Klassejustis på norsk

Det er ikke arbeiderklassen som har dominert klassekamparenaen de siste 40 årene, men tvert imot de aller rikeste.

Dette gjelder både enkeltpersoner og selskaper. Deres klassekamp har vært særdeles vellykket. I tillegg til svimlende, ofte bortgjemte formuer, har de i realiteten oppnådd straffefrihet. Gjennom hemmelighold, kompliserte selskapsstrukturer og ubegrensa ressurser til sine profesjonelle hjelpere, kan de trenere og trøtte ut de aller fleste – også stater.

Denne teksten handler om alle dem som ikke har intensjon om å innordne seg gjeldende lovverk, og som prioriterer kortsiktig profitt framfor samfunnsansvar. Det blir stadig flere av dem, dessverre, og vi har en regjering som uke for uke mister troverdigheten i bekjempelsen av økonomisk motiverte lovbrudd.

Denne selvtilfredse holdningen er egentlig lett å få øye på.

Eksempelvis er Økokrim forsøkt vingeklippet, arbeidsmiljøloven er kraftig svekket, domstolene melder om krise og forbrukslånbankene fortsetter sin ville uansvarlige ferd helt uforstyrret.

Mannen bak begrepet hvitsnipp-kriminalitet, Edwin H. Sutherland, påviste allerede i 1940 at et flertall av de selskapene han undersøkte, faktisk kunne betegnes som vanekriminelle. Seksti prosent av dem hadde i gjennomsnitt fire eller flere dommer mot seg.

Siden da har antall selskaper eksplodert, og internasjonal forskning på foretakskriminalitet og giftige foretakskulturer, er blitt ganske omfangsrik. I sin gjennomgang av svindelskandalene knyttet til Volkswagen, British Petroleum og storbanken Wells Fargo, introduserer kriminologene B.van Rooij og A. Fine begrepet selvtilfredshetskultur. Det siktes til arrogansen og treneringen disse selskapene utviste i møtet med etterforskningene og rettsprosessene som fulgte.

Denne selvtilfredse holdningen er egentlig lett å få øye på. Du ser det ved å rette oppmerksomheten mot hvem det er som anker helt enkle forvaltningsvedtak, gjerne fra skatteklagenemda, helt til Høyesterett. Du ser det ved å rette søkelyset på de hemmelige rettsforlikene, gjort for å unngå svekket og ødelagt omdømme.

Vedkommende var ute av varetekt like fort som han kom inn.

Du ser det når store selskaper møter myndighetene med et par snes av skarpskodde advokater. Du aner det når noen unndrar seg innsyn og forfekter hemmelighold i saker av samfunnsmessig betydning. Det blir tydelig når noen bedyrer at de holder seg innenfor lovens rammer, samtidig som de dytter, river og sliter i lovverkets ytterkant. Det mest påtakelige er at kriminalitetsbegrepet sjelden brukes når foretak og den økonomiske eliten bryter loven.

Da benyttes gjerne betegnelser som «å neglisjere loven», «å drive litt på siden» og «å drive konkurransevridende virksomhet».

Den økonomiske eliten er i realiteten straffefri

Jeg har vært interessert i økonomisk kriminalitet siden begynnelsen av 1980-tallet. Da studerte jeg kriminologi første gang, og jobbet samtidig som fengselsbetjent i det største varetektsfengselet vårt. I løpet av de seks årene i fengselsvesenet var det bare en person som ble varetektsfengslet for grov økonomisk kriminalitet. Vedkommende var ute av varetekt like fort som han kom inn. I dag er klassejustisen enda tydeligere.

Annonse

 

Kompetansen og kapasiteten hos tilsyn, kontrolletater og politi er svak i saker som dreier seg om de ulike formene for økonomisk kriminalitet. Få saker blir anmeldt og etterforsket, enda færre når rettsapparatet. Av de sakene som faktisk anmeldes, blir mer enn halvparten henlagt. Dermed blir kriminalstatistikkene feil, og inntrykket av at denne kriminaliteten er ubetydelig kan feste seg ytterligere.

En slik situasjon hadde selvsagt resultert i ramaskrik – spesielt hos de nåværende regjeringspartiene.

For tradisjonell kriminalitet er realitetene en helt annen. Men dersom det var likhet for loven, ville situasjonen vært omtrent slik:

• Tyvene eller narkolangerne som blir oppdaget, som er smarte nok til å si at de ikke var klar over at de har brutt loven, får oftest veiledning i stedet for straff.
• Dersom de fortsetter sin kriminelle løpebane og blir oppdaget gjentatte ganger, har de tilgang til store økonomiske ressurser som de kan bruke på bistand i rettsapparatet. De kan trøtte ut hvert enkelt rettnivå i årevis.
• Begrensa ressurser hos kontroll- og påtalemyndighetene gjør at de ikke har kapasitet til disse lange rettsprosessene, og de får pålegg om å være forsiktig med antall saker de går videre med. De velger de enkleste sakene, noe som medfører at de kriminelle kan fortsette sin virksomhet rimelig uforstyrret.
• På grunn av at håndhevelsen av loven nå er blitt stadig svakere, vil den kriminelle kulturen bre seg, og gatene og nabolagene blir mer utrygge for hver dag som går.

