Kultur berører alle

Kultur var ikke politikkområdet som sto mest sentralt i valgkampen høsten 2025. De grunnleggende prinsippene i norsk kulturpolitikk har solid støtte på tvers av partiene – med ett markant unntak. Når Frp nå er det største partiet på borgerlig side, er det på sin plass å minne om hva kulturpolitikk i Norge betyr, spesielt siden Frp har en helt unik kulturpolitikk i norsk sammenheng.

Det er stor enighet blant de andre parlamentariske partiene om at vi faktisk skal ha en politikk for kultur. Det anerkjennes at det skal brukes noe av skattebetalernes penger. Kulturbegrepet spenner fra idrett og frivillighet, barn og unge, til museer, hus og anlegg, media, film, musikk, litteratur og visuell kunst. Det omfatter både hverdagsaktivitet, lek og utvikling for barn og unge, og profesjonelle bransjer med tusenvis av arbeidsplasser. Kultur berører alle.

De fleste partiene er altså enige om at kulturpolitikken er nødvendig i et lite samfunn og språkområde som vårt.

En gjennomgang av partienes programmer for denne stortingsperioden, viser generell tilslutning til noen grunnleggende prinsipper. Flere begreper går igjen i de ulike programmene. Bruk av offentlige midler til kunst og kultur skal sikre mangfold. Videre er det enighet om at kunsten har egenverdi, skal være fri, for eksempel fra politisk styring, og at den skal kunne utfordre. Alle partiene legger vekt på at kunst og kultur må være desentralisert og tilgjengelig for alle. Norge skal ha virkende kunstnere som skal kunne leve av kunsten sin. Stipender og støtteordninger er det også generell oppslutning om.

De fleste partiene er altså enige om at kulturpolitikken er nødvendig i et lite samfunn og språkområde som vårt. Dette manifesterer seg i en rekke tilskuddsmidler og i prinsippet om armlengdes avstand, altså at politikken legger rammene og kulturlivet selv skaper innholdet, den kjente allegorien om dansegulvet og dansen.

Vi som gleder oss over kulturlivet er folk flest vi også.

Frp skiller seg fra dette. Ikke uventet, ser partiet særlig kunstfeltet som noe markedet, ikke politikken, skal ta seg av. For eksempel heter det i partiprogrammet 2025-2029: «Kultur for voksne utøvere og publikum bør i større grad finansieres ved publikumsbetaling og i samarbeid med næringslivet. Kultur for voksne mennesker bør i større grad kunne finansieres uten offentlig støtte, og baseres på betalingsviljen hos publikum. Det er ingen politisk oppgave å avgjøre hva som er gode kulturuttrykk for eksempel gjennom offentlig støtte, men der det offentlige bruker penger på kulturtiltak, er det viktig at pengene kommer folk flest til gode.»

Her finner vi ikke ambisjonene om egenverdi, mangfold, tilgjengelighet og desentralisering. Også prinsippene om kunstnerisk frihet, kunst som utfordrer og armlengdes avstand er forlatt, og heller ikke forstått.

Vi skiller ikke mellom høyt og lavt, bare godt og dårlig.

På grunn av norsk kulturpolitikk fikk jeg, som en alminnelig syvåring fra Landås i Bergen, komme på teater for en rimelig pris. Jeg husker fremdeles den første gangen jeg var på Den Nationale Scene. Forestillingen gjorde et voldsomt inntrykk – den høsten så jeg det samme stykket fire ganger, og satte det opp ti ganger, med etter hvert drittleie venner i alle roller. Noen år seinere fikk jeg en LP-plate med en kjent amerikansk artist. Tekstene var trykket på omslaget. Langsomt forsto jeg at disse låtene handlet om noe mer. Jeg hadde glidd inn på en ny våg.

Dette var mine første kunsterfaringer, og selv om de er særegne for meg, er de ikke unike. Dette opplever mange.

At jeg siden har sett haugevis av teaterstykker og lest hyllemetre med bøker, gjør meg ikke til noen snobb. Jeg er en av veldig mange. Vi som gleder oss over kulturlivet er folk flest vi også. Vi går på fotballkamper, festivaler og står i kassakø. Den ene dagen går vi på ballett eller hører en symfoni, en annen dag på kunstutstilling eller rockekonsert. Vi skiller ikke mellom høyt og lavt, bare godt og dårlig.

