Kan håpet gjøre comeback?

La oss snakke om håp.

Og det selv om ordet i seg selv kan føre til antydninger om at man som politiker er håpløst naiv.

Likevel mener jeg det er på tide å spørre seg: Hva skjedde egentlig med håpet?

Jeg ser lys i enden av tunnelen og land i horisonten. Dette finner jeg, kanskje noe overraskende, i populærkulturen.

En ny studie med 200 000 deltakere fra hele verden, viser at unge voksne er mindre fornøyde med livet enn tidligere. Mens ungdomstiden før var den tiden i livet hvor vi mennesker var på vårt mest lykkelige, har dette nå snudd.

Men hvorfor?

Studien gir ikke et entydig svar, men det er nærliggende å tenke på ting som økonomiske bekymringer, press i arbeidslivet, sosiale medier, og følelsen av at ting faller fra hverandre i verden.

Vil jeg kunne kjøpe meg en leilighet? Vil jeg finne meg en kjæreste? Vil jeg kunne bli så suksessfull som de jeg ser på Tiktok? Vil vi unngå tredje verdenskrig? Vil vi greie å bekjempe klimaendringene?

Om man kan svare ja på slike spørsmål, er det ikke noe problem. Men mye tyder på at mange unge føler at de ikke kan svare ja. Da blir det et problem.

Håpet er troen på at det kan bli bedre i morgen enn det er i dag. Når mange unge ikke føler at de vil få det bedre i morgen, har vi fått en generasjon preget av håpløshet.

Men er alt mørkt?

Selv ikke Lex Luthor, Supermanns erkefiende, er helt tapt. Det kan jo hende at Lex vender om og blir et bedre menneske i morgen?

Jeg ser lys i enden av tunnelen og land i horisonten. Dette finner jeg, kanskje noe overraskende, i populærkulturen.

Filmene og seriene vi ser, bøkene vi leser og musikken vi hører, speiler tiden vi lever i. Og de siste årene, har dette speilet vært rimelig mørkt og dystert.

Ta for eksempel en serie som Squid Game, som i bunn og grunn handler om mennesker fanget i knusende håpløshet.

Eller serier som Silo, Last Of Us og Fallout, hvor verden allerede er gått under.

Når selv underholdningen vår hamrer inn hvor fæl og håpløs verden er, er det ikke så rart at man kan begynne å se mørkt på tilværelsen.

Men i sommer kommer det noen filmer som gjør at jeg øyner håp for at denne trenden kan snu.

Først og fremst blant disse er Superman.

Helt siden helten med den røde og gule S’en på brystet først dukket opp på 30-tallet, har Supermann vært et symbol på håp. Gjennom karakterens historie på kinoskjermen, og ikke minst i Richard Donners film fra 1978, har dette vært en rød tråd. Supermann er tvers gjennom god, med en urokkelig tro på menneskeheten og alles iboende evne til å gjøre godt.

Selv ikke Lex Luthor, Supermanns erkefiende, er helt tapt. Det kan jo hende at Lex vender om og blir et bedre menneske i morgen?

Igjen er Supermann en superhelt som tror på det gode i mennesket og som skal gi håp.

I 2013 kom imidlertid regissør Zack Snyder med sin versjon av Supermann i filmen Man Of Steel. Denne sparket i gang et tiår med en ganske annen Supermann på den store skjermen.

Borte var Supermann som symbol på håp. I stedet var Supermann nå noe fremmed og annerledes. Ikke en som gir menneskene håp, men en supermakt som fører til redsel og som legger byer i ruin. Dette var en mørk, dyster og plaget versjon av karakteren.

Man Of Steel speiler en tid med mindre tro på håp, og med økende kynisme og fortvilelse. Etter at Obama i 2008 hadde gått til valg på forandring og håp, var mange i 2013 i ferd med å miste troen på både håpet og forandringen.

Og med krig, pandemi, ytre høyre, naturkatastrofer og økende kostnader siden da, er det ikke vrient å forstå at mange har gitt opp håpet. Men kan noe være i ferd med å snu?

I sommer er det klart for nok en versjon av Supermann, når regissør James Gunn nå kommer med sin Superman.

Denne gangen får vi en lysere versjon, med en Superman som er tilbake ved røttene. Gunn har gjort karakteren lysere til sinns (og selv filmens fargepalett er lysere!). Historiens kjerne er at det å være god, snill og empatisk er verdifullt, kanskje det mest verdifulle, også når det er vanskelig.

For om man ser forbi nyhetsbildet, har vi mye som kan gi håp og optimisme.

Igjen er Supermann en superhelt som tror på det gode i mennesket og som skal gi håp.

Når populærkulturen er et speil, hva kan dette da si om samtiden?

Selv mener Gunn at filmen kommer på et tidspunkt hvor folk har mistet troen på andres godhet, og at det akkurat nå derfor er ekstra behov for en fortelling om en person som bare er god og vil godt.

Jeg tror han har rett. I en verden som føles uoversiktlig og usikker, er det mange politikere som spiller på frykt og angst, men det holder ikke i lengden. Vi trenger heller ledere som inspirerer, som viser empati og som minner oss om potensialet for godhet som ligger i alle mennesker.

Kanskje er vi ikke så mange som føler det slik, men at filmindustrien ser noe av det samme, er oppløftende. Hollywood er tross alt en radar, og nå plukker kanskje radaren opp et ønske hos folk om mer håp og mer tro på mennesker.

Én film er selvfølgelig ikke et skifte alene, men senere i sommer kommer også Marvel sin Fantastic Four: First Steps. Også den en vesentlig lysere og mer håpefull versjon enn forgjengeren.

Siden jeg er i det håpefulle hjørnet, satser jeg på at dette kan være starten på et vendepunkt. Ikke bare i populærkulturen, men i samfunnet.

La dette bli sommeren hvor håpet gjør comeback!

For om man ser forbi nyhetsbildet, har vi mye som kan gi håp og optimisme.

De siste 25 årene er andelen barn som utfører barnearbeid halvert, på kun to år har én million mennesker kommet seg ut av slummene i Kenya, og på tross av Trump har sol- og vindkraft gått forbi kull i USA.

Og når man ser seg rundt, finner man superhelter overalt. Det er mennesker som hjelper uten tanke på seg selv. Som bidrar i lokalsamfunnet eller i de internasjonale krisene.

Selv kjenner jeg en helt som bor i Vadsø. Med telefon og internett som sine våpen, og en enorm empati som sin superkraft, hjelper han palestinere på Gaza.

Det er som Supermann selv sier: «Det er en superhelt i oss alle. Vi trenger bare motet til å ta på oss kappen.»

Altså er det mange grunner til å fortsatt tro at i morgen kan bli bedre enn i dag, og med litt hjelp fra Hollywood kan vi kanskje tørre å igjen hente frem håpet.

La dette bli sommeren hvor håpet gjør comeback!