Lite treffsikre tiltak mot ulikhet

Norge er et land med små forskjeller. Av rike land er det kun Island som har mindre ulikhet. Det er noe vi må ta vare på, særlig i en tid der mye endrer seg raskt. Det mest alvorlige utslaget av økt ulikhet er at antallet barn som vokser opp i lavinntektsfamilier har økt kraftig.

For å bekjempe barnefattigdom, trengs det målrettet politikk. Skatteøkningene Ap og resten av venstresiden går til valg på, er lite treffsikre tiltak mot ulikhet, og kan føre til at ulikheten på lang sikt vil øke mer enn den gjør i dag.

Den teknologiske utviklingen gjør at det blir mindre behov for arbeidskraft med lav kompetanse, og de som tjener minst har derfor dårligere lønnsvekst enn gjennomsnittet. Innvandrere har av ulike grunner vanskeligere for å komme i arbeid, og de som får jobb tjener i snitt mindre.

Derfor bidrar innvandring til økt ulikhet, til tross for at innvandreren selv tjener på å komme til Norge, og at innvandrere som er i jobb gir et klart positivt bidrag til Norges økonomi.

De fremstiller høyere skatter som å være synonymt med et bedre samfunn.

Det er i barnehagen og skolen det viktigste arbeidet mot ulikhet skjer. Den viktigste satsingen i neste stortingsperiode bør være å løfte norsk skole ytterligere. Målet må være at alle barn, uansett bakgrunn og opphav, skal få ferdigheter og kunnskap som gir dem gode muligheter i fremtidens jobbmarked.

Det er også på tide at lavinntektsfamilier skal få økt barnetrygd, gratis barnehage og redusert pris på Aktivitetsskolen/SFO. Det er viktig fordi årsaken til fattigdom er som oftest utenforskap. Derfor er det viktig å få dem som står utenfor arbeidslivet i jobb.

Det er også nødvendig å styrke kampen mot arbeidslivskriminalitet, fordi useriøse og kriminelle aktører fører til at mange ikke får den lønnen og de velferdsgodene de har krav på, og må jobbe under dårlige forhold.

Arbeiderpartiet og resten av venstresiden har en helt annen tilnærming til å bekjempe ulikhet, med økt skatt som sitt viktigste virkemiddel. Det er et dårlig utgangspunkt for å skape et samfunn med små forskjeller. For det er ikke først og fremst skattepolitikken som gjør at vi i Norge har lavere ulikhet enn andre land.

Skattesystemet bidrar bare halvparten så mye til å redusere ulikheten som velferdsstaten vår gjør. Det viktigste er at vi har en jevn inntektsfordeling, som vi har fått gjennom et velorganisert arbeidsliv i en produktiv økonomi. Det nest viktigste er at vi har en sjenerøs velferdsstat, som gir trygghet for folk som blir syke, arbeidsledige eller uføre, og sikrer et høyt minimumsnivå til alle.

Arbeiderpartiet vil gjerne få folk til å tro at det er nødvendig med økte skatter for å finansiere velferden. De fremstiller høyere skatter som å være synonymt med et bedre samfunn. Problemet med denne logikken er ikke bare at den bommer på virkeligheten, den åpner også døren vidåpen for sløsing med fellesskapets ressurser.

Politikere bør konsentrere seg om å bruke pengene bedre.

Det er et velkjent problem i norsk politikk at mange tror alle utfordringer i samfunnet kan løses ved å øke offentlige utgifter. Det går an å bevlige seg ut av problemer i oppgangstider, men i en omstillingsperiode som Norge nå er inne i, har vi ikke råd til å fortsette å øke pengebruken ved alle korsveier.

Vi har et statsbudsjett på over 1300 milliarder kroner, og en offentlig sektor som er en større andel av økonomien enn så godt som alle andre land. Politikere bør konsentrere seg om å bruke pengene bedre, heller enn å ta enda mer fra bedrifter og arbeidstakere.

Et eksempel, som Venstre foreløpig er eneste parti som har foreslått, er å reformere sykelønnsordningen vår, med jevnere satser for arbeidsledighetstrygd og helserelaterte ytelser som uføretrygd, arbeidsavklaringspenger (AAP) og sykelønn.

I dag har Norge verdens høyeste sykefravær. Dersom vi hadde lykkes med å halvere sykefraværet, ville vi frigjort milliarder av kroner til andre formål. Å heve skattene uten å se på denne typen løsninger først, er å gjøre velferdsstaten en bjørnetjeneste.