Hvis alt kan selges, hva er det da som fortsatt tilhører fellesskapet?
«Slik fant vi stedet. Vi svømte inn til øya, gikk barbeint til toppen og ble fullstendig betatt.»
Slik beskrev Ivanka Trump sitt første møte med den albanske øya Sazan. Det høres ut som et eventyr: en yacht i Middelhavet, et bad i krystallklart vann og en skjult øy som bare ventet på å bli oppdaget.
Det er nettopp denne fortellingen mange reagerer på.
Men for albanere er Sazan verken skjult eller nyoppdaget. Øya er en del av landets historie, identitet og kollektive hukommelse.
Jeg tror nordmenn intuitivt forstår denne følelsen. Vi vet hva natur betyr for identitet. Vi vet hvorfor fjorder, fjell og kystlinjer får hjertet til å slå litt raskere. Da Donald Trump lanserte ideen om å kjøpe Grønland, skapte det sterke reaksjoner i Norden. Mange reagerte ikke bare på forslaget i seg selv, men på tanken om at unike områder kan behandles som objekter i en forhandling.
Noe av den samme følelsen ligger bak reaksjonene som nå vokser fram i Albania.
Sazan ligger der Adriaterhavet møter Det joniske hav, utenfor byen Vlora, bare 75 kilometer fra Italias «hæl». For mange albanere representerer øya langt mer enn et attraktivt turistmål. Den har vært militærbase, strategisk utpost og en del av landets historie gjennom generasjoner.
Likevel omtales prosjektet til tider som om Ivanka Trump og Jared Kushner har funnet et tomt sted på kartet og bestemt seg for å gi det en fremtid.
Det er nettopp denne fortellingen mange reagerer på.
Når folket sier stopp
De siste ukene har det vært omfattende protester i Albania knyttet til de planlagte investeringene på Sazan og langs kystområdene rundt Vlora. Protestene handler ikke nødvendigvis om motstand mot utvikling, investeringer eller turisme.
Mange protesterer fordi de ønsker utvikling på demokratiske og europeiske vilkår, med åpenhet rundt beslutningene og respekt for natur- og kulturverdier.
Også i Norge har albanere samlet seg foran Stortinget for å vise støtte til protestene. Det som startet blant unge, studenter og miljøengasjerte, har utviklet seg til en bredere debatt om hvilken retning landet skal ta.
De handler om hva slags land Albania skal være.
Det gjør inntrykk på meg. Det minner meg om min egen tid under kommunismens fall i hjembyen Shkodër. Også den gangen var det studenter som gikk foran og utfordret et system mange opplevde som lukket og utilgjengelig. De bidro til å velte et regime som hadde styrt landet i nærmere fem tiår.
Fremgang med en pris
Albania har gjort enorme fremskritt siden den gang. I løpet av de siste tiårene har landet blitt en av Europas raskest voksende turistdestinasjoner. Millioner av mennesker besøker nå landet hvert år, tiltrukket av naturen, kulturen og den lange kystlinjen.
Men utviklingen har også hatt en pris.
Mange unge og familier har forlatt landet på jakt etter utdanning, arbeid og bedre fremtidsutsikter. Jeg er selv en av dem.
Derfor synes jeg det er beundringsverdig at så mange unge mennesker i dag velger å bli værende og engasjere seg. De krever fungerende institusjoner, reelle demokratiske prosesser og en fremtid de kan tro på.
Hvem eier fremtiden?
I flere tiår har Albania sett mot Europa. Støtten til EU-medlemskap er høy, og europeisk integrasjon har lenge vært et nasjonalt mål.
Samtidig opplever mange at viktige beslutninger fortsatt tas uten tilstrekkelig innsyn og offentlig debatt.
For mange handler protestene derfor om mer enn én investering. De handler om hva slags land Albania skal være.
De handler om hvem som skal ha tilgang til naturressursene, hvem som skal ta beslutningene, og hvem som skal høste gevinstene av utviklingen.
Albania er et lite land i Europa, men ikke et lite land i betydning.
Den yngre generasjonen ønsker å bli værende i landet. De ønsker at barna deres skal kunne svømme i de samme buktene, gå langs de samme strendene og kjenne det samme landskapet som generasjonene før dem.
De ønsker utvikling, men ikke på bekostning av det som gjør Albania unikt.
Turister reiser ikke til Albania for å oppleve en kopi av Dubai eller Cancun. De kommer fordi landet fortsatt oppleves som ekte, åpent og tilgjengelig. Mange av de vakreste områdene er fortsatt fellesskapets områder.
Det er nettopp denne kvaliteten som mange frykter kan gå tapt.
Når en av verdens mest kjente politiske familier får tilgang til noen av landets mest spektakulære naturområder, er det rimelig å spørre om prosessen har vært tilstrekkelig åpen. Hvilke vurderinger er gjort? Hvilke konsekvenser er utredet? Og hvordan er lokalbefolkningen blitt involvert?
Det burde være naturlige spørsmål i et demokratisk samfunn.
Et større spørsmål
Albania er et lite land i Europa, men ikke et lite land i betydning.
Men de angår også resten av Europa.
Både Norge og Albania har historiske erfaringer med at viktige beslutninger i lange perioder ble tatt utenfor egne grenser. Nettopp derfor står spørsmål om suverenitet, selvbestemmelse og kontroll over naturressurser sterkt i begge land.
Sazan er kjent for sitt unike økosystem, sitt rike dyreliv og sin særegne natur. Men debatten handler til syvende og sist om noe større enn naturvern alene.
Den handler om forholdet mellom økonomisk makt og demokratisk kontroll.
Hvis alt kan selges, hva er det da som fortsatt tilhører fellesskapet?
Og hvis et lite land opplever at beslutninger om dets mest verdifulle områder tas uten bred offentlig forankring, hvem er det da som bestemmer over fremtiden?
Det er spørsmål som angår Albania.
Men de angår også resten av Europa.
Kommentarer