ute. For stadig flere i Norge har dette blitt hverdagen. Antallet bostedsløse har økt fra 3325 i 2021 til rundt 4700 i dag. Det er en utvikling som burde fått varsellampene i regjeringen til å blinke for lengst.
Å mangle et hjem handler ikke bare om vegger og tak.
Samtidig vokser antallet barn som bor i midlertidige botilbud over lang tid. De mister venner, aktiviteter og stabilitet. Foreldre mister fotfeste i jobb og helse. Å mangle et hjem handler ikke bare om vegger og tak – det handler om trygghet, forutsigbarhet og muligheten til å leve et verdig liv. Likevel har boligpolitikken i Norge i altfor mange år blitt styrt mer av markedet enn av mennesker.
Brutalt resultat
Debatten domineres av prisvekst og byggeprosjekter, men sjelden om dem som står nederst ved bordet: folk uten råd til private leiepriser, mennesker med rus- og psykiske helseutfordringer, og dem som ikke har noe nettverk å lene seg på. Vi ser en politikk som lar markedet løpe fra vanlige folk, samtidig som hjelpeapparatet bygges ned. Resultatet er brutalt: de som trenger mest hjelp, får den minst.
Når bolig blir spekulasjon, øker ulikheten.
I 2023 fikk vi en ny boligsosial lov som presiserer kommunenes ansvar. Det var et viktig skritt – men uten økonomi, verktøy og politisk vilje blir loven bare fine formuleringer. I dag står kommuner uten kapasitet, midlertidige botilbud er fulle, og mennesker avvises – også i vinterkulda. Det er en direkte konsekvens av manglende nasjonal styring.
Et løft
FO og AUF er tydelige i sine sosialpolitiske løft: Alle skal bo verdig og trygt. Bolig skal være et hjem, ikke en investeringsmulighet for de få. I pressområdene holder ikke vanlige lønninger til å kjøpe bolig, og leiemarkedet har eksplodert i pris. Vi vil gjenreise den sosiale boligpolitikken, styrke leietakeres rettigheter, sikre langtidsleie for barnefamilier og få bukt med spekulasjon som driver prisene opp og folk ut.
Fagbevegelsen har i over hundre år slått fast at bolig er et grunnleggende velferdsgode og en forutsetning for sosial mobilitet. Når bolig blir spekulasjon, øker ulikheten – økonomisk, geografisk og sosialt. Det ser vi nå konsekvensene av: flere bostedsløse, flere barn som flyttes fra bolig til bolig, og flere kommuner som ikke har midler til å hjelpe.
Trygghet for flere
Vi mener også at tiden er inne for å tenke nytt om norsk boligpolitikk. Dagens system klarer ikke lenger å sikre trygghet for folk flest, og utviklingen går i feil retning år for år.
Det trengs kraftige politiske grep – ikke flere utredninger eller høflige bekymringer.
Norge har råd til at alle har et hjem.
Vi forventer:
- Bedre og mer treffsikker bostøtte
- Økonomisk handlingsrom til kommunene slik at boligsosialloven kan følges opp
- Flere kommunale og ikke-kommersielle boliger, og en storsatsing og rehabilitering
- Innføre en ny husleielov med styrket oppsigelsesvern og bedre beskyttelse mot ulovlige leieøkninger
- En skattepolitikk som gjør det mindre lønnsomt å spekulere i bolig
- Varige løsninger for barnefamilier, ikke midlertidighet som blir permanent.
Mangler mot
Norge har råd til at alle har et hjem. Det som mangler, er politisk mot. Regjeringen og stortingsflertallet må velge mellom to veier: enten lar de markedet fortsette å drive ulikheten opp, eller så tar de grep som sikrer trygghet, forutsigbarhet og verdighet for folk flest.
Ingen i Norge skal måtte sove ute. Nå er det på tide at politikken følger ordene opp i handling.


Kommentarer