Da katastrofen kom sviktet markedet

Koronapandemien har de siste dagene sendt det norske samfunnet ut i full krisestemning. Det samme har også skjedd i de fleste land hvor viruset har slått til. Selv om løsningene har variert fra land til land, så har fellestrekket i mange europeiske land vært ganske likt: myndigheter og befolkningen er dårlig forberedt på det som burde ha vært blant de mer forutsigbare krisescenariene.

 

Fra enighet til politiske utfordringer

Den første uken etter at regjeringen slo full alarm har Norge vært preget av forståelse over partigrensene og på tvers av gamle ideologiske skillelinjer. Det er gledelig og nødvendig i en tid der mye skal gjøres for første, og der det er lenge siden det har vært øvd på beredskap i krisesituasjoner som omfatter hele det norske samfunnet.

Etter at regjeringen onsdag presenterte sitt forslag til ny kriselov, har imidlertid uenighetene for alvor begynt å piple til overflaten. Erna Solbergs forslag til kriselov var mildt sagt omfattende og kontroversielt. Igjen viste opposisjonspartiene lederskap. Dette kom senest fram i helgen hvor det var Stortinget som skrev om kriseloven, også kaldt koronaloven, med bifall fra alle partier.

 

Lærdom for neste krise

Samtidig er det ikke til å legge skjul på at vi i den pågående katastrofen kan se begrensningene ved vår måte å organisere velferdsstaten og økonomien på. Nå betaler vi prisen for mange år med New Public Management og en kullsviertro på markedsøkonomiske løsninger.

Nå betaler vi prisen for mange år med kullsviertro på markedsøkonomiske løsninger.

Helsevesenet vårt er for eksempel organisert i en rekke store og mellomstore «bedrifter» eller helseforetak som delvis skal samarbeide – og delvis konkurrere med hverandre om bevilgende myndigheters gunst. At ingen ser ut til å ha et totalansvar for langtidsplanlegging i helsevesenet merker vi nå. Hvor lang tid er det ikke siden noen har øvd på en landsomfattende beredskapssituasjon?

Det samme kan vi se i alt fra luftfarten og ned til det lokale NAV-kontoret. Her knaker det i mange av samfunnets bærebjelker, etter lang tid med fragmentering, privatisering og ansvarspulverisering. På område etter område fantes det ikke en aktuell eller nøye gjennomtenkt plan for hva som skulle skje i en større krise.

På område etter område fantes det ikke en aktuell eller nøye gjennomtenkt plan for hva som skulle skje i en større krise.

Nå er det de planlagte fellesskapsløsningene som kan og bør velges, ikke mer marked og mindre stat. Den usvikelige troen på markedet, en tro som har preget vårt samfunn i over tretti år, gir oss ikke de redskapene vi trenger når det for alvor røyner på.

Nå ser vi hvor problematisk det er å plassere ansvaret for normal samfunnsdrift i privat sektor, i alt fra bank og finans til energi og matvaresikkerhet. Når katastrofen kommer, må staten punge ut. Alternativet er at samfunnet slutter å fungere.

 

Still krav til næringslivet – det er mange gode eksempler

Så langt har de store pengene blitt satt av til ulike redningsaksjoner for næringslivet. Her har både regjeringen og Stortinget vært svært rundhåndet i sin utdeling av alt fra lånegarantier til utsatt innbetaling av skatter og avgifter.

Har samfunnet gjort seg avhengig av tjenestene til en privat bedrift som ikke kan klare seg uten hjelp, da bør denne virksomheten bli nasjonalisert.

Om samfunnet har gjort seg avhengig av tjenestene til en privat bedrift som ikke kan klare seg uten hjelp, da bør denne virksomheten bli nasjonalisert. Statlig krisehjelp til næringslivet kan ikke være en gave, men et lån som skal tilbakebetales, om nødvendig i form av bedriftenes egne aksjer.

Det var det vi gjorde før. For snart tretti år siden ble banknæringen, som i flere år hadde vært preget av en kortsiktig kasinokapitalisme, reddet av staten. Den gang ble redningsaksjonen organisert slik at staten overtok eierskapet i de største forretningsbankene. Nå må vi gjøre noe som ligner.

Obama gikk i 2009 gikk inn med 50 milliarder dollar for å redde bilprodusenten General Motors. Staten overtok aksjemajoriteten.

Dette ble også gjort i sosialismens fyrtårn USA under Obama, som i 2009 gikk inn med 50 milliarder dollar for å redde bilprodusenten General Motors. Den amerikanske staten overtok aksjemajoriteten og stod for en påfølgende reorganisering. Som en del av oppryddingen ble 1,2 millioner arbeidsplasser reddet, hundre tusen nye skapt. Staten sikret seg 35 milliarder i skatteinntekter, mens toppledelsen mistet de fete bonusene sine.

 

Alltid mørkest før daggry

Det aller minste vi må kreve er at finansmyndighetene sørger for at statlige krisepenger ikke går til å berike den allerede velbemidlede bedriftseierklassen. Stans i utbetalinger av utbytte og kutt i uanstendige lederlønninger må være en absolutt betingelse for å motta statlig krisehjelp.

I Italia, landet som er verst rammet av koronaepidemien, tar staten nå over flyselskapet Alitalia.

I flere land setter man nå de ideologiske kjepphestene i skapet. I Italia, landet som er verst rammet av koronaepidemien, tar staten nå over flyselskapet Alitalia. I Frankrike vil staten gå inn med milliarder til de største bedriftene, og om nødvendig overta eierskapet helt. At dette i flere tilfeller dreier seg om renasjonalisering av tidligere statseide bedrifter er en skjebnens ironi. Nå står vi ved et veiskille – om vi ikke er våkne, kan samfunnets grunnstruktur snart være eid av postkasser på Caymanøyene og kinesiske stråselskaper.

Før neste større krise inntreffer, må vi erkjenne at en god del må gjøres annerledes.

Det er i krisetider at sosialdemokratisk helhetstenkning og samfunnsplanlegging kan komme til heder og verdighet igjen. Staten må tilbake på banen, og støtte aktivt opp om samfunnsbygging, økonomisk beredskap og nyskapende virksomheter. Før neste større krise inntreffer, må vi erkjenne at en god del må gjøres annerledes og bedre enn i dag. Når den neste katastrofen kommer bør vi være forberedt. Det var vi ikke i 2020.