Kunsten å avlede

I tiden etter at regjeringen la frem sitt forslag til statsbudsjett, har det vært et renn av innlegg om hvor vanskelig det er å gjøre kutt i årets statsbudsjett. Alle er signert stortingsrepresentanter fra Høyre. Innholdet er mer eller mindre det samme: Det er veldig vanskelig å kutte fordi folk reagerer når det kuttes.

Hva som egentlig er målet med disse innleggene, er litt uklart, men jeg har kommet frem til at det må være én av to – eller begge:

1. Å få folk til å slutte å si ifra om kutt de mener er urettferdige, fordi Høyre er uenig i at de er urettferdige. Noe som i så fall er ganske spesielt fra et parti i regjering med en unik innflytelse på hvordan fellesskapets penger skal brukes. Det minste man må tåle, er å høre folk det angår si sin mening om det man gjør.

2. Å få fokus vekk fra at Frp/Høyre-regjeringen ikke kutter der det bør kuttes, men heller kutter usosialt og urettferdig.

Sannheten er at mange er ikke enig i prioriteringene til Frp og Høyre.

Hvis det er én ting disse innleggene har til felles, er det at de flytter fokus bort fra der det burde være: Hos menneskene politikken rammer. Det fremstilles som om det ikke er arbeidsledige eller andre som opplever kutt det handler om, men om de stakkars stortingsrepresentantene fra Høyre som gjennomfører kuttene. Fordi mange reagerer på kutt de mener er urettferdig. Slik som mange også reagerer når det ikke kuttes i støtten til Human Rights Service, som forøvrig hadde vært en riktig post å kutte i statsbudsjettet. Dette er ikke personlig ment; det er å ta til motmæle mot det man er uenig i.

Er det egentlig så vanskelig å gjøre kutt i statsbudsjettet?

Nei, på en måte. Å lage statsbudsjett handler alltid om å prioritere noe opp og noe annet ned. Som Peter Frølich, stortingsrepresentant for Høyre i Hordaland riktig skriver i Bergens Tidende i et av kutt-innleggene: “Da står man igjen med realitetene: Skal noen få mer, må andre få mindre.”

Men ja, på en annen måte. Jeg ønsker meg ikke et politisk klima der politikere kan kutte i støtten til mennesker uten at media stiller kritiske spørsmål, uten at folk forteller sine historier og hvordan dette påvirker dem, og uten en opposisjon som sier ifra. Det er verdifullt at vi kan være politisk uenige.

Stortingsrepresentant for Høyre i Hedmark, Kristian Tonning Riise, skriver i et av kutt-innlegg i Aftenposten at kuttbeskyldningene er et sykdomstegn ved norsk politisk debatt. Det er en hard karakteristikk. I valget om å stå for noe politisk eller skylde på andre, velger altså Høyres representant det siste. Vi kan gangen i dette nå etter fire år med Frp/Høyre-regjering: Først legge frem politikk som det er stor motstand mot, så kritisere opposisjonen for å ikke bli med på usosiale kutt, og til slutt gjerne kritisere selve debatten rundt forslagene.

Det fungerer ikke å si at man er mot kutt som rammer de svakeste og så kutte i pleiepenger og dagpenger.

Sannheten er at mange er ikke enig i prioriteringene til Frp og Høyre. Jeg skjønner at mange reagerer på kutt i dagpengene til arbeidsledige. Fordi det rammer mennesker som allerede er i en tøff økonomisk situasjon. Jeg skjønner at elever i distriktene som bor på hybel for å gå på videregående reagerer på at de kan miste borteboerstipendet sitt. Fordi det gir færre mulighet til å få støtte til å ta utdanning, og det rammer unge i distriktene spesielt.

Statsbudsjettene til den sittende regjeringen har tydelig vist hvem som får mer og hvem som får mindre med deres politikk. De som har mest, har fått store skattekutt gjennom flere år, samtidig som de har kuttet i støtten til de som har minst. Det er underlig hvordan Høyre har en motvilje mot å diskutere konsekvensene av sin politikk. De avviser debatt om kuttene ved å si at andre uvillige til å prioritere.

Det fungerer ikke å si at man er mot kutt som rammer de svakeste og så kutte i pleiepenger og dagpenger. Denne dobbeltkommunikasjonen gjennomskuer folk.

Det er mange politiske saker vi må fortsette å debattere, ikke avskrive med innlegg om hvor vanskelig det er å kutte. Hvis det er noe jeg skulle ønske vi kunne kutte ut så fort som mulig, er det surmuling fra Høyre over at det er uenighet om kuttene deres.