Kunnskapsprolapsen

Kunnskapsløftet, kompetanseløftet og lærerløftet! Det har blitt mange tunge løft på regjeringa i det siste. Feilløfting fører ofte med seg flere problemer enn det løser. Kunnskapsministerens tunge løft er i ferd med å føre til skolepolitisk prolaps.

Regjeringa skryter av at det satses milliarder på all denne løftinga. Og det løftes mye. Det er ingen tvil om at det løftes på både kompetanse og lærere om dagen. Problemet er bare at de løftes ut av – ikke inn i – skolen. Kommunene kutter lærerstillinger i høyt tempo. Ved hvert kutt forsvinner viktig kompetanse.

De fleste bidragsyterne i skoledebatten finner forskningen til Hanushek for suspekt.

Arbeidsbelastningen på lærerne som blir igjen øker, og fører til at mange dyktige lærere finner andre jobber. Større klasser betyr at stadig mer tid går til oppfølging og vurderinger, på bekostning av tid til forarbeid og faglig ajourføring. Lærerne får, ironisk nok, stadig mindre tid til å utvikle seg faglig. All verdens videreutdanning vil aldri kunne kompensere for dette.

Milliardinvesteringer bør ha forskningsmessig ryggdekning, men slik er det ikke innenfor kunnskapspolitikken. «Forskning fra Eric Hanushek ved Stanford viser at flere år med en god lærer kan fullstendig utjevne sosiale forskjeller med utgangspunkt i foreldrenes inntekt», skriver Erna Solberg. Høyres skolepolitikk bygges og begrunnes stadig med diverse løsrevne Hanushek-sitater, men interessant nok har de valgt å hoppe bukk over dette sitatet: «Et av de mest konsistente funnene fra forskning på de faktorer som bestemmer elevprestasjoner er at mastergrader har ingen konsekvent effekt».

De fleste bidragsyterne i skoledebatten finner forskningen til Hanushek for suspekt til at de bruker ham som støtte for egne argumenter. Når Høyre likevel velger å sitere en forsker så hyppig, blir særplukkingen av sitater og statistikk direkte komisk.

For et parti som er vant til at alt kan telles, er gammel vane vond å vende.

Men det finnes mer seriøse forskere som hevder det samme som Hanushek. Her i Norge ble det i fjor presentert en omfattende forskningsstudie med over 100 000 elever. Forskningsleder Pål Schøne kunne konstatere at de ikke fant sammenheng mellom lærernes utdanningslengde eller karakterer fra høyere utdanning, og elevenes resultater. Vi ser også en økende internasjonal tendens der mangelen på sammenheng mellom mastergrader og elevpresentasjoner har ført til snakk om å fjerne selve lønnstillegget som er knyttet til mastergraden. I North Carolina har de allerede fjernet det.

Lektorene utgjør i dag kun 15 prosent av dagens 74 000 undervisningsårsverk i kommunene. Dyrere lærere vil mest sannsynlig føre til færre lærere, og det er vel her Høyres slagord: «Vi trenger ikke flere lærere, bare bedre» er ment å gi lindring – en retorisk smertestillende tablett i forkant av den alvorlige lærermangelen vi står overfor.

Dagens elevmasse krever et mangfold av lærertyper.

Det er mulig at milliardene med feilinvesteringer er resultat av kunnskapsministerens begrepsforvirring. Der forskningslitteraturen snakker om lærerens kompetanse og dyktighet, har kunnskapsministeren oversatt dette til «formell kompetanse» med kvantifiserbare studiepoeng. For et parti som er vant til at alt kan telles, særlig når det gjelder skole, er gammel vane vond å vende.

Problemet er bare at det finnes få studier å lene seg på i troen på at denne kompetansen kan telles. Ikke engang skoleforskeren Hattie, som alle politikere tyr til i krisesituasjoner, kan låne kunnskapsministeren en trøstende skulder. Hattie plasserer lengde på utdannelse og videreutdanning nesten nederst på lista over tiltak som stimulerer til læring. Langt under klassestørrelse.

Selv har jeg lært mer av dyktige kollegaer enn årene på studiebenken.

I dag består skolen av allmennlærere, førskolelærere, faglærere, lektorer, og forskjellige yrkesgrupper med pedagogisk tilleggsutdanning. De forskjellige veiene inn i skolen, tiltrekker seg forskjellige mennesker. Utdannelseslengden vår varierer betydelig. Det gjør også kunnskapen og spesialitetene våre. Dette er med på å gjøre skolen levende og vital. Dagens elevmasse krever et mangfold av lærertyper.

Vi kan ikke trylle bort dårlige lærere ved tilførsel av studiepoeng. Men høyere lærertetthet tillater skoleledelsen å i større grad kompensere for, og reparere på, enkeltlæreres feil og mangler. Ved å investere i flere lærere, så frigjøres tid til faglig utvikling for alle lærere – ikke bare noen få. Og selvsagt skal det, på toppen av dette, finnes gode videreutdannings- og kurstilbud for dem som trenger det, men de bør komme som følge av skolen og den enkelte lærers behov.

Gode lærerne vil forlate yrket dersom de stadig går hjem med dårlig samvittighet.

Selv har jeg lært mer av dyktige kollegaer enn årene på studiebenken. Utdanningen gir oss et viktig teoretisk bakteppe for praksisen vår, men vi bør ikke glemme at læreryrket er en profesjon. God undervisning handler om mer enn tørr teori som inntas i lesesaler og auditorium. I jakten på studiepoengene er vi i ferd med å glemme at god undervisning også er en kunst. Forskerne understreker at det er vanskelig å vite nøyaktig hva som gjør en lærer god. Det finnes egenskaper som ikke så lett lar seg måle.

Men forskningen er krystallklar på et punkt: Gode lærerne vil forlate yrket dersom de stadig går hjem med dårlig samvittighet for elevene de ikke rakk å hjelpe, og undervisningen de ikke rakk å forberede.

Skolen har et bredt mandat. Den skal løfte hele eleven. Det løftet gjør vi best når vi er mange som løfter i fellesskap, og bruker tilgjengelig kunnskap om gode løfteteknikker.

(En kort utgave av denne teksten sto i Aftenposten 10/2).