Dette er ikke kulturpolitikk. Dette er underholdningspolitikk.

Frp vil kutte drastisk i kulturbudsjettet, som i forslag til budsjett for 2026 er på ca 28,6 milliarder. Direkte støtte til profesjonell kunst er bare en veldig liten del av budsjettet. Frp vil legge ned Kulturdirektoratet og Norsk Filminstitutt. En «innsparing» på ca. 3,3 milliarder er noe alle vil merke fordi det ettertrykkelig vil redusere utvalget av norske filmer og serier, bøker, scenekunst, utstillinger og mange tilbud til barn og unge. Frp vil også at kulturinstitusjoner skal finansieres av publikum. Da vil billettprisene gjøre opplevelsene uoppnåelige for folk flest. Sammen med et begrenset repertoar, vil det bety slutten for institusjonene og slutten på nyutvikling av norsk film- og scenekunst og litteratur. Frp vil også at kulturstøtte skal nå et stort og bredest mulig publikum. Slik utfordres også prinsippet om armlengdes avstand, fordi folkemeningen skal legges til grunn for prioriteringer. Dette er ikke kulturpolitikk. Dette er underholdningspolitikk.

Enigheten om at det er nødvendig å bruke offentlige midler på kultur er basert på at vi i Norge, et lite land og språk, ønsker å ha et kulturliv som er rikere enn det som kan skapes med frivillighet og forretning alene. Vi ønsker et mangfoldig kulturliv, som når frem til alle over hele landet. Vi ønsker et kulturliv tilpasset vår egen virkelighet. Ikke fordi det som kommer utenfra er dårlig, tvert imot, men fordi vi trenger fortellingene om og av oss selv.

Dette betyr at det ikke er nødvendig å støtte all kulturaktivitet, ikke fordi noen former for aktivitet er dårlig eller uverdig, men fordi de har en popularitet og en attraksjon som opprettholder dem. Personlig har jeg vært på åtte konserter med Bruce Springsteen, og regner det for fenomenale opplevelser. Men Bruce klarer seg tålelig godt uten kulturstøtte. Det gjør også mange norske stjerner.

Det er denne rausheten som må følge kulturstøtten, dersom kunst og kultur skal være fri og utfordrende.

Det samme kan man si om de store amerikanske TV-seriene. De er ofte knallgode. Også norske film- og TV-produksjoner kan være knallgode, men muligheten for inntjening og omfattende internasjonal visning er mindre. Serier som Heimebane, Rådebank og Exit, hadde ikke vært mulig uten norsk filmstøtte. Heimebane ble sett av en million nordmenn og hadde ca 30 millioner i offentlig støtte.

Det er umulig å vite på forhånd om et kulturprodukt vil få et stort eller lite publikum, stor eller liten betydning. En sakprosabok kan kaste lys over et tema som kan gi konkrete endringer i politikk og hverdagsliv, selv om boken får et begrenset salg. Sånn er det med alle kulturuttrykk. Det kan gi kveik til mange eller få. En roman kan være uinteressant for en, men inderlig treffe en annen. Alt er ikke for alle. Likevel kan det inspirere og gi nye, uventede uttrykk. Derfor må kulturpolitikken motvirke ensretting og gi rom for utprøving, ja til og med for å feile. Det er denne rausheten som må følge kulturstøtten, dersom kunst og kultur skal være fri og utfordrende. «She knows there’s no success like failure», som en nobelprisvinner har skrevet.  I tillegg må også sløserikommisjonen ha noe å ergre seg over.

God kunst kommer ikke med svar, men med spørsmål du ikke glemmer.

«Ved å gjenkjenne det vakre i tingene, gjenkjenner vi også det vakre i oss selv», skrev kunsthistoriker Lorentz Dietrichson. Ja, kunst kan vise oss det vakre. Og det er fint. Men kunst kan få oss til å gjenkjenne alt i oss selv; det skjøre og vare, det heslige og grusomme, det vonde og det gode. Kunst er undring og erkjennelse, utprøving og mangfold.