En slik situasjon hadde selvsagt resultert i ramaskrik – spesielt hos de nåværende regjeringspartiene. Men når liknende situasjon involverer økonomiske eliter og næringslivet, er altså reaksjonen heller laber.

Grad av samfunnsskade må styre lovgivning og straffenivå

I løpet av de siste 8-10 årene har Kripos og Økokrim brukt begreper som «samfunnsundergravende virksomhet» om den økonomiske kriminaliteten – og da i særdeleshet om arbeidsmarkedskriminaliteten. Dette kommer tydelig fram i årsrapporter og trusselvurderinger. Også Riksadvokaten har tatt i bruk den verbale storslegga ved flere anledninger. Problemet er at alvoret ikke omsettes til praktisk politikk. Tvert imot.

Det virksomhetene og selskapene frykter mest, er at forbrukere, arbeidstakere og oppdragsgivere skal få kunnskap om lovbruddene de begår.

Årsrapporter fra statlige tilsyn gir informasjon om økende kriminell virksomhet, enten det er bankers forbrukslånpraksis, bistand til å skjule formuer i skatteparadis, grov miljøskade eller lønnstyverier fra arbeidstakere. Men vi finner ikke igjen disse lovbruddene i straffestatistikken.

Grunnen er som oftest at det gis forvaltningsstraff i form av bøter og gebyrer – for virksomhetene er størrelsen på disse bøtene å regne for lommerusk. Noen virksomheter budsjetterer heller med utgifter til bøtestraffer i stedet for å følge loven.

Som samfunn hadde vi vært bedre tjent med at både lovgivning og straffenivå ble styrt ut fra hvilken grad av skade lovbruddene påfører samfunnet.

Åpenhet om dommer og reaksjoner

Det virksomhetene og selskapene frykter mest, er at forbrukere, arbeidstakere og oppdragsgivere skal få kunnskap om lovbruddene de begår. Derfor er det helt avgjørende at dommer og reaksjoner legges ut og blir lett synlige på hjemmesidene til alle statlige tilsyn.

Den beste avskrekkende effekten er at virksomhetene risikerer tap av omdømme.

Her må selskapet/virksomhetens navn stå oppført, hvilket lovbrudd det dreier seg om og hvilken straff som er gitt. Dette er tiltak som er foreslått både i LOs strategi mot arbeidsmarkedskriminalitet og Arbeiderpartiets nylig vedtatte arbeidslivsdokument.

Den beste avskrekkende effekten er at virksomhetene risikerer tap av omdømme. Dessuten bør forbrukere, arbeidstakere og oppdragsgivere ha både rett og mulighet til å velge etiske og lovlydige leverandører – altså foreta kvalifiserte og informerte valg i en tid hvor «valgfrihet» står høyt på agendaen.

Dagens selskapslovgivning er ikke bærekraftig

Virksomheter – eller juridiske personer, som det heter – har et sterkt begrenset ansvar. I driften og organiseringen av selskapene legges det stor vekt på å begrense ethvert personlig (fysisk person) ansvar så langt det er mulig. Dette ble eksempelvis svært tydelig når alle Wall Street-skandalene ble rullet opp.

På denne måten blir det vanskelig for påtalemyndigheter å bevise ansvar og skyld for de lovbruddene som begås. Dersom resultatet av en etterforskning blir en eller annen form for straff, dreier det seg gjerne om en foretaksstraff som i de fleste tilfeller er svært økonomisk overkommelig for foretaket.

De som har en blind tillit til næringsliv, bank- og finanseliter, vil få et kraftig tillitssjokk.

Hverken mennesker, miljø eller samfunn er tjent med at lovene muliggjør en personlig ansvarsfraskrivelse. En akselererende forbruksspiral, miljø- og klimaskader og ensidig fokus på kortsiktig profitt, er ikke forenlig med frihet fra personlig ansvar og skyld.

Styrene, aksjonærene og den daglige ledelsen må ta et større ansvar for de lovbruddene virksomheten begår. Velger vi å ikke gjøre noe med dagens selskapslovgivning, kan vi også legge bort ambisjonene om å bekjempe ulikhet, klimakrise, miljøskader og utnyttelsen av arbeidstakere verden over.

Tillitssjokk

Det er særlig to bøker jeg vil anbefale til alle som vil lære mer om hvordan kriminelle økonomiske eliter og uansvarlige selskaper tenker og handler – og hvilken kultur som er dominerende i disse miljøene. De to politiske gravejournalistene James Bloodworth og Oliver Bullough har skrevet hver sin spennende bok, henholdsvis «Innleid og underbetalt» og «Moneyland». Begge forfatterne er nominerte til den prestisjefylte Orwellprisen i Storbritannia, og også sistnevnte bok kommer på norsk til høsten.

De som har en blind tillit til næringsliv, bank- og finanseliter, vil få et kraftig tillitssjokk. De av dere som har et mer nyansert syn på økonomisk virksomhet i vår globale tidsalder, har mye ny kunnskap å hente ved å lese disse to bøkene.