KrF har blitt fattigere på kjærlighet

Kjell Ingolf Ropstad prøver åpenbart å markere en ny kurs for KrF. I en tale til partiets landsstyre peker han ut De Grønne som en trussel mot menneskeverd og menneskerettigheter.

«Farlig tankegods» og «en total avvisning av menneskets egenverdi» – i disse ordelagene beskriver han den grønne bevegelsen, som han dessuten mener «truer det kristne menneskesynet».

Han kverner videre på dette både i Politisk kvarter og i en kronikk i VG.

Noen ville kalt det respekt for skaperverket.

Angrepet fra Ropstad har skapt stor furore, og med god grunn. Ikke bare forsøpler han samfunnsdebatten med grove, grunnløse anklager mot Miljøpartiet De Grønne og miljøbevegelsen (“mange” støtter ettbarnspolitikk, “mange” ville reddet livet til katten sin fremfor et fremmed menneske).

Han fremmer i samme slengen et solidaritetsbegrep som er gjerrig, ekskluderende og ikke spesielt nestekjærlig.

Solidaritet med dyr og natur er ingen avvisning av menneskeverdet. Hvis KrF virkelig mener det – at omsorg for planeten og andre arter er en nedvurdering av mennesket – så har de blitt fattige på kjærlighet. Å tillegge andre arter en iboende egenverdi, uavhengig av nytteverdien de måtte ha for menneskene, burde vært i kristendemokratiets ånd.

Noen ville kalt det respekt for skaperverket.

“Miljøpartiet De Grønne har som utgangspunkt at menneskene ikke står hevet over naturen, men er en del av naturen.” Denne setningen fra De Grønnes prinsipprogram trekker Ropstad frem som eksempel på hvordan vi likestiller mennesker og andre dyr.

Utover dette føler jeg ikke noe behov for å forsvare De Grønnes menneskesyn overfor KrF.

De Grønnes verdigrunnlag er naturligvis mer sekulært enn KrFs kristne grunnsyn, og det er Ropstad velkommen til å påpeke. Men å hoppe derfra til konklusjonen om at De Grønne truer menneskets egenverdi, det er en forenkling i trumpsk stil.

De Grønnes engasjement for dyrene bunner blant annet i erkjennelsen av at menneskets bevissthet skiller seg fra dyrenes. Vi er moralske aktører. Vi har valgfrihet til å la være å påføre andre vesener lidelse. Denne moralske bevisstheten som så vidt vi vet er særegen for mennesket, den gir oss også et spesielt ansvar.

Utover dette føler jeg ikke noe behov for å forsvare De Grønnes menneskesyn overfor KrF. Grønne partier over hele Europa står i frontlinjen for menneskerettigheter, likestilling, antirasisme og en anstendig flyktningepolitikk.

Selv i Polen, hvor klimadebatten er nærmest ikke-eksisterende og de demokratiske strukturene svært vaklende, er De Grønne til stede og kjemper for demokrati, antikorrupsjon og rettigheter for kvinner og homofile.

I land som Tyskland, Nederland og Østerrike har De Grønne vokst frem som den viktigste progressive motpolen til konservative og høyrepopulistiske krefter. Det samme skjedde i EU-parlamentsvalget i vår. Hva det er med den grønne bevegelsen i Europa som er så “farlig”, må Ropstad gjerne utdype.

Det er for eksempel ingen selvfølge at De Grønne skaI fortsette å forsvare kontantstøtta.

Ropstad er mannen som tok KrF inn i regjering med et høyrepopulistisk parti. At han nå retter skyts mot De Grønne, virker rett og slett skikkelig uelegant. Jeg er glad for at Une Bastholm har vært klinkende klar i de siste månedenes debatter om homoterapi og om barna i Al-Hol-leiren – to saker som vitterlig handler om menneskesyn, og hvor regjeringen og Ropstad har kommet til kort.

Framover må KrF finne ut om denne nye fronten mot De Grønne er noe de har lyst til å fortsette med. De Grønne må finne ut hvordan vi skal forholde oss til det nye KrF. Jeg vil advare sterkt mot å la vanskelige debatter om bioteknologi og familiepolitikk ligge i frykt for å skremme bort potensielle KrF-velgere.

Det er for eksempel ingen selvfølge at De Grønne skaI fortsette å forsvare kontantstøtta.

I neste partiprogram bør De Grønne vil være tydeligere verdiliberale, tydeligere kompromissløse i likestillingspolitikken, og en enda tydeligere motvekt til det KrF er i ferd med å bli.