Jo, dessverre. Høyresiden sviker EØS-avtalen

EØS-avtalen er Norges mest omfattende internasjonale avtale og av stor betydning for både økonomi og arbeidsliv. Jeg har lenge ment at det er et problem for EØS-debatten at skillet mellom hva som er norske politiske valg, og hva som kommer av EØS, fort blandes sammen.

Torstein Ulserød og Jan Erik Grindheim fra Civita har lest min analyse om dette i Aftenposten 25. mars og tatt seg bryet med å svare i Agenda Magasin under tittel «Rød-grønt spinn om EØS fra Agenda» Dette setter jeg pris på, for svaret fra Ulserød og Grindheim tydeliggjør på mange måter det som er mitt viktigste poeng.

Hvis vi skal sikre oppslutning om internasjonal handel, er det svært viktig at gevinstene fordeles likt og at vi kan beholde et godt arbeidsliv. I Norge er det grundig dokumentert at det er politikere på venstresiden som har brukt mest tid og krefter på både arbeidsliv og fordeling. Derfor bør det være en del av diskusjonen, også om EØS.

For det andre er Høyre ikke først og fremst et EØS-parti, men det partiet i Norge som er mest for norsk EU-medlemskap.

Ulserød og Grindheim gir meg rett i at sosial dumping og dårlig reallønnsutvikling kan «avbøtes gjennom et regulert arbeidsliv og en sterk velferdsstat som sørger for økonomisk omfordeling». Men så avviser de det samme som rent politisk spinn, og påstår at økt fagforeningsfradrag og sterkere krav om lønns- og arbeidsvilkår ved offentlige anbud, er «marginale» tiltak. Det er jeg ikke enig i.

Å si at politikk vi vet virker for å øke organisasjonsgraden (slik som fagforeningsfradrag) eller å sørge for et bra arbeidsliv for alle (slik som Oslomodellen) er marginalt, illustrerer hele problemet med Civitas analyse. Dette er jo i selve kjernen av hva som skal til for å møte de helt reelle problemene vi har sett i norsk arbeidsliv de siste årene, og som er årsak til motstand mot internasjonale avtaler som EØS.

Oslomodellen innebærer at Oslo kommune setter strenge krav i sine innkjøp: Krav om faste ansettelser med minst 80 prosent stillingsbrøk, lønn mellom oppdrag for innleide, krav om minst 50 prosent fagarbeidere, og 10 prosent lærlinger. I tillegg fører Oslo detaljert kontroll over forholdene på deres byggeplasser. Det kan kanskje virke som enkle virkemidler, men det gir alt annet enn «marginale» effekter.

Under det forrige byrådet hadde Oslo kommune 45 prosent avvik på HMS-kortene på byggeplassene. I dag avdekker de fire prosent. Nasjonalt er det fortsatt 35 prosent. Antall søkere på yrkesfag i videregående skole har gått opp, og bidrar til å dekke et enormt nasjonalt behov for fagarbeidere.

Liknende, om enn ikke like omfattende, krav er innført i omlag 170 kommuner. En del av disse tiltakene monner ikke på samme måte som Oslomodellen, men at så mange kommuner ønsker strengere krav i sine innkjøp, kan tyde på at behovet er stort.

La meg også legge til: fagforeningsfradrag og Oslomodellen er bare to av mange relevante tiltak i denne debatten, som venstresiden er for og høyresiden er mot. Fjerning av den generelle adgangen til midlertidige ansettelser er et eksempel, allmenngjøring av tariffavtaler et annet. I tillegg er det store forskjeller mellom høyre- og venstresiden når det kommer til viljen og evnen til omfordeling og utbygging av velferdsstaten.

Som min kollega Sigrid Hagerup Melhuus har skrevet bra om tidligere: Ved å ikke se sammenhengen mellom arbeidsliv, velferdsstat og omfordeling, og motstand mot EØS, risikerer vi å undergrave den brede norske oppslutningen til internasjonal handel og åpenhet.

Det er riktig at både SV og Rødt er imot EØS-avtalen. Det er et helt legitimt standpunkt.

Ulserød og Grindheim er også opptatt av hvilke partier som har programfestet EØS-avtalen, og mener det er partiene på høyresiden som er de mest prinsippfaste forsvarerne av avtalen. Det er en noe tynn politisk analyse. For det første er det mange ledende Frp-politikere som har tatt til orde for å reforhandle avtalen (bl.a. Sylvi Listhaug, som sannsynligvis er den neste lederen i partiet).

For det andre er Høyre ikke først og fremst et EØS-parti, men det partiet i Norge som er mest for norsk EU-medlemskap. Her er de som kjent i utakt med flertallet. Arbeiderpartiet er vel det partiet som har størst eierskap til EØS-avtalen. Den ble forhandlet frem av Gro Harlem Brundtland, med Jonas Gahr Støre som sidemann.

Det var et kompromiss som både de som var nei og ja til EU kunne samles om i store deler av arbeiderbevegelsen. Derfor er det ikke rart at det er det partiet som er ledende i arbeidet med å forsvare avtalen.

Det hjelper fint lite å være tilhenger av EØS dersom man ikke jobber for at avtalen også skal være bra for folk i landet.

Det er riktig at både SV og Rødt er imot EØS-avtalen. Det er et helt legitimt standpunkt. Det samme er det definitivt største sentrumspartiet, som er Senterpartiet. Det gjør det ikke til et mindre interessant politisk poeng at disse tre partiene mange steder bidrar til arbeidslivsvennlig politikk som demmer opp mot avtalens mulige negative konsekvenser. SV, Rødt og Sp gjør faktisk mer for at det skal være ok å være vanlig arbeidstager i Norge med EØS-avtalen enn hva høyresiden gjør.

Det hjelper fint lite å være tilhenger av EØS dersom man ikke jobber for at avtalen også skal være bra for folk i landet.