Kvinner må inkluderes i idrettsforskning

Mye har skjedd med idretten i Norge siden Gerd von der Lippe fikk startforbud for sin «kjetterske oppførsel» fordi hun stilte i Holmenkollstafetten under falskt navn i 1972. Stafetten var kun åpen for menn. Internasjonalt har IOC lagt stor prestisje i sitt arbeid med å oppnå like muligheter for kvinner og menn, målt i antall deltakere og medaljeøvelser i Olympiske leker.

Sommerens OL i Tokyo hadde 48 prosent kvinnelige utøvere og vinter-OL i Beijing hadde en kvinneandel på 45 prosent. Norge ble beste nasjon under vinterlekene i Beijing med hele 37 medaljer, men det er verdt å merke seg at bare 9 av medaljene ble tatt i kvinneklassen.

Ferske funn innen idretts- og treningsvitenskapelig forskning viser at kvinner er klart underrepresentert.

Historisk har mannen vært referansen innen idrettsforskning, kvinnene har vært utelatt i frykt for at deres komplekse fysiologi kan påvirke forskningsfunnene. Hvis forskning basert på menn ukritisk blir anvendt på kvinner, er det en stor risiko for at kvinner ikke vil oppnå sitt egentlige potensial. Ferske funn innen idretts- og treningsvitenskapelig forskning viser at kvinner er klart underrepresentert. En gjennomgang av forskningsartikler publisert i perioden 2014 til 2020 viste at kun 6 prosent av studiene var utført på kvinner.[1]

I tillegg hadde studiene utført på kvinner oftere referert til kjønn i tittelen, sammenliknet med studier gjennomført på menn. Konsekvensen av at kvinner er underrepresentert i forskning er at treningspraksisen for alle utøvere uavhengig av kjønn baserer seg på kunnskap utviklet på bakgrunn av forskning gjort på menn.

Dette skjer selv om det er kjent at kvinner og menn utvikler seg forskjellig gjennom puberteten. Før puberteten er det lite forskjell i prestasjon mellom jenter og gutter. Under puberteten opplever mange jenter at gutter de tidligere var jevnbyrdige med i løpet av kort tid løper fortere, kaster lengre og løfter tyngre. Likevel er det få, om noen, av anbefalingene i idrettens langsiktige utviklingsplaner som skiller på kjønn. Idretten har i liten grad etterlyst kunnskap spesifikt rettet mot kvinner, eller hatt en tydelig strategi for implementering av den kunnskapen som finnes.

Historisk har mannen vært referansen innen idrettsforskning, kvinnene har vært utelatt i frykt for at deres komplekse fysiologi kan påvirke forskningsfunnene.

Kvinners menstruasjonssyklus og bruk av hormonelle prevensjonsmidler kan ha betydning for hvordan kvinner responderer på trening. Mangelen på kunnskap er en barriere i trener-utøver-relasjonen, spesielt når det kommer til kommunikasjon om temaer knyttet til menstruasjon og bruk av hormonelle prevensjonsmidler. Både utøvere og trenere, spesielt mannlige trenere, anser dette som ubehagelig å snakke om. I en undersøkelse innen langrenn og skiskyting, rapporterte under 30 prosent at de snakket med sine trenere om disse temaene.[2] Det til tross for at nesten halvparten av utøverne opplevde at menstruasjonen påvirket fysisk form eller prestasjon.

I fremtiden trengs det derfor mer kunnskap og økt forståelse for kvinnespesifikk treningslære. Kunnskapen må være en viktig del av trenerkursene og danne grunnlag for å øke dialogen mellom utøver og trener om kvinners spesifikke behov i treningen.

For å øke denne kunnskapen må det legges til rette for å utføre solide forskningsprosjekter. Forskning på kvinner innen idretts- og helseforskning er komplisert. Nye retningslinjer, der man tar hensyn til menstruasjonssyklus eller bruk av hormonelle prevensjonsmidler er både mer tid- og kostnadskrevende enn om forskeren velger å inkludere kun menn i utvalget. I tillegg har det vist seg å være utfordrende å rekruttere nok kvinner til forskningsprosjekter. Ofte er dette knyttet til at prosjektene er tidkrevende for deltaker.

Skal man måle prestasjonsfremgang relatert til trening for en kvinne må forskeren kartlegge kvinnens syklus og sikre at sammenliknbare tester er gjort på samme tid i syklusen. Dette betyr at utøver og forsker må gjøre flere tester over en lengre periode og hele tiden kontrollere for syklus. Tilsvarende forskning på menn er mindre ressurskrevende for både forsker og utøver, og prosjekter kan planlegges uten å ta hensyn til denne form for usikkerhetsfaktorer.

Selv om det å inkludere kvinner i forskning unektelig kan øke kompleksiteten, må vi i fremtiden bidra til at kvinner ikke ekskluderes.

For å øke kvalitet og kvantitet i forskning på kvinner, samt styrke kunnskapsgrunnlaget som kan fremme og optimalisere treningsutviklingen på kvinnesiden, er det nødvendig at forskningsinstitusjonene omfavner kompleksiteten og bidrar med ressurser slik at forskning på kvinner kan gjennomføres på lik linje med forskning på menn.

Tromsø Forskningsstiftelse tildelte i 2019 over 30 millioner til to store forskningsprosjekt rettet mot kvinnelige fotballspillere og utholdenhetsutøvere. Disse prosjektene tilknyttet Idrettshøgskolen ved UiT Norges Arktiske Universitet har som mål å bidra til å redusere kjønnsgapet i forskningen på kvinnelige idrettsutøvere. Selv om det å inkludere kvinner i forskning unektelig kan øke kompleksiteten, må vi i fremtiden bidra til at kvinner ikke ekskluderes.

Det er nødvendig å se verdien i å rette søkelyset mot kvinners representasjon i idretts- og helseforskningen. Dette starter med god kvalitet på forskningsdesign, målrettede prosjekt og en grunnleggende erkjennelse av at kvinner ikke er små menn.

 

[1] Cowley, E. S., Olenick, A. A., McNulty, K. L., & Ross, E. Z. (2021). “Invisible sportswomen”: the sex data gap in sport and exercise science research. Women in Sport and Physical Activity Journal, 29(2), 146-151.

[2] Solli, G. S., Sandbakk, S. B., Noordhof, D. A., Ihalainen, J. K., & Sandbakk, Ø. (2020). Changes in self-reported physical fitness, performance, and side effects across the phases of the menstrual cycle among competitive endurance athletes. International Journal of Sports Physiology and Performance, 15(9), 1324-1333.