Kulturlivet er ikke et fritidsprosjekt

Pandemien har bekreftet noe jeg tror flere kulturelskere og kulturarbeidere føler på: Mens resten av regjeringen konsentrerer seg om «ekte» arbeidsplasser og næringsvirksomhet, er kulturlivet og arbeidsplassene der et slags overskuddsprosjekt som kulturminister Abid Raja er satt til å pusle med, mens de «voksne» driver ordentlig politikk.

Kulturlivet har i stor grad stått samla gjennom pandemien. Samla i ropene om hjelp og ønsket om dialog med politisk ledelse. Svarene de har fått, har vært at Raja «lytter og vil justere», sammen med stadig nye pressemeldinger om de samme pengene som ble foreslått mange måneder tidligere.

Regjeringa har degradert kultursektoren til noe koselig som kulturministeren kan drive på med.

Kulturministeren er stolt av egen prestasjon og avfeier all kritikk med å vise til at regjeringa har bevilget 8,7 mrd. i krisetiltak over Kulturdepartementets budsjett. Raja begynner å minne om en papegøye, for kulturlivet og opposisjonen har gjentatt gang på gang at det er fint med penger, men støtten må treffe de som den er ment å treffe. Varsler om at den ikke gjør det, møter døve ører. Man kan ikke ta selfie med dårlig innrettede støtteordninger.

Når vi vet at koronastøtten samlet sett nærmer seg 200 milliarder kroner, er det kanskje ikke like imponerende at bare rundt fire prosent av disse krisemidlene har gått til kultur, idrett og frivillighet. Det skulle liksom bare mangle. Særlig siden dette er sektorer som treffes dårlig av den generelle kompensasjonsordningen for næringslivet, som lever av å samle folk, og som rammes direkte av smitteverntiltakene.

Tidligere høyrestatsråd og arbeidsminister Victor Norman skrev en artikkel i mars 2020 der han understreket nettopp dette: «Når formålet er å ta inntektsgrunnlaget bort, må det eneste riktige være å kompensere bedriftene for det.»

Likevel har kulturlivet måttet kjempe for å bli hørt, blant annet gjennom aksjonen Red Alert i høst, men så fort en ordning endelig er på plass, blir den revet vekk igjen, uten dialog. Ingen andre bransjer som omsetter for milliarder og sysselsetter mange titusener, har blitt behandlet sånn under pandemien.

Regjeringa har degradert kultursektoren til noe koselig som kulturministeren kan drive på med. Pynt på kaka. Hyggelig og koselig når livet ellers er normalt, men ikke viktig nok for andre i regjeringa til Erna Solberg, som for eksempel næringsministeren eller arbeidsministeren, mer et passende prosjekt for kulturministeren selv, som innrømmer at han ikke har peiling på bransjen.

Da regjeringa innførte regelen om fastmonterte seter, var dette med bakgrunn i en antakelse om at arrangører med fastmonterte seter var profesjonelle, mens arrangører med løse stoler ikke var det. Det ble innført inngripende tiltak over natta. Tiltak som næringa selv opplevde som underlige og konkurransevridende, og som fikk helt vilkårlige utslag.

Jeg mener kulturen fortjener bedre.

Selv om over 40 000 virksomheter og 124 000 sysselsatte ble direkte berørt av påleggene om stenging og forbud mot arrangement, valgte regjeringa likevel å gi blaffen i dialog med de næringene som faktisk ble rammet direkte da de innførte tiltakene. Kulturen var visst ikke viktig nok.

Når det nå diskuteres gjenåpning av kulturlivet, har helsemyndighetene selv valgt å ikke delta i arbeidet. Et arbeid som nettopp handler om hvilke helsefaglige rammer og kriterier som må ligge til grunn for at en trygg gjenåpning skal være mulig. Skal man lykkes, må arrangørfaglig kompetanse og helsefaglige myndigheter samles rundt bordet for å diskutere seg fram til disse løsningene. Likevel stiller ikke regjeringa krav til at dette arbeidet skal prioriteres. Kulturen er visst ikke viktig nok.

Kultur og kulturopplevelser skaper ikke seg selv. Dette er en næring som bidrar til verdiskaping, sysselsetting og arbeidsplasser i hele landet. At vi har en kulturminister som tillater at feltet han skal være våpendrager for, blir degradert internt i regjeringa, er trist. Likevel lener Raja seg tilbake og virker svært så fornøyd med egen prestasjon og pengene han disponerer. En stor del av dem er ikke engang delt ut. Og kompensasjonsordninga for 2021 har vi ennå ikke sett noe til, tre måneder inn i året. Kulturen er visst ikke viktig nok.

Kulturens betydning for samfunnet kan ikke overvurderes.

Jeg mener kulturen fortjener bedre. Kulturen gir oss glede i hverdagen. Den fyller livene våre med innhold, skaper møteplasser og sosiale fellesskap. Den sørger for at vi ivaretar historien, inspirerer og utfordrer oss.

De 36 000 sysselsatte i kulturnæringa bidro dessuten i 2018 til en samla omsetning på nær 40 milliarder kroner, som igjen la grunnlag for 15 000 sysselsatte i leverandørnæringene. Selv om næringa lever av å skape opplevelser, og ikke er tung industri som for eksempel olje eller verft, må da kulturarbeidsplassene være like mye verdt som andre arbeidsplasser? For de betaler jo den samme skatten til staten som alle andre, holder folk i arbeid, bidrar til vekst og verdiskaping?

Kanskje har de ikke formulert sms-en riktig for å bli hørt av høyreregjeringa, som lar grensene lekke som ei sil og bidrar til økt importsmitte, mens resten av samfunnet betaler prisen.

Kulturens betydning for samfunnet kan ikke overvurderes. Etter det som trolig blir halvannet år med pandemi, isolasjon og nedstengning, vil kulturens rolle være viktigere enn noensinne. Da kan den ikke være degradert til et overskuddsprosjekt som kulturministeren kan sysle med på si.

Anette Trettebergstuen er kulturpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet.