Ved å peke på kultur som årsaksforklaring, risikerer vi å reprodusere en logikk tuftet på ideen om at mennesker bærer med seg uforanderlige egenskaper basert på hvor de kommer fra.
De siste voldshendelser i Oslo og omegn viser med all tydelighet at ungdomskriminalitet er en utfordring som må tas på ytterst alvor. Den skaper utrygghet og redsel i samfunnet, preger unge liv og stiller oss som samfunn overfor krevende, dog betimelige spørsmål, om ansvar, forebygging og kvaliteten av fellesskap. Men nettopp fordi utfordringen er alvorlig og mangefasettert, bør vi vokte oss for forenklende forklaringer. Når kriminalitet blant ungdom blant annet forklares med henvisning til kultur eller innvandrerbakgrunn, distanserer vi oss fra det som burde være samfunnets etiske og analytiske kompass.
Meningsfull deltakelse
Med andre ord, ved å peke på kultur som årsaksforklaring, risikerer vi å reprodusere en logikk tuftet på ideen om at mennesker bærer med seg uforanderlige egenskaper basert på hvor de kommer fra. Denne måten å tenke på fratar ungdom deres aktørskap og reduserer de til en statisk essens. Logikken, eller menneskesynet, overser også de sosiale, politiske og økonomiske realitetene som gir kriminalitet grobunn: marginalisering, fattigdom, bostedspolitikk, manglende tillit til samfunnets institusjoner, psykiske belastninger, fremmedgjøring og fraværet av reelle muligheter for meningsfull deltakelse.
Bredt samarbeid
For når ungdommer tyr til kriminalitet, uttrykker de, om enn destruktivt, et ønske om å bli sett og bli betraktet som betydningsfulle. Her ligger den eksistensielle dimensjonen som er av vesentlig verdi. Ungdomskriminalitet kan forstås som et forvrengt, men høyst menneskelig, forsøk på å skape mening, tilhørighet og agens eller kontroll i en verden som ofte vurderes som likegyldig og kaldt. Når et samfunn ikke klarer å gi rom for konstruktive og meningsfulle former for livsuttrykk, vil (selv)destruktive uttrykk fylle tomrommet. Derfor må innsatsen mot ungdomskriminalitet ikke reduseres til kulturelle forklaringsmodeller, men forstås som en bred samfunnsutfordring.
Ungdomskriminalitet kan forstås som et forvrengt, men høyst menneskelig, forsøk på å skape mening.
Denne brede tilnærmingen krever tverrsektorielt og tverrfaglig samarbeid mellom skole, hjem, helse, sosialtjenester, politi, frivillige organisasjoner og tros- og lokalsamfunn. Innsatsen fordrer med andre ord et plastisk menneskesyn som ser ungdom med et iboende endringspotensial, og ikke som bærere av en fast identitet og essens.
Konstruktive brudd
På dette punktet er det å skape konstruktive former for diskontinuitet av vesentlig betydning. Når ungdommer er fanget i tanke- og handlingsmønstre som påfører både dem selv og samfunnet skade, blir brudd med disse mønstrene en nødvendighet for endring. Diskontinuitet, forstått som et brudd i destruktive kontinuiteter, åpner for muligheten til å etablere ny selvinnsikt.
Mennesker er ikke fastlåste vesener drevet av sin fortid eller bakgrunn.
Det handler om å utfordre etablerte og sementerte mønstre som holder ungdom fast i en skadelig spiral og skape rom for nye forståelsesformer. Mennesker er ikke fastlåste vesener drevet av sin fortid eller bakgrunn. I møte med en kriminell livsførsel, bør samfunnet til enhver tid fastholde potensialet i diskontinuitet og konstruktive brudd i en kriminell og skadelig livsform. Og ikke minst holde fast på det synet at mennesker kan til enhver tid forandre på sin livsførsel i kraft av valgene de tar. Dette impliserer ikke å påtvinge eller pådytte unge et tankeinnhold eller nye normer, men snarere å sette i spill en refleksjonsprosess hvor de selv kan lære å ta nye valg og å utvikle en større grad av ansvarlighet overfor seg selv og andre.
Livsprosjekter
Å låse ungdom i sin kulturelle bakgrunn, er å frata de troen på at livet kan bli annerledes. Å møte ungdommer som frie og foranderlige individer, derimot, er å gjenkjenne det særegne menneskelige, nemlig vår evne til å overskride oss selv. Ungdomskriminalitet er alvorlig, ja, men vår respons bør ikke forsterke betingelser og holdninger som allerede gjør livet trangt og fremmedgjørende for dem.
Rom for mangfold
Vi trenger å utvikle tilnærminger som fostrer meningsfulle fellesskap, med rom for mangfold og rikdom, hvor unge mennesker kan finne konstruktive former for livsprosjekter, og uttrykke seg selv på måter som fremmer vekst, etisk konsekvenstenkning og positiv tilhørighet. Det er beleilig med dikotomiske holdninger, som bevarer kollektive fantasier om en sivilisert majoriteten og en usivilisert minoritet. Å tviholde på et slikt syn gjør mer skade enn nytte for de unges liv, som trenger å bli møtt med en holdning som anerkjenner livets ufullendthet, og med det muligheten for å velge, og dermed bli, annerledes.
Mennesker kan til enhver tid forandre på sin livsførsel i kraft av valgene de tar.
Med andre ord, det avgjørende er ikke hvor ungdommer kommer fra, men om vi evner å gi ungdommer tillit til livet som et overskudd av muligheter, hvor ens bakgrunn ikke er ens skjebne. Det er her samfunnet og de voksne skal stå sin prøve.
Kommentarer