Likebehandling av barn og barnehager kommer til å forsvinne

Axel Fjeldavli tar feil om kapasitetsstyring i sitt svar til meg om regjeringens forslag til endringer i barnehageloven.

I dagens system skjer kapasitetsregulering naturlig. Det er ikke mer uforutsigbart for foreldre i kommunale barnehager enn i de private, slik Fjeldavli hevder. Når det er nedgang i barnekullene i en kommune, er det de barnehagene med minst søkere – uavhengig av eierform – som må nedjustere kapasiteten, og eventuelt legge ned avdelinger eller hele barnehagen.

Regjeringens forslag er rett og slett en oppskrift på en stille avvikling av private barnehager.

Barnehagene som foreldrene ønsker, overlever. Slik fungerer en rettferdig likebehandling.

Regjeringens forslag til endringer i barnehagesektoren, som Fjeldavli støtter, er et lovforslag som snur opp ned på et i all hovedsak velfungerende system – og skaper stor uforutsigbarhet for gode, private barnehager.

Når nedjustering av plasser skal tas «jevnt» av kommunene, slik regjeringen ønsker, og ikke av foreldrene, slik dagens system fungerer, vil dette skape stor usikkerhet for private barnehager. Dette vil igjen medføre at de ikke våger å satse på kvalitetsutvikling. Med regjeringens forslag risikerer vi at både foreldre og ansatte søker seg vekk fra private barnehager, fordi disse står i fare for å miste godkjenning innen noen få år, med den begrunnelse at kommunen skal ta «helhetshensyn».

Regjeringens forslag er rett og slett en oppskrift på en stille avvikling av private barnehager. Avviklingen av nasjonale regler for økonomisk likeverdig behandling vil sannsynligvis føre til nedleggelse av en rekke gode, private barnehagetilbud.

Alle oppgavene som skal løses av kommunene, vil flytte ressurser bort fra barna, og over til mer byråkrati.

Videre er regjeringens forslag en dårlig måte å styre barnehagesektoren på. Ulikhetene fra kommune til kommune vil bli større enn i dag, fordi hver enkelt kommune skal velge finansieringssystem, lage forskrifter om tilskudd, føre tilsyn med at forskriftene etterleves, og i tillegg ha mulighet til å overstyre foreldrenes valg av barnehage.

Alle oppgavene som skal løses av kommunene, vil flytte ressurser bort fra barna, og over til mer byråkrati. Kommunene må ansette flere i administrasjonen med barnehagefaglig, juridisk og økonomisk kompetanse – fremfor å bruke ressurser på ansatte, kvalitetsutvikling og utstyr i barnehagene. Dette vil over tid føre til en dårligere barnehagesektor.

Det er merkelig at en tilsynelatende moderat regjering legger opp til slike drastiske endringer i verdens beste barnehagesektor.

For å avslutte med en spissformulering: «If it ain’t broke, don’t fix it»