Kulturtantene er solidaritetens siste skanse

Norge har hatt en svært venstreorientert middelklasse. Dette kan ha sammenheng med at den norske modellen gjør høyutdanna arbeidskraft relativt sett billig. Høyere utdanning er, om du ikke velger noe helt fjernt, stort sett en billett til et relativt komfortabelt liv, men ikke til en absurd privilegert tilværelse, slik det er andre steder.

I store deler av det norske samfunnet har det rett å slett ikke vært så stor forskjell på middel- og arbeiderklasse. Du kan oppleve, som f.eks sykepleier, å ha en sjef som er «lavere utdanna» enn deg. Du tjener ikke nødvendigvis tre ganger som mye som en fagarbeider som ingeniør.

Så lenge velferdssystemet har levert kollektiv trygghet i form av gode barnehager og skoler, godt helsestell og så videre, har ikke den manglende uttellinga for høyere utdanning spilt så stor rolle.  Man har uansett hatt trygghet og de flinke ungene som middelklassen har en tendens til å produsere, har hatt samme muligheter som sine foreldre. Uttellingen for de intellektuelle mellomlaga har vært god. Derfor har de støttet systemet og funnet seg i at prisen på høyutdanna arbeidskraft har vært relativt lav.

Er du flink ung akademiker må du forberede deg på å leve fra prosjekt til prosjekt, i slike stillinger som banker ikke er alt for glade i.

Nå vokser ulikhetene. Den offentlige skolen, som skvises mellom stadig mindre penger og stadig mer målstyring, blir dårligere. Middelklassens unger merker det særlig. Samtidig vokser tilbudet av privatskoler og allskens andre private undervisningstilbud. Det samme gjelder helsetilbud; det offentlige blir dårligere og det private tilbudet vokser.

Skal du ha tilgang til alle disse flotte private tilbudene, må du imidlertid ha mer penger. Da vil man selvfølgelig ha mer i lønn og betale mindre skatt. Solidariteten med de som tjener mindre og viljen til å betale for offentlige tilbud over skatteseddelen blir mindre. Slik vris folk mot høyre.

Boligmarkedet er en annen driver. Vil du leve et ideelt middelklasseliv på det sentrale Østlandet, jobbe i Oslo sentrum, ha ungene dine på Steinerskolen sammen med andre middelklasseunger og bo i rekkehus på Holmlia, duger ikke en lærer- eller sykepleierlønn. Er du flink ung akademiker må du forberede deg på å leve fra prosjekt til prosjekt, i slike stillinger som banker ikke er alt for glade i.

Ifølge Karl Marx skjer det noe avgjørende når en klasse går fra «klasse i seg» til «klasse for seg».

Mange føler nok at at årene med dårlig råd og lange økter på lesesalen ikke gir den uttellinga den burde. Tidsskriftet Sykepleien trykte nettopp en artikkel om sykepleiere i USA som tjener 900 000 i året eller noe i den duren. Det fikk veldig mange i kommentarfeltet til å sukke lengselsfullt og beklage seg over den håpløse norske likhetspolitikken.

(I prinsippet. Mange vet selvfølgelig ikke at det er det de klager på. De vil bare ha muligheten til å tjene 900 000 i året, og er sure for at norske sykepleiere ikke kan det).

Dette er den kile den sittende regjeringa daglig banker dypere og dypere inn i det norske samfunnslegemet, mellom utdanningsmiddelklasen og arbeiderklassen. De vil få drahjelp fra profesjonsforbundene og Akademikerne. Skal disse organisasjonene, slik de må, representere interessene til sine medlemmer, må de få oss bort fra kollektiv lønnsdannelse og oppgjør hvor man løfter i bunnen.

Middelklassen har vært et kjærkomment hatobjekt for selvbestaltede kulturkritikere av forskjellig slag.

Prisen på høyutdannet arbeidskraft må opp, ellers vil ikke disse menneskene ha råd til kjøpe seg det livet de synes de og ungene deres fortjener.  Da er det tid for «lokale og individuelle tillegg».

Ifølge Karl Marx skjer det noe avgjørende når en klasse går fra «klasse i seg» til «klasse for seg». Det vil si, når en gruppe går fra å være kategori i samfunnsforskernes tabeller, til å bli bevist sin posisjon og organisere seg i tråd med sine interesser. Slik arbeiderklassen gjorde tidlige i det forrige århundret.

Det er imidlertid ingen automatikk i hva som skal bli resultatet av en slik prosess. Den norske middelklassen trenger ikke ende opp med en middelklassebevegelse, som sier farvell til arbeiderklassen. Det er mulig å bygge solidaritet mellom brede grupper av lønnstakere, slik Fagforbundet gjør gjennom å organisere  både høyutdannede, fagutdannede og folk uten formell kompetanse i samme forbund. Problemet er at uttellingen må være god for alle. Da må de kollektive ordningene styrkes.

Middelklassen har vært et kjærkomment hatobjekt for selvbestaltede kulturkritikere av forskjellig slag. Å gjør narr av middelklassens autensitetsstreberi, dens tendens til å dra solidariteten med barn i Afrika og urfolksgrupper et hakk for langt, har vært obligatorisk øvelse for enhver gluping som vil klatre i det nye intellektuelle hierarkiet.

At de vil ha solidaritetsakvareller på veggen og kose seg med Kari Bremnes til jul, burde enhver Natt og Dag-journalist holde pent kjeft om.

Den Natt og Dag-journalist som ikke kan dra en passe ondskapsfull klassebasert vits om Kari Bremnes, er ikke verdt sin byline. Det er, for å sitere en som enhver smartnessjunkie bør kjenne til, «a sophomoric grab at status».

Den som skjønner verdien av det norske likhetssamfunnet, og hvorfor det er stadig er et likhetssamfunn, burde hylle SVs høytutdannede kulturtanter, for den svært reelle solidariteten deres. De jobber i stadig mer krevende jobber i en tynt offentlig sektor, betaler sin skatt uten å sutre, sender lojalt ungene sine på  offentlige skoler og organiserer seg i hovedsak i forbund som ikke driver med forskjellsdrivende lønnspolitikk.

At de vil ha solidaritetsakvareller på veggen og kose seg med Kari Bremnes til jul, burde enhver Natt og Dag-journalist holde pent kjeft om. Det er de irriterende kulturtantenes fortjeneste at de får være gladnihilister i det tryggeste samfunnet verden har sett.