Å peke på innvandring i debatten om ungdomskriminalitet løser ingenting

Det har i det siste vært uvanlig mange voldshendelser i Oslo, og det skal hovedsakelig dreie seg om ungdom eller unge voksne – flere av dem skal ifølge politiet ha minoritetsbakgrunn. Man trenger ikke lete lenge på sosiale medier og i ulike kommentarfelt for å se at innvandring til Norge har skylden og at vi bør slutte å ta imot innvandrere.

Bruker vi etnisitet og religion som indikator for å forutse kriminell adferd i fremtiden, er feilmarginen stor.

Christian Tybring-Gjedde (bildet over) er blant disse, og mener voldsbølgen i Oslo må ses i sammenheng med islam og innvandring fra «dysfunksjonelle land».

Vi må gjerne diskutere utfordringer knyttet til innvandring og områder der vi lykkes mindre godt med integreringen. Men det er problematisk når man hekter ungdomskriminalitet på enkeltfaktorer som innvandring eller religion når det i realiteten er flere ulike faktorer som spiller inn og forsterker hverandre.

Det ungdomskriminelle har til felles, er som regel et utenforskap (uansett hvordan det oppstår), fattigdom (som regel, men ikke alltid), rus, nabolag, en vanskelig barndom osv. – faktorer som ikke diskriminerer på hudfarge.

Bruker vi etnisitet og religion som indikator for å forutse kriminell adferd i fremtiden, er feilmarginen stor – også fordi vi da utelater kriminelle som faller utenfor dette, men som er vel så utsatt for å bli en del av kriminelle miljøer.

Kvinner med innvandrerbakgrunn er den gruppen der flest fullfører videregående skole.

Ser vi på fattigdom, miljø, tilgang til rus, oppvekstkår og så videre, kan vi mye lettere si noe om hvor utsatt det enkelte barnet er i fremtiden. Men heller ikke det er en feilfri metode, selvfølgelig.

Å si at innvandring eller islam fører til kriminalitet, eller at det er en årsakssammenheng og ikke bare en korrelasjon, blir litt som å si at lav utdanning fører til høyere kreftrisiko. Og ja, det er en høyere risiko blant de som har lav utdanning for en del kreftformer. Men årsaken til det er ikke utdanningen i seg selv, men hvordan disse personene lever livene sine og tar vare på helsen sin.

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet, og komplekse problemer krever som regel komplekse svar.

Dersom foreldres utdanning og inntekt, det å vokse opp i fattigdom, boligsituasjon, nabolag og så videre, er viktige faktorer for om man senere blir kriminell eller ikke, er det ikke så rart om det er en del barn og unge med innvandrerbakgrunn som er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken.

I dag er det 106 000 barn som vokser opp i fattigdom, hvor 59 000 av dem (55 pst.) har innvandrerbakgrunn. Barn med innvandrerbakgrunn er ofte overrepresentert i de ulike risikofaktorene, og blir dermed overrepresentert også i kriminalitetsstatistikken.

Utfordringene løses ved å satse mer på forebygging og tidlig innsats.

Barn av innvandrere er en gruppe der noen sliter og dette skyldes faktorer som blant annet trangboddhet, fattigdom og utenforskap. Men dette er også en gruppe som på mange områder lykkes veldig godt. Norskfødte barn av innvandrere er for eksempel den gruppen der flest går rett fra videregående til høyere utdanning, der flest tar høyere utdanning og der flest tar lengst høyere utdanning.

Kvinner med innvandrerbakgrunn er den gruppen der flest fullfører videregående skole.

Skal vi løse utfordringene med ungdomskriminalitet, må vi for det første slutte å ty til enkle løsninger og retorikk som kun bidrar til å generalisere, sette grupper opp mot hverandre eller spille på frykt og fordommer. Det løser ingenting.

Utfordringene løses ved å satse mer på forebygging og tidlig innsats, bedre oppvekstvilkår, en knallhard kamp mot barnefattigdom og utenforskap og ved å skape gode og trygge fellesskap med like muligheter for alle – uavhengig av bakgrunn.

Så må vi forstå at konsekvensen av økende ulikhet og barnefattigdom ikke bare påvirker disse barnas muligheter senere i livet, men skader samfunnet som helhet i form av mindre tillit, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet.