Kanonkatastrofe

I kjølvannet av forslaget til Høyres programkomite om å lage en norsk kulturkanon, ruller diskusjonen på litt ulike og høyst personlige premisser. Nå kan vi få skryte litt av hvilke bøker og musikk vi kjenner til, og få muligheten til å prakke våre preferanser på den øvrige populasjonen.

Hva vil en sånn kanon bety for mitt virke som lærer?

Mange av dem som er aktive i debatten viser dessverre lite innsikt i hvor problematisk det vil bli om denne kanonen skal ha en styrende funksjon for fagarbeidet i skolen. Det er ikke sånn at vi har for lite å gjøre, at vi ikke vet hva vi skal gjøre, eller at vi er handlingslammede ignoranter på våre respektive fagfelt.

Å få en sånn liste over foretrukne kulturelle produkter å eksponere elevene for, vil være en katastrofe for meg som norsklærer. Det vil innebære en overstyring av et yrke som allerede er overstyrt, og vil i svært få tilfeller styrke enkeltlærerens undervisning. Det vil kun være tilfelle der vi har en lærer uten fagkunnskaper og egne tanker og som ikke evner å omsette kompetansemål til konkret praksis.

Jeg har ennå ikke møtt en sånn. Om Høyre i fullt alvor mener at vi trenger en kulturell kanon for å gi god undervisning, er det egentlig bare nok en bekreftelse på at vi ikke er de «drømmelærerne» de ønsker seg.

Vi må se litt tilbake i nær skolehistorie for å se det lettere absurde som et sånt kanonforslag kan innebære.

Hva vil en sånn kanon bety for mitt virke som lærer, og hva vil det bety for eleven? En kulturkanon er ikke en nøytral forslagsliste, men har en sterk normativ og styrende side.

Å finne kriterier for en slags nasjonal kulturell smaksans og et felles verdigrunnlag å orientere seg i dette mangfoldet på, vil ende opp med å bli en politisk maktkamp uten reell faglig fundamentering. En etablert kanon vil garantert bli en viktig del i styringen av faginnholdet, særlig i norskfaget.

Vi må se litt tilbake i nær skolehistorie for å se det lettere absurde som et sånt kanonforslag kan innebære. Frem til gjeldende læreplan Kunnskapsløftet(K06) hadde vi en pensumlæreplan som var dypt forankret i kulturell kanon og en sterk nasjonal identitet. Da Gudmund Hernes etter sigende skrev Generell del av læreplanen sittende alene på hytta, var det nok med Nordahl Rolfsens og hans lesebok som lettere eterisk bilde svevende på tømmerveggen. En klok norsk mann med skjegg i en tømmerkoie som koser seg med kulturskatten i hildringstimen. Bedre blir det ikke.

Denne Generelle delen har tross alt mange gode sider. Den har et komplekst menneskesyn og et bredt kunnskapssyn, til tross for at den er mettet med tanker om nasjonsbygging og kulturelt/politisk fellesskap. Den er godt etablert og likt av lærerne, blant annet fordi den har en nasjonal forankring og appellerer til tanker om «norskhet» og nostalgi. Den har en danningskomponent som mange savner i det kompetanse- og utdanningsjaget vi har i dag.

Med K06 ble det gjort et oppgjør med både denne nasjonsbyggingsmentaliteten og pensumtenkingen som vi hadde i læreplanene før K06, det var tverrpolitisk enighet om at en ville endre fokuset fra å dyrke en tungt nostalgisk læreplan med fokus på et «nødvendig» kunnskapsreservoar, til en mer individorientert kompetanselæreplan. K06 markerte en løsrivelse fra tanken om at dannelse skulle knyttes til nasjonal selvforståelse, og vi har med økende orientering mot generiske kompetanser på tvers av landegrenser fått en selvforståelse knyttet til globalisering og «verdensborgerskap».

Kampen om lærernes autonomi har vært knallhard.

En kongstanke i etableringen av K06 var at læreren selv skulle velge fagstoff, og ta didaktiske valg ut fra hva som var best egnet til å oppnå kompetansemålene. Læreren er den som kjenner elevene best, og er den som har den faglige og pedagogiske kompetansen til å velge relevant fagstoff. Det ble derfor sett på som en hemsko om valg av lærestoff var et statisk reservoar av kulturelle relikvier, i form av lange litteraturhistoriske lister og epokeinndelinger.

«Forestillingen om at staten kan skape et likeverdig skoletilbud gjennom detaljregulering og ­styring, erstattes med tillit til at den enkelte lærer, skoleleder og skoleeier selv har de beste forutsetningene for å vite hvordan god læring kan skapes og gjennomføres, innenfor rammen av nasjonale mål» (St.meld. nr. 30 (2003–2004), 25)

Vi har hatt Kunnskapsløftet i ti år, og mange vil si at vi har hatt ti år med målstyring. Det gikk nok ikke helt som arkitektene og idealistene bak planverket hadde tenkt seg. I realiteten har vi i «alle år», også før K06 hatt målstyring, men målene har endret seg, og dermed arbeidsmåtene.

Vi har fått en kultur og en struktur som har byttet ut store formål knyttet til nasjonens særtrekk med målbare mål for individet. Kunnskapsløftet viste seg å innebære en utbytting av en sentralstyrt «hernesiansk» målstyring med en annen, «kompetansemålsk». Det løftet som ble avgitt i Stortingsmelding nr. 30 ble aldri innfridd. Mange lærere føler seg mer ufri og kontrollerte nå enn før K06 ble innført.

Selv har jeg ikke bare en kanon. Jeg har mange.

Kampen om lærernes autonomi har vært knallhard. Etter en opprivende streik i 2014, der lærernes makt over egen arbeidstid var i sentrum for konflikten, har vi heldigvis hatt mange positive hendelser. En situasjon som der og da splittet lærerne, viste seg å være en vekker for mange. I 2016 kom rapporten til Ludvigsen-utvalget og rapporten om lærerrollen, og i høst ble det vedtatt en ny stortingsmelding for skole. I denne meldingen erkjennes det samme som i den forrige stortingsmeldingen: Lærerne har for lite tillit.

«Stortinget ber regjeringen sikre at det er lærernes ansvar og faglige skjønn som skal avgjøre hvilke metoder og virkemidler som skal tas i bruk i undervisningen for å nå kompetansemål og oppfylle skolens generelle samfunnsmandat.» (Vedtak 9, Meld. St. 28 (2015-2016))

Det vil si at først blir det i forkant av K06 signalisert at lærerne har for lite tillit, mens det nå blir signalisert at vi innenfor K06 har for lite tillit. Det å ta vekk kanon og innføre kompetansemål har altså ikke styrket lærernes profesjonelle handlingsrom.

I denne situasjonen er det at Torbjørn Røe Isaksen i kraft av å lede Høyres programkomité vil gjeninnføre kanon. Hvem kunne ane at det skjuler seg en hemmelig Hernes-beundrer i ham?

Å diskutere innholdet i kanon er en avsporing, vi må først og fremst se hvordan en kanon vil kunne la seg tilpasse gjeldende læringsregime. I virkeligheten vil innføringen av en kanon bety at vi legger et lag med styring opp på et eksisterende lag med styring. Det å være lærer og være underlagt både kompetansemål og en fagkanon, er pasifiserende og lammende for alt som har med faglig integritet, kreativitet og skjønn å gjøre. Verdens mest interessante yrke vil bli verdens mest kjedelige.

Vet egentlig Høyre hva de vil?

Det å analysere og fortolke kompetansemål som du så finner metoder og konkret pensum for rettet mot og i samråd med elevene, er den eneste veien vi kan gå fra der vi er i dag. Målstyringen må nedjusteres, og kravene til å spalte opp kompetansemål ned til en fantasillion læringsmål, må vi gravlegge. Stortinget vedtak om å forenkle læreplanen må ikke kompenseres for av kommunene med å tilføre flere lammende kontrollprosedyrer. Den fagsterke og selvstendige lærer i en krets av likesinnede, profesjonsfellesskapet selv, skal ha definisjonsmakten fra planverk til utført undervisning.

Selv har jeg ikke bare en kanon. Jeg har mange. Jeg kan orientere meg i disse og prøve meg frem kreativt for å se hva som skaper gjenklang, entusiasme og faglig utvikling hos eleven. Mine kolleger har sine erfaringer, og i erfaringsutveksling og fagsamtale utvikler vi den lokale kanon som skal til for å lage relevant og god undervisning. Vår egen litterære arv vil alltid stå i sentrum, men vi skal ha frihet til å gå inn i verdenslitteraturen og se på både hva som skiller oss og hva som ener oss.

Vi kan ikke ha en «nordahlrolfsensk» tilnærming, der vi polerer kulturarven og dyrker majoritetskulturen sine kronjuveler. Vi må for eksempel alltid ha muligheten til å gå inn i postkolonial litteratur for å pirke litt i kulturell selvgodhet. Den er stor nok som den er.

Dette er dobbelkommunikasjon når en trekker en kanon opp av hatten på denne måten.

Debatten om innholdet i kanon er ok, så lenge det i all ufarlighet forblir en selskapslek for de hvite dannede som får anledning til å skryte av hvilken litteratur de kjenner til. Som en forpliktende og styrende norm for norskundervisning, er det helt ut. Det blir ikke aktuelt at jeg får en liste med litteratur å forholde meg til som mer enn noe annet vil bidra til å opprettholde skillet mellom «oss» og «dem».

Vet egentlig Høyre hva de vil? Nå nyskrives Generell del av læreplanen på ordre fra kunnskapsministeren, som er fundamentert på kanon og det nasjonale, samtidig som K06 som praksis stadig frikoples fra det nasjonale og går i ett med OECD sin kompetansetenking og PISA sine ferdighetsmålinger. Dette er dobbelkommunikasjon når en trekker en kanon opp av hatten på denne måten. En kanon som vil føre til doblet målstyring. Harskt fett på gammal ister.

Blir min faglige frihet tatt fra meg med et blylokk av styring lagt på toppen av den styringen vi allerede har, har jeg bare en ting å si: Farvel læreryrke.