Kunst er ikke som underholdning, reklame eller propaganda. Kunst kan handle om de store spørsmålene, men også om hverdagen. Kunst kan gjøre noe som ingenting annet kan. Ofte fremstår den som vanskelig. Vi godtar at vi må trene for å løpe en maraton, venne oss til smaken av kaffe eller god vin. Det er ikke annerledes med kunst. Dessuten kan du mene hva du vil, det er ingen fasit. Kunst er ikke forkynning. God kunst kommer ikke med svar, men med spørsmål du ikke glemmer.

Offentlig støtte er grunnmuren som sammen med private initiativ, bidrar til å opprettholde et kompetent kulturliv. Ta scenekunst- og filmfeltet: Kjendisene er bare toppen av isfjellet i disse bransjene. Her finner vi lys- og lydfolk, dramaturger, fotografer, scenografer, håndverkere, sjåfører m.m. Profesjonelle fagfolk, stort sett blottet for elitisme og snobberi. De går inn og ut av produksjoner, jobber seint og tidlig. Om de jobber på en reklamefilm for Acme eller lager en kunstfilm som kan vinne Gullbjørnen i Berlin, stiller de med den samme profesjonelle målsettingen: å levere varene.

Noe av det viktigste er å vise resultatene og verdiene som skapes gjennom kulturpolitikken, og å sikre forsvarlig forvaltning.

Når institusjonsteateret setter sammen sitt program finner du nettopp dette mangfoldet: klassikeren, komedien, det utfordrende rå og det smale, nye og rare. Det er viktig å være aktuell og relevant og brøyte nye veier, men også å ta vare på historien. Suksess og betydning kan aldri tas for gitt. Derfor må teatrene, som alt kulturliv, kunne ta sjanser. Stykket «Arven», som Nationaltheatret viste våren 2025, varte i nærmere åtte timer, og omhandlet historiene til generasjoner av homofile. Hvem kunne være sikker på at dette skulle bli en publikums- og kritikersuksess, en kjempeopplevelse for både unge og gamle?

Det er likevel en rekke utfordringer i norsk kulturpolitikk. Noe av det viktigste er å vise resultatene og verdiene som skapes gjennom kulturpolitikken, og å sikre forsvarlig forvaltning. Dette er selve grunnlaget for at pengebruk og støtteordninger er bærekraftige og tåler innsyn fra publikum.

Både Kulturdirektoratet og Norsk Filminstitutt er eksempler på organ som er opprettet for å ivareta prinsippet om armlengdes avstand. Stortinget vedtar de økonomiske rammene og legger overordnede føringer. Kulturdirektoratet fordeler så pengene i Norsk kulturfond ved bruk av fagråd der kunstnere og kulturarbeidere selv er representert. Dette er et meget godt og viktig prinsipp, og den korrekte måten å fordele midler til profesjonell kunst og kultur. Politikerne kontrollerer havresekken og gir den til bukken. Prinsippet brukes av nasjonale kulturråd i hele Europa.

Frihet og mangfold innen kunst- og kulturlivet handler om en grunnleggende kvalitet ved et samfunn.

I det siste har det vært reist kritikk mot Kulturdirektoratet og enkelte tildelinger fra Norsk Kulturfond. En del av denne kritikken er berettiget.

Det er på det rene at Kulturdirektoratet er et offentlig organ som ikke er underlagt like strenge vilkår som kommuner, fylkeskommuner og staten. Kulturdirektoratet er for eksempel ikke regulert av forvaltningsloven. Dette betyr at grunnleggende sivilrettslige prinsipper som habilitet, grunngiving og klagerett, som enhver norsk kommune er forpliktet til, ikke gjelder for Kulturdirektoratet.

Kulturrådets leder, Sigmund Løvåsen sier til Nettavisen 17. oktober at Kulturrådet likevel har fulgt habilitetsreglene i forvaltningsloven. Da har de ikke forstått reglene. For eksempel behandler kulturfondet spørsmål om habilitet på en måte som ikke ville være gangbar i et norsk kommunestyre eller fylkesting. Er du søker til en ordning du selv sitter i fagrådet for, holder det at du fratrer møtet når din søknad avgjøres. I et kommunestyre er du inhabil til å delta i hele behandlingen av en tilskuddsordning dersom du er inhabil i forhold til en av søknadene i bunken.

Et grunnleggende rettslig prinsipp i forvaltningsloven er også at borgeren skal kunne forstå et vedtak og kunne bringe saken til en klageinstans.

Det er også skapt rettmessig tvil om Kulturdirektoratet har kompetansen, verktøyene og de politiske føringene som skal til for kontroll og sanksjoner. Det er nødvendig å legge klarere politiske føringer om forvaltningsetikk, forutsetninger for tilskuddmottaker om organisatoriske, administrative og økonomiske vilkår, som lønnsnivå, honorarer, habilitet osv.

Frp sine kulturkutt monner lite, men har store ringvirkninger.

Selvsagt er det nødvendig å finne balansegangen mellom byråkratiske kostnader med en tilskuddsordning og ordningens størrelse. Men å sikre de forvaltningsmessige rammene knyttet til offentlige midler til profesjonell kunst og kultur, er avgjørende for at disse ordningene skal være bærekraftige.

I kulturfeltet er det også viktig med en avklaring mellom næringspolitikk og kulturpolitikk. Der næringspolitikk søker økonomisk avkastning, søker kulturpolitikken å bruke økonomiske virkemidler for å oppnå kulturelle resultater. Det er viktig for aktørene, men også for allmennheten, at slike diametralt forskjellige virkemidler holdes adskilt. Filmfeltet er et godt eksempel på dette. Kulturmidler trengs for utprøving, rekruttering og nyskaping, mens næringspolitiske virkemidler, som for eksempel insentivordningen, retter seg mot bransjeutvikling.

I denne sammenhengen er det også viktig å kompensere for bortfallet av den borgerlige gaveforsterkingsordningen, som ikke bare prioriterte en liten og allerede attraktiv del av kulturlivet, men som også introduserte et nytt prinsipp om at kapitalkrefter ble gitt direkte mandat til å fordele skattepenger, noe som, meg bekjent, er uaktuelt på alle andre politikkområder.

I statsbudsjettet for 2025 la Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery fram en strategi for å styrke motstandskraften mot desinformasjon. «Spredning av desinformasjon truer ikke bare samfunnsdebatten, men også tilliten vi har til hverandre og til demokratiet vårt», sier statsråden. Dette er et godt og selvsagt viktig tiltak. Også tilskuddsordningen til sakprosa burde økes i denne sammenhengen. Stadig flere studenter forteller at KI erstatter boken. Det er derfor viktig å bidra til at samfunnet ser den avgjørende forskjellen på å vite noe og å forstå noe.

Uttrykk som frihet, demokrati, mangfold og nyskaping, var for få år siden de rene floskler. Slik er det ikke nå.

Frihet og mangfold innen kunst- og kulturlivet handler om en grunnleggende kvalitet ved et samfunn. Det handler om å la noe eksistere som er annerledes enn meg. Kanskje også å glede seg over det. Et levende og utfordrende kunst- og kulturliv er et vern mot konformitet, gruppetenkning og konspirasjoner. At vi møter det ubehagelige, det vanskelige, det nyanserte og flertydige, verner mot tyranniet, mot å bli komfortabel nummen eller å more seg til døde. Dette er beslektet med den akademiske friheten og rommet for akademisk utprøving og feiling. Det handler om den muligheten, ja den drømmen om «… at me ei morgonstund skal glida innpå ein våg me ikkje har visst um», som Olav H. Hauge så riktig sier det i sitt kjente dikt.

Frp sine kulturkutt monner lite, men har store ringvirkninger. Det er ikke bare det å spare penger det handler om. Det er noe annet. Noe smålig. Noe som er blottet for nysgjerrighet, raushet og utforskertrang, for lek og oppfinnsomhet. Noe karrig, engstelig og trangsynt.

Uttrykk som frihet, demokrati, mangfold og nyskaping, var for få år siden de rene floskler. Slik er det ikke nå.